Tag: Bergens Tidende

Categories
Norsk

Lærhomser mine læremestre

Lærhomser mine læremestre

VEROPET: Bildet “Veropet” som viser lærlesber og lærhomser som omkranser Jesus, ble vist på Elisabeth Ohlsons utstilling Ecce Homo i Oslo Rådhus 1999.

Elisabeth Ohlson inkluderer i sin fotoutstilling Ecce Homo, sm- og fetisjfolket i homomangfoldet, og pressen følger opp ved å sammenligne Ohlson med mestere som Hieronimus, Michelangelo og Caravaggio.

– For meg er bildene av lærhomsene og transvestittene nesten enda viktigere fordi de på mange måter er sett ned på også av andre homoseksuelle. Jeg ville vise at Guds kjærlighet også gjelder dem, sier Elisabeth Ohlson til NTB Pluss. Bergens Tidende 29.4.1999

10.000 mennesker besøkte “Elisabeth Ohlsons utstilling Ecce Homo i Oslo Rådhus, med Jesus blant lærhomoer, transvestitter og aids-syke”, slik Aftenposten uttrykker det i én av sine mange positive artikler om utstillingen.

Og Elisabeth Ohlson selv gir en krystallklar bibelsk begrunnelse for det homomangfoldet som hver år snor seg oppover Karl Johan: – Jesus svarte fariseerne: “”Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.”

– En kan ikke kreve at den homofile ikke skal synes, forklarer Ohlson. Homoparaden er vårt gledesbudskap, vi feirer og viser vår kjærlighet. Vi er stolte og glade over å være lesbiske og homofile.

Favoritt

– Bildet “Veropet” med Jesus omkranset av lærlesber og -homser er min favoritt, uttalte uttalte Ohlson på den siste omvisningen i Oslo Rådhus 30. mai 1999. Utenfor hadde lærhomser dagen før puttet kondomer i knappehullene på demonstrerende høyremoralister. – Raseriet [over utstillingen] bunner i redsel for hva homoseksualitet egentlig er, uttalte Elisabeth Ohlson til Aftenposten 15. mai 1999. Utstillingen er både blitt politianmeldt og rost opp i skyene av selveste Torbjørg Aalborg fra Oslo KrF.

Blant annet ble “Veropet” utsatt for hærverk da vandreutstillingen ble vist i Ørebro høsten 1998. I Sverige ble “Veropet” brukt på plakaten for utstillingen.

Veropet første bilde

Bildet “Veropet”, som viser Jesus omgitt av lærlesber og lærhomser, var det første Ohlson lagde til utstillingen som består av 12 store fargefotografier med iscenesettelser fra Jesu liv med navngitte homofile i de aktuelle rollene. Elisabeth Ohlson har tidligere tatt bildene til SLM Stockholms flotte versjon av “Sikrere sex for lærhomser“, samt meget sexy bilder i større format i SLM Stockholms kalender for 1998/99. Hun lagde i 1999 også en utstilling i Stockholm der lærhomser og -lesber gis en helhetlig fremstilling “med både hjerne, hjerte og underliv”, kunne Elisabeth fortelle Skeive Nyheters henrykte utsendte medarbeider på utstillingens siste dag i Oslo.

Elisabeth Ohlson som lever i et lesbisk samboerforhold og har vært kristen i hele sitt liv, fortalte til avisa Dagens Nyheter at hun med sin bok og utstilling ønsket å fokusere de homoseksuelle som så lenge har vært usynliggjort.

– Slik jeg leser evangeliene står Jesus alltid på de svakes side, uttalte Ohlson til Dagens nyheter. – Han ville ha tatt seg av de homoseksuelle og hevdet deres likeverd. Sverige har de siste to årene opplevd en rekke naziangrep på homoseksuelles treffsteder. I følge Qmagazine har de groveste angrepene vært mot lærhomser på arrangementer der fetisj og sm var tema.

I “Veropet” tok Elisabeth Ohlson utgangspunkt i Carl Blochs maleri (tv) som forestiller Kristus blant fanger og slaver. – Da jeg så Blocks maleri ble det klart for meg at det var blant lærhomoer Jesus skulle være på dette fotografiet. – Det var viktig at de var ikledd sine remedier og utstyr. Jeg liker kontrasten mellom det myke i Jesus påkledning, og det som ser hardt ut på overflaten, forklarer Ohlson.

Vennskap, kjærlighet og tillit

– Men bare på overflaten, har Ohlson poengtert overfor en svensk forsamling av kristne homofile. For er det noen krets i homoverdenen som har vært “menneskelige læremestre” for Elisabeth Ohlson så er det lærhomsene: – Ingen andre steder har jeg lært så mye om vennskap, kjærlighet og tillit som av dem, sa hus.


Rangordning

I homomiljøer forekommer det at man rangordner hverandre, fortsetter Elisabeth Ohlson. Og da havner lærhomser og transvestitter langt ned i hierarkiet, ettersom man skammer seg over dem som man ikke anser burde være en av oss.

Hyllest til SLM

– Kristi inntog i Jerusalem på sykkel – hvor han tiljubles av lesber og lærhomser – formidler med en helt annen vitalitet den fargerike og frodige framtredenen som den moderne gaykulturen har manifestert sin vei ut av skapet med gjennom sine gatemarsjer, skriver Dagbladet som en hyllest til Smia og SLMs årlige deltagelse i homoparaden.

Elisabeth Ohlsson stiller store krav til utstillingslokalenes utforming og størrelse, forteller Petter Møller til Skeive Nyheter. Møller er koordinator for komiteen som har jobbet med å få utstillingen til Norge. I Sverige har utstillingen vært vist i flere kirker, samt i den svenske Riksdagen. Utstillingen havnet i Oslo Rådhus, etter først å ha blitt nektet vist i Oslo Domkirke.

Debatten har gått høyt i kirkelige kretser hvorvidt Jesus penis er erigert eller ikke på det omdiskuterte dåpsbildet til Elisabeth Ohlson. Nettopp dette bildet er nok det som har falt geistlige tyngst for brystet. Bildet var hovedårsaken til at utstillingen ble nektet vist i Europaparlamentet.

I et møte med EKHO, den svenske parallellen til Åpen Kirkegruppe, har Elisabeth Ohlson uttalt at dåpsbildet med Jesus og Johannes Døperen, spesielt er tilegnet to venner av henne som døde av aids. – Magnus och Tommy døde i sin sykdom i stillhet og skam, sa Ohlson.

Den åpne homsen og katolikken Mark Levengood poengterte på et møte om Ecce Homo i Sofia Kirke i Stockholm at Ecce Homo-utstillingen ikke fremstiller Jesus som homoseksuell, men at Jesus omgås med lesber og homser. – Jesus forbarmet seg over tollere og prostituerte, men han ble ikke av den grunn toller eller prostituert, fremhevet Levengood.

I utstillingen presenterer fotografen Elisabeth Ohlsson kjente bibelske motiver satt inn i en homofil kontekst. Noe av ønsket hennes er å synliggjøre hvordan fremstillingen av mange av disse kjente motivene, ord og ritualer kan virke ekskluderende for enkelte grupper. Ved å sette bilder av homofile rollemodeller inn i motivene, presenterer bildene en kristusfigur som viser kjærlighet overfor alle medlemmer av menneskeheten.

Jesus med hiv-positive

Prosessen med Ecce Homo startet ifølge det svenske magasinet “Fotografisk Tidsskrift” da noen av Elisabeth Ohlsons nære venner døde av aids på midten og slutten av 1980-tallet. Noen kristne røster forkynte høylytt at sykdommen var Guds straff, samtidig som den gode kirken som Elisabeth Ohlson betraktet som sin, slo blikket ned og tiet. – Det skapte en agg i meg. Jeg forsto ikke hvorfor ikke resten av kirken stilte opp og ba om unnskyldning, forteller Ohlson. – Da jeg noen år senere i et bryllup hørte presten preke om “kjærligheten som er skapt for mann og kvinne”, var det noe som brast for meg. – Jeg ble slått av at den bibelske teksten er slik utformet at vi homoseksuelle alltid er så totalt utenfor. Elisabeth Ohlson gikk hjem og slo opp i sin tykke svarte bibel, illustrert av 1800-tallskunstneren Gustav Doré. Bokens første bilde forestiller Jesus med tornekrone og har påskriften Ecce Homo, som er latin og betyr “Se Mennesket”.

– Da gikk startskuddet. Et bra navn, tenkte jeg. Siden bladde jeg gjennom boken og så hendelsene direkte. Dåpen, åpenbaringen, nattverdenen, alle de som jeg ville gjøre mine versjoner av.

Det er skrevet titusenvis av artikler, debattinnlegg og anmeldelser av utstillingen. Utstillingen er fulgt av en CD med et høytidelig, klassisk lydbilde som bidrar til å gjøre utstillingsarrangementet til en meditativ opplevelse. Det er laget en egen katalog “Ecce Homo” som selges i forbindelse med utstillingen, med et forord av den svenske forfatteren Jonas Gardell.

Den svenske erkebiskopen K.G Hammars støtte til Ecce Homo førte i 1998 til at han ble nektet audiens hos selveste paven i Roma.

Utstillingen ble første gang vist i Stockholm sommeren 1998. Foruten Sverige og Oslo, har “Ecce Homo” vært vist i København, Reykjavik, Helsingfors, Estland, Wien, Berlin, Sveits, Paris, Antwerpen, Düsseldorf, London, Roma, New York og Sidney Australia.

Categories
Norsk

Fetisj-helg med Smia-Bergen

Lakk & lær & lyst

Artikkelen er opprinnelig trykket i Bergens Tidende 18.2.1999

Regntøy, lakk og lær, uniformer, watersports og sadomachosisme, bodypainting, menn i kvinneundertøy, piercinger og tattoo.

You name it, lørdag arrangerer Landsforeningen for Lesbisk og Homofil Frigjøring fetisjparty på USF Røkeriet. Men uten at man trenger være homse eller lesbe av den grunn. Under mottoet «kjettinger og lær — eller kjerringer og fjær» arrangeres det også et seminar om emnet.

— Fetisjisme handler om å erotisere noe som vanligvis ikke regnes som erotisk. En vanlig definisjon er at hvis man tenner på kropp er det naturlig, men tenner man på ting og klær regnes det gjerne som en fetisj. Men definisjonen er ikke helt riktig. S/M handler jo om det psykologiske maktforholdet. Det er snakk om lek med roller, med identiteter, sier en av arrangørene.

— De aller fleste mennesker har en fetisj. Mange har hemmelige fetisjer som de går rundt og skammer seg over. Fetisjer skal man bruke til å utforske sitt sex-liv, sin identitet, sier arrangøren, og understreker at lørdagens fetisj-fest handler om ekshibisjonisme, den visuelle delen av sexlivet. At det slett ikke handler om noen sex-orgie , om noen trodde det.

— Menn på femti år med bleier er likevel litt søkt?

— Fint lite i menneskers seksuelle natur er «naturlig». Det meste vi knytter seksualitet til, er kunstig, kulturskapt. For 150 år siden var f.eks. nakne kvinneankler svært opphissende, poengterer arrangøren.

Fetisjelementer er på god vei til å blande seg i dagliglivet. Det finnes f.eks. knapt en dance- eller technovideo uten lakk & lær, og Vigdis Pettersen i spesialistbutikken Paradise kan forteller om en vesentlig økning i salget av slike varer. Særlig like før det skal arrangeres slike fetisjfester. Bare husk at det er dress-code.

USF Røkeriet, lørdag 20. februar 1999 kl. 21.00-02.00. Dørene stenges kl. 23.30.

Categories
Norsk

Ingen vanlig kvinne

Under kunstnernavnet Dessa van Lüderitz inviterte hun til Bergens første fetisjklubb, der dresskoden var”s/m, latex, leather, feather, schoolboy/girl, bondage…”.

Av Turid Kjetland

Denne artikkelen sto første gang i Bergens Tidende 19.7.1998

Noen kaller henne Bergens undergrunnsdronning. Andre for homo, eller helvetes transe. Folk flest vet ikke hva de skal tro. Kvinne. Eller mann? I går forlot Désirée Hafstad byen. Men først fortalte hun meg hvem hun er. Jeg får bare ikke historien hennes til å stemme. Vi sitter på kafé Permanenten, stedet der Désirée Hafstad i vår var arrangør for fem kvasi-Grand Prix-show, en stor suksess med til sammen 1500 publikummere. Selv strålte damen som glamorøs vertinne på scenen, i tidstypiske, smakløse Eurosong-kostymer. Da Café Opera arrangerte Sexpresso-kveld en tid tilbake, var det Désirée, bare iført blondeundertøy, som lå på utstilling i en seng kvelden til ende. Og senhøstes i fjor, under kunstnernavnet Dessa van Lüderitz og i kompaniskap med dragartist og venn Jim Robin, inviterte hun til Bergens første fetisjklubb, der dresskoden var “s/m, latex, leather, feather, schoolboy/girl, bondage or as your naughty fantasy requires..”.

Hun virker hemningsløs, frigjort og ekshibisjonistisk bortenfor alle blåner. Det er derfor jeg knapt tror det når Désirée beskriver en angst så stor at hun for få år siden ikke torde å gå gjennom Bergen sentrum. En angst som førte til at hun frivillig søkte hjelp på psykiatrisk sykehus. Men snart faller bitene på plass. Hvem kan unngå å bli merket av aldri å kunne vise seg ute blant folk, uten å være redd for slengbemerkninger og sjikane? Det har gått ni år siden en gutt på 22 år ble til kvinnen som tok navnet Désirée Hafstad. Hun er ingen mann i kvinneklær, verken transvestitt eller dragqueen. Hun er en heterofil kvinne. Men ennå kjemper Désirée hver dag for å bli godtatt som den hun er.

– Hender det du angrer på kjønnsoperasjonen? – Nei, aldri. Det var en lettelse å bli kvitt det mannlige. Og jeg hadde ikke noe valg. En gang var hun en liten gutt i São Paulo. Hun vil ikke fortelle hva han het, gutten som skilte seg ut fordi han ikke likte å spille fotball, men å kle seg ut med kjoler og parykker, fjær og fjas.

– Jeg ble mobbet allerede da, men det gikk enda verre da vi flyttet til Os. Jeg var ni år, født i en millionby i Brasil, og syntes alt var så lite og fremmed i Norge. Klart jeg skilte meg enda mer ut i et lite miljø, sier Désirée. For selv om gutten ble tenåring og bad til Gud om at dette skulle bli siste gang, klarte han ikke å slutte med lekene sine. Han stjal sminke fra søsteren, lurte seg livredd inn på rommet til moren for å gå i klesskapet hennes. Og det var ingen lek lenger.

– Det var som å løsne på en ventil under høytrykk. Selv om jeg gikk inn i en fantasiverden, var det den rollen jeg følte meg hjemme i mentalt sett. Jeg spilte mye mer rollespill når jeg deltok i jentepreiket til kameratene mine, selv om jeg alltid har vært tiltrukket av gutter.

Lenge trodde jeg svaret var at jeg var homofil, men samtidig følte jeg avsky for min egen kropp, forteller Désirée. Å være ung betyr hormoner og komplekser og kviser så det rekker for de fleste. Men Désirée ville sikkert tatt en gjennomsnittlig tenårings gleder og sorger på strak arm. Helvete på jord. Mareritt. Det er ordene hun bruker for å beskrive hvordan det var å være en 17 år gammel gutt, aktiv i både volleyball og basket, som oppdager at han holder på å utvikle bryster.

– Ikke store, men nok til at jeg sluttet å dusje og enda mer enn før ble sett på som en avviker. Legen avfeide problemet med at unggutten ville vokse det av seg. Det var ikke noe svar for en gutt som var så fortvilet i sin absolutte ensomhet at han tenkte på selvmord. Da var det han leste artikkelen om en som hadde tatt kjønnsoperasjon. Alt stemte. – Jeg ble en av de yngste som har skiftet kjønn i Norge, som 22-åring, sier Désireé. Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus, hevder en bok som handler om den fryktelig vanskelige kommunikasjonen mellom menn og kvinner. Mennesket som sitter overfor meg har en erfaring de færreste vil få. Hun har tatt spranget fra en klode til en annen. Hvem blir man da? – Jeg forestiller meg det ofte slik: Menn og kvinner trenger hverandre for at det skal bli balanse i livene våre. De er vektskåler på en vekt. Og jeg, jeg føler meg ofte som selve vekten, den som vet hvordan det er å være på begge sider. Jeg kunne ikke lenger leve med å være mann. Men det er ikke noe lettere å være kvinne, sier Désirée. Hun bruker ordet apokalypse for å forklare det hun har vært gjennom. – Alt jeg hadde vært som mann, mitt liv, min identitet, måtte brytes ned, for så å bygges sakte opp igjen. Jeg måtte gå gjennom en ny pubertet som 22-åring.

– Hvordan reagerte venner og familie på at du ville skifte kjønn?
– Moren min tok det fint, og var mest lei seg for at jeg aldri hadde tort å fortelle det til henne. Dessverre døde hun en måned før operasjonen. Men de fleste jeg kjente vendte meg ryggen, sier Désireé. Smilende forteller hun om gamle gymnaskamerater som nesten besvimte på gaten da hun plutselig presenterte seg som Désirée. Hun kan forstå dem.

– Det kan bli for tøft å forholde seg til et menneske man har kjent som det andre kjønn. Jeg betrakter henne når hun går for å hente seg et askebeger ved disken. Désirée er høy, over 1,80, har lange ben og smale hofter i lyse sigarettbukser. Håret, stort og tykt, har hun temmet med et hårbånd så det står som en sky av krøller rundt ansiktet. Der har hun et par mørke øyne av den sorten som er egnet til å få misunnelsen fram hos mange kvinner. En flott dame som burde dåre mange menn, tenker jeg. Jo, Désirée vekker oppsikt, nikker hun. Men vi medsøstre kan bare la stridsøksen ligge. I stedet for å nyte kompliment og kurtise kan hun like godt få trusler om skambank fra en gjeng fulle mannfolk, som nekter å godta Désirées forsikringer om at hun er en kvinne. Hun er blitt vant til å komme tilbake fra toalettet og finne mannen hun pratet hyggelig med, kald og avvisende. Noen har advart ham om at han egentlig flørter med en mann, tipper Desiree.

– Hvordan er det for deg å få seg kjæreste? – Helt håpløst. Tenk deg selv, å vite at kjæresten din har vært samme kjønn som deg selv. Det er ikke mange menn som klarer det. Désirée har vært med i performancegruppen Orange Crush Club, konferansier på Homofestivalen i Bergen, og som Dessa van Lüderitz utfordret hun både glamour-typer, fetisjister, transseksuelle, lesbiske, s/m-ere, transvestitter og frigjorte heteroer til å feste på Club Venuz.

– Når du går i bresjen for dette, vil ikke det øke fordommene og forvirringen om ditt kjønn og legning ute blant folk? – Jeg kan uansett, selv om jeg av og til ønsker det, aldri bli Berit fra Fyllingsdalen. En helt vanlig jente som går og handler på Oasen sammen med venninnene sine. Jeg oppsøkte homsemiljøet fordi det er der, blant andre som skiller seg ut, at jeg føler meg mest akseptert. Blant bermen, sier Desiree Hafstad med et flir, litt ironisk. Hun har liten kontakt med de få andre i Norge som har skiftet kjønn. Désirées inntrykk er at reaksjonene de møter har gjort dem så bitre og mistroiske til omverdenen at mange isolerer seg.

Ondskapsfull hets har fått henne til å rømme byen to ganger. Sist gang hun flyttet tilbake til Bergen, bestemte Désirée seg for en annen strategi. – Jeg innså at det å omgås en person som har skiftet kjønn kan være vanskelig for mange, at jeg må komme dem i møte. Folk vet så lite. Derfor forteller Désirée åpent og saklig om bakgrunnen sin til dem som spør, både dem som nesten ikke tør lufte temaet – og dem som vil vite hvordan det er for henne å få orgasme. – Men da svarer jeg bare: Hvordan er det for deg? Noen tror visst ikke det finnes grenser for hva som er privat når det gjelder meg, sier Désirée. Hun har gått den private TV-skolen i Bergen, hadde en birolle i stykket SubUrbia på Den nationale Scene i fjor, og føler hun har fått mer respekt i byen etter at hun var primus motor for GP-sirkuset i vår. Drømmen hennes er å jobbe med fjernsyn. Når du leser dette har hun forlatt Bergen for tredje gang. Hun skal til London for å gå på det toårige studiet Stage management ved Academy of Live and Recorded Art. Désirée kommer nok tilbake til Norge, men neppe til Bergen. Byen blir for liten. – Så du rømmer denne gangen også? – Nei. Denne gangen er det ingen flukt.