BDSM og media:

StudioFemMINSvein Skeid spanker Studio FEMs Mina Hadjian på TvNorges program Studio FEM.

Hvordan fremstilles bdsm i media i Norge anno 2012?

Ofte fremstilles fetisjisme og bdsm spekulativt i media. Men bildet er ikke entydig. Også flere positivt vinklede artikler og reportasjer begynner å se dagens lys. Svein Skeid gir i denne artikkelen råd om hvordan man håndterer media. Gli ikke inn i offerrollen, men svar på egne premisser med dine egne forberedte formuleringer. 

Av Svein Skeid

Leder i Diagnoseutvalget Revise F65 

Jeg er leder for SMia og Diagnoseutvalget Revise F65 har over 20 års erfaring med å presentere bdsm og fetisjisme i norsk og utenlandsk presse, inkludert papir- og nettaviser, bøker, magasiner, radio, tv, flere kortfilmer og fotoutstilling. Jeg har også erfaring som fra den andre siden som skribent/”journalist”, foredragsholder, forfatter av flere bdsm-brosjyrer og deltager i ulike fetisj/bdsm-show og festivaler. Dette siste er ikke med i oversikten. Kun bdsm-relaterte intervjuer er nevnt.

http://www.revisef65.org/sveinmedia.html

Jeg har vært intervjuet i media et 80-talls ganger de siste tjue årene om temaet bdsm (da er andre temaer som homofili, hiv/aids, homohistorie, etc ikke regnet med).

Min erfaring med media er stort sett positiv gjennom disse årene og jeg opplever at jeg har hatt en bra læringskurve i forhold til presentasjon av bdsm. Det er fullt mulig å gjøre journalister til dine medspillere i stedet for motspillere. Ikke minst humor og en leken holdning kan bidra til dette. Jeg opplever også at presse og media med årene har blitt mer opplyste og noe mindre forutinntatt mht fetisjisme og bdsm.

Det finnes ingen norsk undersøkelse på bdsm i media, men en journaliststudent ved Høgskulen i Volda, jobber med en bachleroppgave om “BDSM i media”.

Sosiolog Bente Vinæs påpeker i sin hovedoppgave fra 1998 om seksuell fetisjisme og sadomasochisme blant homoseksuelle menn i Oslo hvordan denne formen for seksualitet stort sett fremstilles på en sensasjonspreget og lite informativ måte i mediene (Vinæs, 1998:36).

Charlotte Ovesson beskriver i sin studie “Sextortyr eller frigjørelse; Konstruktioner av sadomasochism i svenska dagstidningar 2007-2011”, hvordan ord manipuleres og sitater tas ut av sin sammenheng for å øke salgstallene og bygge opp under stereotypien av den uberegnelige mannlige sadisten uten moralske grenser (Ovesson, 2011:26,31,33,37). Ord som “voldssex”, “tortur” og “sextorturnettverk” benyttes uansett om det forekommer samtykke eller ikke (Ovesson, 2011:37). Media konstruerer også en stereotypi av kvinnen som offer selv om hun deltok aktivt og frivillig i bdsm-forholdet (Ovesson, 2011:23) samtidig som dominante kvinner forties og kvinner som nyter bdsm-sex usynliggjøres (Ovesson, 2011:32,40,44).

Sammenblandingen av bdsm og vold gjennomsyrer også ordbøker og oppslagsverk. I en studie av sadomasochisme i svenske oppslagsverk 1876-2006, påpeker Kim Herburt ved Historisk fakultet Universitetet i Stockholm, hvordan oppslagsverkene sjelden beskrev sadomasochisme innen en frivillig og samtykkende kontekst (Ovesson, 2011:6; Herburt, 2009:418,419).

 

910730_homosexSommeren 1991 var hele Dagbladets forside var dekket av tittelen ”Rå homosex i Oslo”, mens Sissel Bennecke Osvold sammenlignet SLM-treff med ”gestapos julebord”. I løpet av de neste årene ble fire homofile menn myrdet i Oslo.

