Sm – erfaringer og forklaringer

Sm – er det sykt, straffbart og kvinnediskriminerende? Henrik Villestad skriver om de vanligste fordommene mot sm eller sadomasochisme.

Denne artikkelen er hentet fra det tidligere bladet Duo‘s nettsider 1998

Det begynner å se ut som om sadomasochisme er blitt en mote. For ti år siden var sm usynlig, annet enn som dystre hentydninger i lugubre sammenhenger. I dag brukes sm som blikkfang på forsider, og når du åpner et erotisk blad finner du harde og strenge dominaer med skinndress og pisk. Til sammen er det ofte utstyr for en del kroner på mange av bildene. For oss som har lekt seksuelle spill med dominans og underkastelse en femogtjue års tid, er det i grunnen litt komisk. Tidligere forbandt folk flest sadomasochisme med en ekstra ondsinnet voldtektsmann eller morder – minst. Det var smart å holde kjeft! Så er det vel rene paradiset nå, da?

Tja, jeg vet nå ikke helt det, akkurat. Saken er som baken: delt. Sant nok begynner den alminnelige mann og kvinne å begripe at neida, sm-ere driver verken med barneofring eller kirkebrenning. Noen av dem skjønner til og med at en såkalt sadist – i denne sammenhengen – godt kan være en hyggelig fyr eller dame som slett ikke spikrer katter på veggen eller lignende. Noen er også innforstått med at en masochist heller ikke er noe forhutlet individ med mindreverdighetskomplekser, grøftekjørt sjelsliv og skakkjørt underliv. Men like forbannet er det slik at de som nærer de sterkeste fordommene så langt fra leser slike blader i det hele tatt. Den samlede erotikkbransjen hva lesestoff angår er ikke større til sammen enn Se og Hør alene, sånn omtrent, og den er fordelt på atskillig færre lesere fordi samme leser ofte kjøper flere av bladene. Dermed har nok en forbløffende stor del av folket omtrent samme holdninger og forestillinger om sadomasochisme som for tjue år siden.

Pressen

Den vanlige pressen bygger heller opp under disse holdningene enn å bekjempe dem. Ikke bevisst, men av hensyn til løssalget. Verst er det når pressen spør seg for hos en eller annen tilfeldig “ekspert” som stort sett bare har møtt folk det har gått riktig galt med… Holdningen om sm som noe riktig avskyelig henger hardt igjen i de sirklene som skal vedta lover. To stortingskvinner som brukte tjue minutter på å besøke en erotisk butikk som fører sm-utstyr sa sjokkerte til de ivrig skriblende journalistene: “Butikken var jo full av torturredskaper!” Ergo skal vi ikke narre oss selv til å tro at holdningene er totalt endevendt, slik noen faktisk later til å tro. Det er blitt bedre, men fremdeles lever de intense fordommene i stor grad. Nå når sm blir stadig mer omtalt i den erotiske pressen, blir i alle fall stadig flere som har gått lenge, lenge med slike fantasier i hodet sitt, klar over at de ikke er alene med dem. Ingen vet hvor mange som har sm-lignende fantasier, ønsker og drømmer, men uansett hvilken statistikk man vil tro på, så må det være mange ensomme drømmere for hver praktiserende sm-er.

Fokuseringen på sm kan i alle fall bekjempe de store misoppfatningene som mange, fra alle slags seksuelle minoriteter, har. Den ene er slik: “Det er bare meg som er slik, ergo er jeg et perverst og mindreverdig menneske.” Den andre er like håpløs: “Alle er sikkert slik, de vil bare ikke si det.” Hvor mye angst, selvforakt og frustrasjon disse to tankene har skapt i et samfunn der sex var tabu i seg selv, kan vi bare ane.

