Categories
Norsk

Ingen vanlig kvinne

Under kunstnernavnet Dessa van Lüderitz inviterte hun til Bergens første fetisjklubb, der dresskoden var”s/m, latex, leather, feather, schoolboy/girl, bondage…”.

Av Turid Kjetland

Denne artikkelen sto første gang i Bergens Tidende 19.7.1998

Noen kaller henne Bergens undergrunnsdronning. Andre for homo, eller helvetes transe. Folk flest vet ikke hva de skal tro. Kvinne. Eller mann? I går forlot Désirée Hafstad byen. Men først fortalte hun meg hvem hun er. Jeg får bare ikke historien hennes til å stemme. Vi sitter på kafé Permanenten, stedet der Désirée Hafstad i vår var arrangør for fem kvasi-Grand Prix-show, en stor suksess med til sammen 1500 publikummere. Selv strålte damen som glamorøs vertinne på scenen, i tidstypiske, smakløse Eurosong-kostymer. Da Café Opera arrangerte Sexpresso-kveld en tid tilbake, var det Désirée, bare iført blondeundertøy, som lå på utstilling i en seng kvelden til ende. Og senhøstes i fjor, under kunstnernavnet Dessa van Lüderitz og i kompaniskap med dragartist og venn Jim Robin, inviterte hun til Bergens første fetisjklubb, der dresskoden var “s/m, latex, leather, feather, schoolboy/girl, bondage or as your naughty fantasy requires..”.

Hun virker hemningsløs, frigjort og ekshibisjonistisk bortenfor alle blåner. Det er derfor jeg knapt tror det når Désirée beskriver en angst så stor at hun for få år siden ikke torde å gå gjennom Bergen sentrum. En angst som førte til at hun frivillig søkte hjelp på psykiatrisk sykehus. Men snart faller bitene på plass. Hvem kan unngå å bli merket av aldri å kunne vise seg ute blant folk, uten å være redd for slengbemerkninger og sjikane? Det har gått ni år siden en gutt på 22 år ble til kvinnen som tok navnet Désirée Hafstad. Hun er ingen mann i kvinneklær, verken transvestitt eller dragqueen. Hun er en heterofil kvinne. Men ennå kjemper Désirée hver dag for å bli godtatt som den hun er.

– Hender det du angrer på kjønnsoperasjonen? – Nei, aldri. Det var en lettelse å bli kvitt det mannlige. Og jeg hadde ikke noe valg. En gang var hun en liten gutt i São Paulo. Hun vil ikke fortelle hva han het, gutten som skilte seg ut fordi han ikke likte å spille fotball, men å kle seg ut med kjoler og parykker, fjær og fjas.

– Jeg ble mobbet allerede da, men det gikk enda verre da vi flyttet til Os. Jeg var ni år, født i en millionby i Brasil, og syntes alt var så lite og fremmed i Norge. Klart jeg skilte meg enda mer ut i et lite miljø, sier Désirée. For selv om gutten ble tenåring og bad til Gud om at dette skulle bli siste gang, klarte han ikke å slutte med lekene sine. Han stjal sminke fra søsteren, lurte seg livredd inn på rommet til moren for å gå i klesskapet hennes. Og det var ingen lek lenger.

– Det var som å løsne på en ventil under høytrykk. Selv om jeg gikk inn i en fantasiverden, var det den rollen jeg følte meg hjemme i mentalt sett. Jeg spilte mye mer rollespill når jeg deltok i jentepreiket til kameratene mine, selv om jeg alltid har vært tiltrukket av gutter.

Lenge trodde jeg svaret var at jeg var homofil, men samtidig følte jeg avsky for min egen kropp, forteller Désirée. Å være ung betyr hormoner og komplekser og kviser så det rekker for de fleste. Men Désirée ville sikkert tatt en gjennomsnittlig tenårings gleder og sorger på strak arm. Helvete på jord. Mareritt. Det er ordene hun bruker for å beskrive hvordan det var å være en 17 år gammel gutt, aktiv i både volleyball og basket, som oppdager at han holder på å utvikle bryster.

– Ikke store, men nok til at jeg sluttet å dusje og enda mer enn før ble sett på som en avviker. Legen avfeide problemet med at unggutten ville vokse det av seg. Det var ikke noe svar for en gutt som var så fortvilet i sin absolutte ensomhet at han tenkte på selvmord. Da var det han leste artikkelen om en som hadde tatt kjønnsoperasjon. Alt stemte. – Jeg ble en av de yngste som har skiftet kjønn i Norge, som 22-åring, sier Désireé. Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus, hevder en bok som handler om den fryktelig vanskelige kommunikasjonen mellom menn og kvinner. Mennesket som sitter overfor meg har en erfaring de færreste vil få. Hun har tatt spranget fra en klode til en annen. Hvem blir man da? – Jeg forestiller meg det ofte slik: Menn og kvinner trenger hverandre for at det skal bli balanse i livene våre. De er vektskåler på en vekt. Og jeg, jeg føler meg ofte som selve vekten, den som vet hvordan det er å være på begge sider. Jeg kunne ikke lenger leve med å være mann. Men det er ikke noe lettere å være kvinne, sier Désirée. Hun bruker ordet apokalypse for å forklare det hun har vært gjennom. – Alt jeg hadde vært som mann, mitt liv, min identitet, måtte brytes ned, for så å bygges sakte opp igjen. Jeg måtte gå gjennom en ny pubertet som 22-åring.

– Hvordan reagerte venner og familie på at du ville skifte kjønn?
– Moren min tok det fint, og var mest lei seg for at jeg aldri hadde tort å fortelle det til henne. Dessverre døde hun en måned før operasjonen. Men de fleste jeg kjente vendte meg ryggen, sier Désireé. Smilende forteller hun om gamle gymnaskamerater som nesten besvimte på gaten da hun plutselig presenterte seg som Désirée. Hun kan forstå dem.

– Det kan bli for tøft å forholde seg til et menneske man har kjent som det andre kjønn. Jeg betrakter henne når hun går for å hente seg et askebeger ved disken. Désirée er høy, over 1,80, har lange ben og smale hofter i lyse sigarettbukser. Håret, stort og tykt, har hun temmet med et hårbånd så det står som en sky av krøller rundt ansiktet. Der har hun et par mørke øyne av den sorten som er egnet til å få misunnelsen fram hos mange kvinner. En flott dame som burde dåre mange menn, tenker jeg. Jo, Désirée vekker oppsikt, nikker hun. Men vi medsøstre kan bare la stridsøksen ligge. I stedet for å nyte kompliment og kurtise kan hun like godt få trusler om skambank fra en gjeng fulle mannfolk, som nekter å godta Désirées forsikringer om at hun er en kvinne. Hun er blitt vant til å komme tilbake fra toalettet og finne mannen hun pratet hyggelig med, kald og avvisende. Noen har advart ham om at han egentlig flørter med en mann, tipper Desiree.

– Hvordan er det for deg å få seg kjæreste? – Helt håpløst. Tenk deg selv, å vite at kjæresten din har vært samme kjønn som deg selv. Det er ikke mange menn som klarer det. Désirée har vært med i performancegruppen Orange Crush Club, konferansier på Homofestivalen i Bergen, og som Dessa van Lüderitz utfordret hun både glamour-typer, fetisjister, transseksuelle, lesbiske, s/m-ere, transvestitter og frigjorte heteroer til å feste på Club Venuz.

– Når du går i bresjen for dette, vil ikke det øke fordommene og forvirringen om ditt kjønn og legning ute blant folk? – Jeg kan uansett, selv om jeg av og til ønsker det, aldri bli Berit fra Fyllingsdalen. En helt vanlig jente som går og handler på Oasen sammen med venninnene sine. Jeg oppsøkte homsemiljøet fordi det er der, blant andre som skiller seg ut, at jeg føler meg mest akseptert. Blant bermen, sier Desiree Hafstad med et flir, litt ironisk. Hun har liten kontakt med de få andre i Norge som har skiftet kjønn. Désirées inntrykk er at reaksjonene de møter har gjort dem så bitre og mistroiske til omverdenen at mange isolerer seg.

Ondskapsfull hets har fått henne til å rømme byen to ganger. Sist gang hun flyttet tilbake til Bergen, bestemte Désirée seg for en annen strategi. – Jeg innså at det å omgås en person som har skiftet kjønn kan være vanskelig for mange, at jeg må komme dem i møte. Folk vet så lite. Derfor forteller Désirée åpent og saklig om bakgrunnen sin til dem som spør, både dem som nesten ikke tør lufte temaet – og dem som vil vite hvordan det er for henne å få orgasme. – Men da svarer jeg bare: Hvordan er det for deg? Noen tror visst ikke det finnes grenser for hva som er privat når det gjelder meg, sier Désirée. Hun har gått den private TV-skolen i Bergen, hadde en birolle i stykket SubUrbia på Den nationale Scene i fjor, og føler hun har fått mer respekt i byen etter at hun var primus motor for GP-sirkuset i vår. Drømmen hennes er å jobbe med fjernsyn. Når du leser dette har hun forlatt Bergen for tredje gang. Hun skal til London for å gå på det toårige studiet Stage management ved Academy of Live and Recorded Art. Désirée kommer nok tilbake til Norge, men neppe til Bergen. Byen blir for liten. – Så du rømmer denne gangen også? – Nei. Denne gangen er det ingen flukt.