Norske media 

Det er vanskelig å peke på noen spesielle typer aviser, radio eller tv-kanaler som spesielt bdsm-vennlige. Det kan blant annet variere med hvilken journalist som skriver og intervjuobjektets erfaring. Ikke minst løssalgsaviser er troløse i sin iver etter pikante oppslag, gjerne med fete typer på forsiden. Personlig har jeg god erfaring blant annet med radioens p4 og fagtidsskriftet Dagens medisin.

Jeg har samlet på avisutklipp og artikler fra nettaviser gjennom 30 år, i alt 285 bdsm-artikler, med hovedvekt på de siste 10 årene. Først nå etter bdsm-konferansen i Trondheim 2.-4. mars 2012 har jeg gått gjennom og systematisert materialet. Resultatet er overraskende. Av 285 artikler var halvparten (143) det jeg vil karakterisere som ”positive” til bdsm. 91 artikler, nær én tredel av materialet, var det jeg vil kalle ”negative” og resten, 51 artikler, var det jeg vil kalle ”nøytrale”.

Dagbladet, VG, Aftenposten, Nettavisen, Dagsavisen, NRK og Tv2 utgjør størstedelen av mitt materiale, mens ialt 50 ulike media er representert med én eller flere artikler.

Det er viktig å være oppmerksom på at dette ikke er en vitenskapelig undersøkelse eller noe systematisk nettsøk i avisenes databaser, men et subjektivt utvalg arkivert av meg gjennom 20-30 år uten tanke på senere bruk. Det er mulig at jeg ubevisst kan ha utelatt negative artikler. Dessuten inkluderer materialet all den positive omtalen i forbindelse med friskmeldingen i 2010 (ca 25 artikler). Hva som er ”positivt”, ”negativt” og ”nøytralt” er også min subjektive vurdering. Artikler fra Blikk, Gaysir og Cupido, som overveiende er positive, er holdt utenfor materialet. En slik kvantitativ oppramsing gir heller ikke noe fullverdig bilde av den norske medievirkeligheten i forhold til bdsm. Flere av de negative oppslagene er med krigstyper på forsiden av avisen, mens positive replikker og notiser ofte har en mer beskjeden eksponering inne i avisen. Bdsm-artiklene innbefatter ”SM”, ”Sadomasochisme”, ”lærhomser”, ”fetisjisme” og ”bdsm”.

De fem reportasjene der jeg (og min tidligere livsledsager) ble intervjuet av VG innebar både dårlige og meget gode erfaringer. Av ialt 32 bdsm-relaterte reportasjer som jeg har arkivert av VGs papirutgave og nettavis, er overraskende nok hele 13 ”positive”, 11 er ”negative” og 8 er det jeg vil kalle ”nøytrale”. Men VG er nok allikevel ikke de første jeg vil sende en pressemelding til. Antagelig tar de en fleipende vri på det hele.

Den avisa som har desidert mest blod på hendene i forhold til bdsm, er nok Dagbladet, til tross for noen hederlige unntak som blant annet skyldes noen få bdsm-positive fagpersoner og medarbeidere. Avisen bruker enhver anledning til å skandalisere bdsm-miljøet. I mitt regnskap på 71 bdsm-artikler i Dagbladet papir- og nettutgave fant jeg 35 ”positive”, 40 ”negative” og 18 ”nøytrale”. En del av de negative var dertil tildels svært grove.

Mediastrategier 

Erfaringen fra SMil Norge sin bdsm-konferanse i Trondheim 2012 viser vel at mens Svein har vært stort sett alene som ”bdsm-talsperson” i Norge gjennom mange år, så begynner representanter fra flere bdsm-organisasjoner nå å få erfaring fra å presentere bdsm i media.

Erfaringene med Trekant på NRK3 høsten 2011 er også at man kan ha god kontroll med, organisering og oppfølging av en såpass stor satsning selv om man selv faktisk ikke deltar i programmet og selv om man ikke selv er åpen. Men det er åpenbart en fordel at deltagerne er åpne. Maskering vil lett kunne signalisere at man har noe å skjule.