Stereotypt

Så kommer det dessverre et annet faktum, som ganske mange har luftet for meg: De ser på de glansede bildene, de ser det kostbare og avanserte utstyret, de ser kort sagt den mest fotogene delen av det organiserte – og delvis profesjonelle – sm-miljøet, og føler at avstanden fra den ensomme drømmen og fram til det å finne seg en partner og få prøve å leve ut sin legning bare vokser og vokser. Det står ikke til å nekte for at utvalget av bilder, og innholdet i artikler og noveller likeså, er aldri så lite stereotypt. Dette er snodig, for det finnes antagelig flere variasjonsmuligheter innenfor sm enn i resten av det seksuelle spekteret til sammen. Husk at sm blander seg med fetisjisme, bondage, homo/lesbisk sex, rollespill i dusinvis av varianter – you name it, så er det der. Det som skjer, er at den store gruppen jeg kaller ensomme ryttere ikke finner akkurat sin fantasi der, og dermed er det lett for at troen på at akkurat en selv er helt annerledes enn alle andre slår til igjen og bringer skyldfølelse og ruelse inn i sjela på stakkaren. Og så var den fantasien spolert. Utenfor igjen! Selvfølgelig er det feil å tenke slik. Et hvert menneske er unikt og skal ha sine unike fantasier, men banna bein – det går nok noen der ute som deler dem. I alle fall såpass at dere kunne få det moro sammen. Dersom du er av dem som står litt opprådd overfor glansbildet av Club Domina eller noe i den dur og tenker at dette er uoppnåelig, jeg gir opp – så tenk om igjen. Det gjelder nemlig ikke å oppnå det samme som andre har oppnådd. Det gjelder å oppnå noe som ennå bare finnes i ditt hode. Det som er ditt eget, det som er noe av deg selv.

Sykdom?

Med dette som utgangspunkt er det noen spørsmål som pleier å plage hver eneste sm-er før han/hun våger å prøve. La oss se på dem. Det første og største: Er jeg unormal? Er jeg ond dersom jeg drømmer om å være S, eller et forkvaklet null dersom jeg drømmer om å være M? Sadomasochisme står på listen over “avvik”. Det betyr ikke stort i praksis. Psykologer og psykiatere har mange teorier om “hva det kommer av”. Allehånde psykoser, barndomsopplevelser, mangelfull personlighetsutvikling – floraen av påstander betyr bare én ting: De vet ikke hva det kommer av. Og det samme kan det være, et frivillig forhold mellom voksne individer, uten at noen blir skadet eller skader andre – det har ingen andre enn dere selv noe med. Dersom du som er S er helt, helt sikker på at du ikke har noe ønske om å tilføre et frivillig offer smerte eller skade, så kan du la psykologene seile sin egen sjø. Sannsynligvis ville det rett og slett ikke bli noen helt normale igjen, dersom man slo sammen alt som er definert som “avvik”. Ikke psykologer, engang. Det må være lov å minne om at alle flokk- eller gruppelevende, høyerestående dyr har visse rangritualer, som nesten alltid henger sammen med hvem som skal få parre seg. Dominans og underkastelse er antagelig svært naturlige behov.

Man skal ta selv de største autoriteter med en klype salt. Selveste Freud var seksualfiksert i den grad at han fant seksuelle grunner for omtrent alt, og den berømte psykoanalytikeren Wilhelm Reich mente i ramme alvor at aliens besøkte Jorden for å stjele “orgon” – en slags kosmisk energi… Kaka tar nok den minst like berømte Krafft-Ebing, som skrev at kvinnelige fetisjister var uhyre sjeldne, for i hele sin karriere hadde han bare kommet over én eneste. Takke en viss mann for det – for i hele sin yrkeskarriere var Krafft-Ebing lege i et mannsfengsel i Wien!

Det neste spørsmålet er nesten alltid et bekymret: “Er det ikke litt skadelig likevel, liksom?”

Helbredelse?

Nei, jeg tror ikke det. Mange får nok brukt mye av behovet for å dominere/underkaste seg i bedriftshierarkiet, karrieren (“finne sin plass i systemet” heter underkastelse da!) og lignende forbindelser. Men her kan karrieremannen være masochist, seksuelt sett, og fordi det seksuelle er uløselig knyttet til resten av oss, trenger han kanskje også underkastelsen mer enn andre, i seksuell sammenheng. (Det finnes en god del spanking-massøser i Brussel og ved Wall Street.) En kvinnelig venn av meg hevder med stor styrke at det finnes et slags balanseprinsipp: Hun er sterk og utagerende i yrkeslivet, og privat underkaster hun seg en mann som dresserer henne med bjørkeriset… Hun sier det ene forsterker det andre, og at det utvider hennes menneskelige spekter og hennes styrke. I alle fall er det ingen tvil om at du har det bedre dersom du får leve ut din seksualitet enn om du lever i frustrasjon. Særlig i USA hevder noen psykologer at de har “helbredet” sm-ere. I virkeligheten dreier det seg heller om en systematisk undertrykkelse av seksuelle fantasier gjennom aversjonsterapi. Andre psykologer hevder at dette i alle fall er farlig, fordi de undertrykte behovene er der og kan ta seg andre utløsninger via underbevisstheten. Altså anser stadig flere psykologer akkurat som jeg – det beste du kan gjøre med fantasiene, er å leve dem ut på trygg og ansvarlig måte, sammen med en partner.

Straffbart?

Så kommer som regel spørsmålet: “Er det kanskje straffbart? Hva skjer om noen ser en person ligge bundet med enden i været og bli riset, pisket eller “voldtatt”?” Svaret er at i Norge har ingen så vidt meg bekjent blitt tiltalt for sm med en frivillig partner. Det finnes neppe noe strafferettslig problem ved sm annet enn ved to muligheter: Enten at det skjer en ulykke, og ulykker med personskade og det som verre er, har skjedd i Norge. Eller – at en S hensetter en M i hjelpeløs tilstand og deretter ikke gir akt på det avtalte signalet som betyr stopp. I begge disse tilfellene kan S’en sitte med straffeansvar. I grunnen er det den sosiale siden av saken som kan gi deg en smekk. Bare det å bli observert av naboene i full gang, kan gi opphav til så mye snakk og rykter at livet blir temmelig surt. Enda verre kan det bli dersom du er S, og din ektefelle finner på å bruke det mot deg i en gallesur skilsmisseprosess eller barnefordelingssak. Hvis du først er kjent som sm-er, er det også sannsynlig at dersom det skjer en sedelighetsforbrytelse i distriktet, vil en eller annen halvhjerne begynne å mistenke deg. Lenger er vi ikke kommet, men husk at disse dystre mulighetene er lette å unngå med vanlig folkevett.

Rollebytte

Og så kommer det alltid et forsiktig spørsmål: “Er det normalt at jeg liksom er “vendbar”, at jeg føler trang til å dominere noen ganger, men at trangen til å underkaste meg er der, den også?” Vel, dersom vi fører hele mekanikken tilbake til mennesket som et sosialt flokkdyr, er denne modellen den mest normale, for vi søker alle å finne vår plass i systemet. Det betyr at vi underkaster oss dem som er mer dominante enn oss selv, og dominerer dem som signaliserer at de vil finne seg i en lavere rang enn oss. I et vanlig sm-forhold kan dette bety at man bytter på rollene. Jeg vil tro at minst halvparten av alle praktiserende sm-ere gjør det, selv om ofte én er overveiende S, den andre overveiende M.

Kvinnediskriminerende?

Så er det det siste problemet, hvilket sjelden arter seg som et spørsmål, men heller som et snikende ubehag. Verst rammer det mannlige S’er og kvinnelige M’er, og det er av politisk natur. Kort sagt er menn intenst indoktrinert med at de skal ha dårlig samvittighet overfor kvinner – mannen har fått sin rolle som undertrykker og overgriper fastslått av ekstreme og høylytte kvinnegrupper. Derfor er ingen verre ute å kjøre enn en ekte 68’er i sitt første forsøk som heteroseksuell S! Når han skal kommandere, oppdra og tukte en slavinne, må han overvinne års skyldfølelse først. Det beste han kan gjøre, er å minne seg selv på at det er dette begge ønsker, og at han skal tenke på ønskene til den kvinnen som vil bli dominert og ikke på dem som bestemme over andre menneskers kjønnsliv (som de ikke forstår noe av). For den kvinnelige, heteroseksuelle M’en oppstår et lignende problem: de er indoktrinert med aldri å la en mann ha noe å si over seg. Lysten oppleves som politisk ukorrekt på grensen til det forbryterske, et slags forræderi mot kvinner som virkelig er blitt mishandlet av virkelige overgripere. For noen blir dette en konflikt av uhyggelige, lammende dimensjoner. Det eneste en kvinne i denne situasjonen kan gjøre, er å forbanne seg på at kjønnslivet og driftene er hennes egne og ikke skal dirigeres av andre, og at det som skjer her og nå ikke rokker verken ved hennes kvinne- eller samfunnssyn. Kort sagt – skill politikk og kjønnsliv, for sammenblandingen av de to tingene har alltid vært redskap for undertrykkere.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *