BDSM 1814-2014
“Jakten på Norsk BDSM” 1814-2014 kan du kanskje si har vært en berg og dal-bane, med klart oppadstigende kurve de siste årene der bdsm og fetisjisme har gått fra å være avvik til å bli en normalvariant og kanskje også en sextrend.
Norge er annerledeslandet som gjerne går foran i internasjonale menneskerettigheter. Så også når det kommer til fetisjisme og bdsm. Norske frihetskjempere har vært og er pionérer når det gjelder rettigheter for fetisjister og bdsm-ere.
Etter et grundig forarbeid og dokumentasjon fra ’Revise F65’ siden 1994, valgte den norske regjering og norske helsemyndigheter i 2010 å fjerne fetisjisme og sadomasochisme fra den norske listen over mentale sykdommer. Arbeidet til Revise F65 lå også til grunn for tilsvarende friskmeldinger i Sverige (2009) og Finland (2011).
Helsedirektoratet sørget samme år for at fetisjisme og sadomasochisme ble inkludert som seksuell identitet/orientering på likeverdig grunnlag med de andre offisielle norske seksuelle lhbt-minoritetene. Dermed blir det juridisk sett problematisk å gi rettigheter til noen av disse seks gruppene uten samtidig å gi samme rettheter til alle gruppene, inkludert fetisjister og bdsm-ere (kilde: blant annet Senterpartiets politiske rådgiver Lars Vangen overfor Revise F65 23.5.2013).
Bundet og fri
Bdsm kan betraktes som en avtalt maktrollelek mellom likeverdige samtykkende parter i motsetning til vold som er ufrivillig der hensikten er å skade eller undertrykke. I motsetning til samfunnet forøvrig er makten i et bdsm-samspill fleksibel. Mange bytter på rollene, enten i samme setting, fra gang til gang, eller som en personlig utvikling over tid. Det er illusjonen om dominans og underkastelse som er essensen i bdsm. Bondage (fastbinding) og smerte kan øke opplevelsen av rollespillet som noe “virkelig”. Bdsm-ere søker nytelse, ikke smerte. Gevinsten kan være en indre frihet og opplevelsen av å ha overvunnet frykt og smerte.
Bdsm-identitet og orientering
Det er ikke bare nasjonen Norge som har hatt behov for å skape seg en identitet. Slik har det også vært for seksuelle minoriteter som homofile, lesbiske, fetisjister og bdsm-ere. Fetisj- og bdsm-orientering er liksom homoseksualitet for mange en del av identiteten som oppdages tidlig i livet og verken kan behandles eller velges bort. Fetisjister og bdsm-ere forelsker seg og danner kjærlighetsbånd liksom andre og mange lever i etablerte økonomiske og følelsesmessige forhold. Bdsm-lek forhandles frem mellom likeverdige parter som blir enige om sikkerhetsrutiner og personlige grenser. Sub-en eller den mottagende parten har gjerne det avgjørende ordet i form av et stoppord. En litteraturstudie foretatt av Revise F65 på oppdrag fra Verdens helseorganisasjon, viser at respekt, tillit og kommunikasjon er grunnleggende i et bdsm-samspill. Det amerikanske Kinseyinstituttet regner med at 5-10 prosent av befolkningen har en eller annen form for bdsm-interesse eller orientering. Fetisjister og bdsm-ere skiller seg ikke fra resten av befolkningen når det gjelder psykopatologi. I den grad vi avviker kan det faktisk se ut som om vi faktisk skårer høyere på mental helse enn kontrollgrupper fra resten av befolkningen.
BDSM – ”verken synd eller sykdom” i 1814
Med sin nære tilknytning til kunst, kultur, religion og sport, har bdsm-uttrykk antagelig eksistert like lenge som menneskeheten selv. Allerede Kama Sutra, den indiske læreboken i elskovskunst fra år 100-400 eKr., beskrev utøvelse av flere typer seksuell aktivitet som vi idag kan kalle sadomasochisme; biting, klyping, skraping og erotiske slag, med diverse tilhørende smerteskrik. Vi ser bdsm-adferd gjennom historien, tilbake til gamle Egypt og Hindukulturen i India. Det er bevis for den masochistiske siden av bdsm i 1500-tallets Europa, spredning på 1600-tallet og vid spredning på 1700-tallet.
Paradoksalt nok, fikk arbeidet til opplysningstidens Jean-Jaques Rousseau, stor betydning for frihetskriger og revolusjoner på 1700- og 1800-tallet, bl.a. arbeidet med den norske grunnloven i 1814. Av spesiell interesse er hans åpenhjertige selvbiografi ’Confessions’. Rousseau forteller at han som elleveåring fikk ris av en kvinne, og at dette vakte slike følelser hos ham at han hadde lyst til å provosere henne til å bli straffet igjen. Han turde ikke det, men risefantasien dominerte hans seksualliv senere [Svein Grønner Hanssen: “Den bakvendte erotikken” side 38].
Hvordan det norske synet på bdsm-lignende aktiviteter var da fedrene på Eidsvoll forfattet den norske grunnloven i 1814, vet vi lite om. Det vi vet, er at sadomasochisme, ifølge sexolog og historiker Vern Bullough (1928-2006), verken ble betraktet som synd eller sykdom før den tyskøsterrikske psykiateren Richard von Krafft-Ebing publiserte boka “Psychopathia sexualis” i 1886 (Bullough & Bullough, 1977:210; Moser, 1999b; Bullough, 1997).
Krafft-Ebing introduserte begrepene “sadisme” og “masochisme” etter forfatterne Marquis de Sade og Leopold von Sacher-Masoch. I brev til Krafft-Ebing protesterte Sacher-Masoch forgjeves over misbruket av hans familienavn (Moser & Madeson, 1996:22).
”Psykiatrien skulle ikke være dårligere enn den øvrige legevitenskap på slutten av attenhundretallet, og sykeliggjorde en rekke fenomener som tidligere nærmest var blitt ansett som personlige særegenheter”, skriver psykolog Svein Grønner Hanssen i den første, og enn så lenge, den eneste norskspråklige fagbok om sadomasochisme (Grønner Hanssen, 1992:122).
For å illustrere Bulloughs poeng, så ble Sacher-Masochs bok ”Venus i Pels” (1870) en prisbelønnet bestselger i sin samtid helt til Krafft-Ebing snaut 20 år senere koblet Sacher-Masochs navn til ”perversjoner”. ”Venus i Pels” ble etter dette ”redusert fra et kritikerrost mesterverk til en tabubelagt giftskapsroman” (Cavefors, 1994/2004:51).
Kildehenvisninger til overstående på http://www.revisef65.org/forskning.html og http://www.revisef65.org/supportWHO.html
Sacher-Masochs bok ”Venus i Pels” var den første til å introdusere avtalen mellom to samtykkende parter i bdsm og det er nærliggende å sammenligne bokens popularitet for nesten 150 år siden, med dagens opplagssuksess “Fifty shades of grey” som ifølge professor ved Universitetet i Oslo, Bente Træen, har utvidet normalitetsbegrepet for sex. Træens norske studie viser at én av tre tenner på “kinky sex”. Træen mener “det er positivt at fetisjer og bdsm nå har fått en større plass i samfunnet” og poengterer også at samtykkende bdsm ikke har noe med vold å gjøre.
Kilde: VG 31.12.2013 side 14-17. Også på VG+
Frihet fra diskriminering
Men hva slags frihet har en befolkningsgruppe som i praksis må leve skjult med sin seksuelle orientering og identitet. Hvor reell er ytringsfriheten når en tvinges til å leve i skapet? Hvor reell er organisasjonsfriheten når styremedlemmer i bdsm-foreninger ikke våger å stå i Brønnøysundregisteret.
Som bildene til Lill-Ann illustrerer, så har bdsm-ere og fetisjister også begynt å besøke maktens korridorer, blant annet Stortinget.
Etter friskmeldingen av fetisjisme og sadomasochisme i 2010, har fetisjister og bdsm-ere begynt å stille krav om frihet fra diskriminering. Senest våren 2013 lobbet Revise F65 medlemmene av stortingets Familie- og kulturkomité i forhold til ny diskrimineringslov. Resultatet var at vi fikk en positiv komitémerknad som nevner gruppene spesifikt. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Høyre understreker at ”forskjellsbehandling på grunnlag av fetisjisme, sadomasochisme og liknende forhold som er omfattet av privatlivet ikke kan anses som saklig grunn i arbeidsmiljøloven, husleieloven og andre spesiallover, selv om det ikke er omfattet av det spesielle vernet i loven her.”
Til grunn for merknaden, ligger en kartlegging av gruppens levekår og faktisk diskriminering i det norske samfunnet, en rapport som vi har fått positive tilbakemeldinger på fra ulike politiske rådgivere i Stortinget.
En av de kanskje verste mytene omkring bdsm, er at det er vold. Unge jenter trakasseres og voldtas i dag med den begrunnelse at de er bdsm-ere uten at det får konsekvenser for gjerningsmennene. Voldtekt av jenter helt ned i 14 års alder henlegges av politiet med den begrunnelsen.
Seksuelle minoriteter må ha frihet til å elske som man vil og frihet fra å bli diskriminert på grunn av sin kjærlighet. Formell frihet og sosial frihet i samfunnet er to ulike ting. Kjønnsforskning bekrefter at fetisjister og bdsm-ere er nederst i det seksualmoralske hierarkiet (Rubin, 1984/1993).
Revise F65 mener at rettssikkerhet og frihet fra vold må være en grunnleggende menneskerettighet og at overgripere må straffes uansett om offeret er bdsm-er eller ikke. Sier ikke grunnloven eller andre lover noe om likeverdighet på dette området?
Dagens likestillings- og inkluderingspolitikk har bestått av mange kamper. Én av dem var kampen for kvinners frihet til å bestemme over egen kropp. Det samme prinsippet er et særs viktig argument også for fetisjister og bdsm-ere. Det er etter min oppfatning frigjørende å erobre retten til å bestemme over egen kropp og definere sin seksualitet og kjærlighet på egne premisser. Eller for å sitere den franske filosofen og nobelprisvinneren Albert Camus: “Liberty is the right not to lie” (Califia, 1988/2009:51).
Demokratiske verdier
Ramsour (2002:147) konkluderer med at bdsm, bygget på bevegelsens egne moral-etiske normer, bør inkluderes sammen med frihetene i et liberalt demokratisk samfunn (”sadomasochism should be included under the wider expanses of liberal democratic freedom”).
Revise F65 sin rapport på oppdrag fra Verdens helseorganisasjon, konkluderer med at fetisj/bdsm-gruppen er likeverdige samfunnsmessige bidragsytere og skårer likt med befolkningen forøvrig på selvkontroll, empati, ansvar, kjærlighet, likeverd, likestilling og demokratiske verdier.
Det konkluderes med at samfunnet kan ha noe å lære av den deltagende måten bdsm-ere forhandler på i seksuelle og andre situasjoner. Samtidig må demokratisk samfunn respektere hver borgers frihet til å velge hva som er et bra liv for seg selv, sin kjæreste eller samboer og venner, i pakt med vedkommendes bdsm-identitet og orientering.
Kunnskapsbasert forskning tilsier at fetisjister og BDSM-ere er en marginalisert og sårbar gruppe som utsettes for forskjellsbehandling som ikke regnes som akseptabelt i befolkningen for øvrig. Økt samfunnsmessig inkludering vil kunne ha helsebringende effekter og samfunnsmessig nytteverdi, ikke minst tatt i betraktning gruppens ikke ubetydelige størrelse. Dertil kommer forbedret menneskerettslig situasjon i forhold til økt rettssikkerhet, reell ytringsfrihet og mulig lovmessig vern mot diskriminering på linje med andre seksuelle identiteter som homofile og transpersoner.
http://www.revisef65.org/forskning.html og http://www.revisef65.org/supportWHO.html