Et tips er å gi journalisten så mye informasjon som mulig på forhånd, gjerne skriftlig. Send det uoppfordret som e-post! De fleste intervjuer vil starte med en forhåndssamtale før intervjuet starter. Husk at journalisten gjerne er mer avhengig av deg enn du er av journalisten. Benytt dette forhold til å stille betingelser og sette premisser for intervjuet eller presentasjonen. Be for eksempel om å få lese hele artikkelen før den går i trykk dersom det gjelder aviser/magasiner. Dersom du ikke får det, så kan du droppe hele avtalen (egentlig har vi bare rett til å lese våre egne sitater; argumentér med at dette er et tabubelagt tema og at faktafeil like ofte kan ligge utenfor de rene sitatene).

Spør og grav for å få mest mulig informasjon om bakgrunnen for henvendelsen, hva journalisten er ute etter, og eventuelt om det er andre deltagere i programmet. Still krav til hvem du eventuelt ønsker å møte i samme program eller artikkel. ”Hva vil du fokusere på?” ”Hva har du tenkt å spørre meg om?” (i håp om at også journalisten også vil at det skal bli bra innholdsmessig). ”Jeg vil at du skal spørre meg om det og det”.

Dersom et program bygger på et ferdiginnspilt innslag: Be om å få se innslaget på forhånd slik at vi slipper å forholde oss til det på direkten. ”Jeg kommer ikke hvis jeg ikke får se det på forhånd”. Hvilken sammenheng skal bdsm presenteres i? Koble noe som er straffbart sammen med noe som er lovlig? Narkoman, blotter og pedofil i samme program? Slike ting bør vi avklare på forhånd. Vurdere prosjektet, artikkel, radio, tv, film, etc. Etter å ha fått mest mulig informasjon kjenner du på magefølelsen din om dette er noe for deg.

Bruk også den forberedende samtalen til å fortelle journalisten hvilke budskap du ønsker å få fram og hva du mener er viktig i sammenhengen. De fleste intervjuer preges av at objekt og journalist har felles interesse av å få fram god og riktig informasjon. Gjør mer enn å svare på spørsmålene. Intervjuet er en mulig arena for strategisk kommunikasjon.  Stiller du opp til intervju bare for å svare på spørsmålene, misbruker du en gylden mulighet til å bringe gjennomtenkte budskap ut til viktige målgrupper.

SMia avholdt et todagers medieseminar i 1996 med bdsm-, homoaktivister og journalister som bidragsytere. I følge de sistnevnte har et intervjuobjekt lett for å gli inn i offerrollen. Vi underkaster oss og godtar enhver absurd problemstilling på en forutinntatt journalists premisser. Men vi er likeverdige individer. Vi skal ikke stå til rette dersom journalisten ikke skjønner noe. Rådet er derfor å gå ut av offerrollen. Som voksent menneske har vi rett til å svare på egne premisser med våre egne fraser og formuleringer! For eksempel å svare på andre spørsmål enn det som det blir spurt om. Bruk dine egne forberedte formuleringer!

Forberedelser er nøkkelen til et godt resultat. Da er det mye enklere å være spontan og ta ting på sparket. Finn ut hva du vil formidle, skriv det opp i punkter og pugg det! Gjennomfør gjerne et prøveintervju med en venn som ”journalist”. Vanskelige spørsmål kan være lettere å svare på hvis du på forhånd vet hva du vil formidle.

For eksempel da jeg deltok i tv-programmet Studio FEM spurte Mina Hadjian hvor grensen går i bdsm. I utgangspunktet et småvrient spørsmål som jeg ikke hadde forberedt meg på. Svaret ble lettere fordi jeg på forhånd hadde pugget en definisjon av bdsm: “Bdsm er en avtalt maktrollelek mellom samtykkende parter, i motsetning til vold som er ufrivillig og for å skade.” Etter at jeg hadde lest opp definisjonen, ble svaret mitt derfor: ”Grensen går ved skade og ved frivillighet”.

Et råd som jeg fulgte i tv-programmet, er å bruke ”reklamespråk” og spissformulere noen utvalgte sentrale momenter på forhånd. Jeg pugget 10 poenger, hvorav syv kom med i den endelige versjonen på tv. Vi må huske på at journalister og publikum vet veldig lite. Si derfor ting som er ganske selvfølgelig for deg selv. Lange resonnementer nytter ikke. Pugg noen fraser. Gjerne noe morsomt eller noe som appellerer til folks følelser. Da kan du vinne folks hjerter nesten før du har kommet i gang.

På Studio FEM brukte jeg et par realistisk utseende masker til å illustrere poenget med at mange må komme ut av skapet to ganger, først som homofil og deretter som bdsm-er. Dermed fikk jeg fra første stund fokusert på identitet og personlighet og at bdsm verken kan behandles eller velges bort.

Grundige forberedelser gjør det også lettere å slappe av og ha en rolig fremførelse av budskapet. Anspenthet kan gjøre stemmen din tynnere og redusere troverdigheten. Har du lært en avspenningsteknikk så kan det være smart å bruke som en del av forberedelsene. Selv bruker jeg ’autogen trening’ for å få fokus på egen kropp, få en dypere stemme og stenge ute forstyrrende faktorer.

Påkledning kan være et tveegget sverd. Fetisj er ”kult” og du må regne med at journalist eller programleder vil oppfordre deg til å kle deg opp mest mulig ”spennende”. Samtidig vet vi at påkledning kan ta bort oppmerksomheten fra budskapet som formidles. Mange anbefaler bevisst å dresse ned på tv for ikke å bekrefte de verste klisjéer og stereotypier. Også her er intervjueren avhengig av dine vurderinger. Antagelig er det ikke så enkelt å finne andre personer som er åpne nok til å erstatte deg.

Sier et bilde alltid mer enn 1000 ord? 

Til slutt et kanskje kontroversielt tankekors vedrørende ”utagerende” påkledning og oppførsel. Reportasjene etter den norske friskmeldingen av fetisjister og sadomasochister i 2010 var overveiende positive i media landet rundt. Det som etter min oppfatning ikke var fullt så positivt, var de ledsagende bildene. Nesten uten unntak fokuserte bildene på pisker, håndjern og nakne rumper, mens teksten i artiklene handlet om identitet, stigmatisering og menneskerettigheter. Jeg vil nesten si at bildene motsa innholdet i teksten. Og det verste av alt: flere av bildene var hentet fra paraden under Skeive dager som jeg selv hadde bidratt til. Etter dette har vi prøvd å dempe den mest ”utagerende” siden av paradens kinkyseksjon. Verken i 2010 eller 2011 så vi den type bilder i medias dekning av paraden.

Referanser 

Herburt, Kim (2009). Sadomasochism i svenska uppslagsverk 1876-2006. Historisk tidsskrift, 129:3, s. 411-428. Lastet opp 22. august 2011 fra http://www.historisktidskrift.se/fulltext/2009-3/pdf/HT_2009_3_411-428_herburt.pdf

Ovesson, Charlotte (2011). Sextortyr eller frigjörelse: Konstruktioner av sadomasochism i svenska dagstidningar 2007-2011. Mälardalens högskola, Akademin för hållbar samhälls- och teknikutveckling. Lastet opp 22. august 2011 fra http://mdh.diva-portal.org/smash/record.jsf?pid=diva2:431502&rvn=2

Vinæs, Bente (1998). Fetisjering av maskulinitet. En studie av seksuell fetisjisme og sadomasochisme blant homoseksuelle menn. Upublisert hovedoppgave i sosiologi. Universitetet i Oslo.

PresseklippPresseklipp i forbindelse med den norske friskmeldingen 1.2.2010.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *