Friskmeldingen og mulige konsekvenser for lærhomser

Friskmeldingen og mulige konsekvenser for lærhomser

Først vil jeg takke enkeltmedlemmer og klubben SLM som personlig og økonomisk har bidratt til Diagnoseutvalgets arbeid gjennom mange år. Diagnoseutvalget Revise F65 har i tillegg til flere fagpersoner og foreninger, også støtte fra den europeiske lærhomoparaplyen ECMC, European Confederation of Motorcycle Clubs og Mr Leather International 2003, John Pendal, som aktivt har promotert arbeidet på sine nettsider og på reise verden rundt. Ikke minst gjelder dette kanskje unge lærhomser i komme ut-fasen. Dette er i samsvar med SLM og ECMCs formålsparagrafer om å jobbe for gruppens menneskerettigheter.

Av Svein Skeid

Les også: Fra samfunnsfiende til friskmeldt

En av myndighetenes hovedbegrunnelser for å fjerne fetisj- og sm-diagnosene fra 1. februar 2010, er at de ”bidrar til stigmatisering av gruppers og enkeltmenneskers seksualitet.” Et av Diagnoseutvalget mange argumenter er at fjerning av stigmatiserende diagnoser kanskje er det enkelttiltak som kan ha størst betydning for sm/fetisj-gruppens selvfølelse og identitet på kort og lang sikt, med derav følgende mulighet til å ivareta egen helse og beskytte seg hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer. Dette samsvarer med myndighetenes hiv-forebyggende prinsipper og SLM formålsparagraf om å ”oppmuntre til sikker og ansvarlig sex.”

Ved friskmeldingen ble fetisjister og sm-ere samtidig for første gang inkludert i gruppen “seksuelle minoriteter” som handler om samtykke mellom voksne mennesker, en status som tidligere har vært forbeholdt lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

Dessuten benyttet helsemyndighetene offiselt begrepet “seksuelle identiteter” på lik linje med “seksuelle preferanser” som betegnelse på sm/fetisj-gruppen. Ved å introdusere begrepet “seksuell identitet”, tar direktoratet etter vår oppfatning høyde for at sm og fetisj for mange handler om noe dypt personlig som verken kan behandles eller velges bort. SM og fetisj handler kanskje like mye om hvem vi er, som hva vi gjør. Homofiles historie viser vel at denne nyansen kan innebære forskjellen på marginalisering og samfunnsmessig aksept.

Som minoritet i minoritetene, er fetisj/sm usynliggjort i Novarapporten fra 1999 og dermed også fra handlingsplanen Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009-2012. Vi er glemt i offentlige levekårsundersøkelser. Vi vet ingen ting om levekår, selvmord(sforsøk), diskriminering, osv. Vi kan bare ane litt om situasjonen utifra begrensede case-studier og egne observasjoner.

Som ”offentlig anerkjent seksuell minoritet” kan det etter friskmeldingen være lettere å bli inkludert i levekårsundersøkelser, forskning og offentlige tiltak mot stigmatisering og diskriminering.

Friskmeldingen gjør det mulig å jobbe for at lærebøker og oppslagsverk fremstiller ulike seksuelle identiteter som likeverdige normalvarianter, slik at ikke det første ungdom ser når de oppdager sin legning eller interesse, er at fetisj og sm dreier seg om sykelige avvik.

Friskmeldingen skjer i en tid da få eller ingen ledere i norske fetisj- og sm-organisasjoner står åpent fram og fronter medlemmenes interesser. Ledere som tidligere har vært åpne, har gått inn i skapet igjen fordi de fikk problemer med kunder, klienter, elever, osv. Åpenhet var ikke forenlig med å fungere i jobb som lærer, arkitekt, osv.

Forhåpentlig kan fjerningen av fetisj- og sm-diagnosene bidra til at færre mennesker etterhvert trenger å leve skjult med sin identitet og sine preferanser. Dette er noe Helsedirektoratet også sterkt understreker i sin pressemelding om friskmeldingen.

Dessuten kan fjerningen av diagnosene etter min oppfatning forebygge et backlash og demme opp for seksualfiendtlige krefter ved å danne en motvekt overfor motkrefter som roper på sensur og for eksempel vil forby privat besittelse av sm-bilder, slik vi ser i USA og Storbritannia.

Sist, men ikke minst, så må vi hindre at diagnosene blir gjeninnført! Selv om Revise F65 jobber for full friskmelding overfor WHO, er det en potensiell fare for at diagnosene som Helsedirektoratet fjernet 1. februar 2010 blir gjeninnført når Norge en gang i fremtiden skal oversette ny internasjonal ICD-11 til norsk. Det er ikke sikkert at ICD-11 vil gå like langt som Norge, Sverige og Danmark har gjort. En direkte oversettelse av ICD-11 til norsk kan derfor bli et tilbakeskritt i forhold den reformen som Norge nå har gjennomført.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *