Categories
English Norsk Seksualpolitikk Sexual politics

Intimsfæren truet

Hentet fra Kulturkanalen Morgenbladet 07.03.97

Intimsfæren truet

Av Didrik Søderlind Kulturkanalen Morgenbladet 07.03.97

Den såkalte Spanner-dommen fra England har fått minimal omtale i norske media. Et lynkurs: I 1990 fikk femten homoseksuelle menn fire og et halvt års fengsel for sadomasochistiske handlinger. Dommen ble senere nedsatt til to og et halvt år, siden ingen av de tiltalte ante at de hadde gjort noe ulovlig. Tre av de dømte appellerte til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I forrige uke ga domstolene den engelske regjeringen rett på alle punkter. Alle handlingene var utført med fullt samtykke – det viktige skillet mellom S/M og seksuell vold – fra alle de involverte. Alle aktiviteter foregikk i private hjem. Alle var over den seksuelle lavalderen, som i England er to år høyere for homoseksuelle. Ingen penger skiftet hender. Ingen hadde anmeldt noen. Medisinske undersøkelser viste at ingen av de siktede var blitt skadet. Det var ingen ytre omstendigheter som gjorde akten rettsstridig.

Spanner-dommen handler om langt mer enn retten til å påføre sin egen kropp smerte, og om mer enn retten til å ha et seksualliv utenfor det alment aksepterte. Den berører såpass grunnleggende ting som råderett over egen kropp, hvorvidt voksne mennesker skal anses som myndige og ikke minst retten til privatliv.

Er det som foregår på ditt soverom et politianliggende? Hvis dominobrikkene begynner å falle, kan det bli riktig morsomt. Blir det forbudt å påføre kroppen sin smerte i nytelses hensikt, kan det i ytterste konsekvens bli forbudt å ta hull i ørene, hvis du “får noe ut av det”. Og hvordan skal politiet kunne finne ut dét?

England, landet der parlamentsmedlemmer blir funnet døde med appelsiner i munnen, har en lang tradisjon på denne typen tenkning. Særlig har homoseksuelle— fått føle jernhælen. Clause 28 tok ikke bare sikte på å stigmatisere homoseksuelle, men å utrydde homoseksualitet som begrep: Positive skildringer av homoseksualitet skulle renskes ut av skolebøker og kulturliv.

I Norge slutter nå Kvinnegruppa Ottar seg til samme tradisjon ved å ville forby S/M. Ottar er en marginal gruppe uten særlig innflytelse. Mer betenkelig er det derfor at Kvinnefronten nå følger opp. Riktignok i mer moderat form; kvinnefronten vil “ideologien”, hva nå dette måtte bety, til livs. Resonnementet er påfallende likt kirkens absurde skille mellom homofil legning og praksis. Å ville forby en seksualitet på denne måten plasserer Kvinnefronten i leir med konservative kirkelige krefter. Det er forsåvidt ikke noe nytt i dette; disse to fløyene har tidligere bevist at selv om de er “strange bedfellows”, kan de ha det riktig hyggelig under halmen. Menneskelig seksualitet er mangslungne saker. At det finnes mange som synes at alle skal være heteroseksuelle, er ikke noe nytt. Det er allikevel provoserende når trangsynte seiler under progressivt flagg. Politiet har andre ting å drive med enn å legge seg opp i voksne menneskers samtykkende seksualliv. For eksempel etterforske saker der mennesker har blitt utsatt for seksuelle handlinger mot sin vilje.

 



English
text


It is provoking when narrow-minded sail under the progressive flag”, Didrik Søderlind write about the Norwegian women group Kvinnefronten in Morgenbladet March 7, 1997.

The Spanner campain in Norway
From 1993 to 1997 Smia-Oslo campaigned and set about fund-raising (picture) in favour of the defendants in the British Spanner Case, which started in Manchester 1987. As part of an international campain, Smia gained support from several dozen Norwegian political organisations with many hundreds of thousands of members from both the political left and right, including women‘s rights groups and trade unions, not to mention the unanimous backing of the Lesbian and Gay movement. This was a broad mobilisation of people for important principles such as freedom from harassment and not being allowed to work in the public sector, the right to free expression and adult individuals’ right to take their own decisions regarding their bodies and sexuality.

About the Spanner process
A hundred years after the case against Oscar Wilde, England has been the only land in Europe to criminalise safe, sane and consenting SM-sex between equal gay partners. Heterosexual sadomasochists have been found not guilty for similar activities. In the European Commission of Human Rights, seven lands voted to free the Spanner gay men, while 11 wanted to convict them. Subsequently the court unanimously followed the majority vote in 1997. The tragedy here is that the Nordic lands would have counted in the balance of votes. If they had supported the Spanner defendants (picture), then the opposite outcome would have been achieved. The Norwegian representative didn’t even turn up to vote. In the English highest court of appeal (1993), the Spanner men were sentenced by three votes to one.

The Law Commission: SM is legal!
An official appointed British Law Commission in 1995 came to the conclusion that SM or sadomasochism, short of causing serious or permanently disabling injury, should be no crime between consenting adults. – Under the Law Commission’s new proposals, the Spanner men would never have been prosecuted, according to the director of the civil rights group Liberty, John Wadham (Pink Paper December 22, 1995).