Author Archive: Magnus

Nazister attackerade RFSL i Linköping

NYHET 971019

Nazister attackerade RFSL i Linköping

(Bilde): Nazister utanför RFSL:s lokal.

FOTO: SLM Stockholm

Linköping

 

Responsen från polisen var dålig när nynazister i svarta rånarluvor fotograferade, gjorde Hitlerhälsningar och skrek “bögjävlar” till homosexuella i Linköping. Till slut kom basebollträn fram och fönsterrutor krossades. Nu ökar polisen bevakningen av RFSL i Liköping.

 

Lördagen den 18 oktober arrangerade RFSL i Linköping en annorlunda killfest. Under temat “in the army” tog RFSL hjälp av SLM i Stockholm och närmare hundra bögar i tuffa uniformer samlades i RFSL Linköpings lokal. Utanför lokalen samlades en helt annan grupp, nämligen 10-15 nynazister.

 

Det hela började med att två unga killar försökte komma in i lokalen men blev avvisade då de saknade legitimation. Lite senare samma kväll återkom de tillsammans med ett tiotal andra ungdomar. De visade sig tillhöra en nynazistisk organisation.

 

Hans Andersen, RFSL Linköping, jobbade i garderoben och entrén denna kväll. Han såg tydligt vad som hände utanför lokalen. Lite gerrad tyckte han det var en himla tur att ynglingarna inte släpptes in i lokalen.

 

Gästerna fotograferades

 

– Ungdomarna började fotografera och trakassera gästerna som kom. De skrek “bögjävlar” och gjorde Hitlerhälsningar till våra medlemmar, säger Hans Andersen.

 

En av gästerna som var på väg till lokalen möttes av frågan om han skulle till bögklubben, men han svarade att han inte skulle dit. Han upplevde situationen som så hotfull att han inte vågade gå in i lokalen utan passerade förbi. Efter händelsen vill han vara helt anonym.

 

– Vi ringde till polisen och de kom till lokalen. Då försvann de nynazistiska ungdomarna. Men snart var de tillbaka igen och stämningen blev mer och mer hotfull utanför. Vi blev tvungna att ringa polisen titt som tätt, påpekar Hans Andersen.

 

Bakom rånarluvor

 

När ungdomarna kom tillbaka andra gången hade de svarta rånarluvor neddragna för ansiktet för att inte bli identifierade. I provokativt syfte, för att skapa bråk, ställde de sig i ett led och började jucka. Ingen av RFSL:s gäster gick dock ut från lokalen, varpå de nazistiska ungdomarna började sparka och slå på dörren.

 

– Man drog sig för att gå utanför dörren. Vi var tvungna att ha entrédörren låst hela kvällen. Mellan halv elva och kvart i tolv på kvällen ringde vi polisen fem gånger. Men varje gång tog det så pass lång tid till polisen kom att gänget hann försvinna, säger Hans Andersen.

 

Vid ett tillfälle tog polisen en av killarna i nazistgänget, men han släpptes nästan direkt och var tillbaka hos de andra igen.

 

– Vi blev gerrade och oroliga och tänkte “vad händer nästa gång”. Innanför entrén var stämningen på helspänn hela kvällen och vi var minst sju personer där samtidigt, säger Hans Andersen.

 

Klockan 02.00 krossades ett fönster på baksidan av lokalen. Det var sjätte gången polisen tillkallades till platsen. Detta var det enda tillfälle som poliserna kom in i RFSL:s lokal och tog kontakt med personalen.

 

Dålig respons från polisen

 

– Polisen ville inte ha någon kontakt med oss. De ville inte höra någonting om vad vi sett under kvällen. Responsen från polisen var verkligen dålig, påpekar en upprörd Hans Andersen.

 

Personalen under festen försökte i ett av de senare telefonsamtalen med polisen få dem att befinna sig i anslutning till lokalen när alla skulle gå hem. Denna begäran upprepades när polisen var på plats för att ta upp anmälan om glaskrossningen på baksidan. Men polisen kunde inte prioritera detta, utan bara cirkulera förbi lokalen under något tillfälle. Detta möjliggjorde att gruppen snabbt skulle kunna försvinna när en polisbil uppenbarades för att i nästa ögonblick vara tillbaka igen. Det var percis detta som hände.

 

Fönster krossades

 

När de tre sista personerna, tillika festarrangörer, skulle lämna lokalen vid tretiden och stod utanför i väntan på en taxi kom två alldagligt klädda personer ur nazistgruppen beväpnade med basebollträn. Snabbt flydde de tre festarrangörerna in i husets trappuppgång, men ett basebollträ slog sönder fönstret till dörren och en av arrangörena träffades i ena axeln och ådrog sig en lättare skada.

 

De två basebollförsedda killarna började slå sänder fönster efter fönster på bottenplanet i fastigheten och värst drabbade av glaskrossningen var alla grannar på nedre botten. På RFSL:s lokal kunde många fönster räddas. Efter att ett antal fönster tidigare genom åren har slagits sönder har okrossbara fönster satts in. Nu blev bara tre rutor krossade på RFSL:s lokal. Polisen kallades på nytt till platsen och ett basebollträ beslagtogs.

 

Hur nazisterna fått kännedom om festen vet inte arrangörerna. Att de valde att attackera lokalen just denna kväll kan bero på att gästerna var så speciellt klädda, i läder och militäruniformer, och framstod som provocerande gentemot nazisterna, tror flera medlemmar.

 

En rädsla breder ut sig

 

Några av gästerna var hela tiden omedvetna om vad som hände utanför lokalen. Själva festen ägde nämligen rum i källarplanet. Efter händelsen är många av RFSL:s medlemmar gerrade, arga och rädda. De tycker att det är obehagligt och är rädda för att det ska bli mer. Av rädsla vågar endast ett par av medlemmarna berätta om händelsen och om sin homosexualitet i media.

 

Även Hans Andersen känner ett ökat obehag av att gå på stan. Han säger att han efter det inträffade tittar sig om ofta, framför allt när det är mörkt ute, orolig för att nynazister skall attackera honom.

 

– I eländet vill jag ändå tro att det kan byggas upp något positivt. Bland annat kommer vi att bygga upp ett bättre förhållande med polisen, säger Hans Andersen.

 

Ökad polisbevakning

 

Efter nazisternas attentat har RFSL Linköpings styrelse haft ett möte med Linköpings polismästare Ylva Orrenius, för att få polisen att öka sin beredskap för RFSL:s del. En följd av mötet är att RFSL har fått en kontaktperson hos polisen, som skall hålla reda på när RFSL anordnar fester och arrangemang i lokalen. På så vis skall polisen kunna höja beredskapen och bevakningen av dessa fester.

 

En följd av händelsen är att polisen fått upp ögonen för att homosexuella är en utsatt grupp i Linköping. Ylva Orrenius tyckre det är viktigt att hitta lämpliga lösningar för att den här typen av händelser inte skall upprepas. Hon anser dock att polisen gjorde vad man hade resurser till under den aktuella kvällen. Nynazistiska grupper hade nämligen samlats på andra håll i Linköping för att samma kväll starta bråk med invandrarungdomar.

 

RFSL Linköping har valt att fortsätta sina efterföljande fester enligt planeringen. Lördagen efter nazisternas attack hölls fest som vanligt och polisen tittade förbi flera gånger. Dessutom har ett överfallslarm, direktkopplat till polisen, insatllerats i entrén.

 

– Medlemmarna kan fortsätta besöka våra fester. Det finns ingen anledning att känna oro, säger RFSL Linköpings ordförande.

 

Nazisternas attack mot RFSL Linköpings lokal har också satt igång en debatt på riksnivå. RFSL kräver på nytt att homosexuella skall omfattas av lagen om hets mot folkgrupp. Det som hände i Linköping är ett direkt attentat mot homosexuella som grupp, och än idag finns inget lagförbud mot den typen av hets. Händelsen i Linköping är knappast unik i landet. Liknande attentat förekommer flera gånger om året mot olika RFSL-avdelningar. RFSL anser att en lagändring är nödvändig för att uppnå en förändring.

 

Joakim Anrell

 

Tipsa Qmagazine!!!

 

Copyright © Qmagazine 1998

 

Anmeldelser av boka “Oslos Underliv” 1997

“Hemmelige” rom i Oslos uteliv

Cupido nr 8/1997

Lille Oslo i Annerledeslandet, hovedstaden i provinsielle lille Norge, har et særdeles mangfoldig og spektakulært uteliv og undergrunnsliv. Bak denne flora av mangfold skjuler det seg mye fetisjistisk seksualitet, mye androgyn pyntesjuke og store, ekshibisjonistiske behov for å vekke oppmerksomhet og nyte sin «avvikende» seksualitet. Fetisj- og klubbmiljøet er nå dokumentert i boka Oslos Underliv, hvor fotografen Anders Abel har tatt bildene og forfatterne Anya og Brage Bragli Alstadheim har stått for teksten. Boka viser en livsglede og en blomstrende variasjon i individuelle og kreative uttrykk.

Alt er tillatt, det gjelder bare å finne det miljøet du føler du hører hjemme i, eller rettere sagt, det gjelder å være så fleksibel og tilpasningsdyktig at du kan nyte forskjellige former for rollespill.

Lek med seksuelle muligheter og seksuelle roller

For det er rollespill og livsglede det handler om. Mye av dette er en lek med seksuelle muligheter og seksuelle roller som er milevidt fra den seksuelle undertrykkelsen vi er vant til å høre om og som vi ofte tror holder dette landet i et jerngrep. Oslos Underliv antyder at folk i klubbmiljøet nyter livet, seg selv, sine muligheter og ikke minst sin seksualitet, uten angst for fordømmelse og uten angst for å vekke oppmerksomhet. Tvert i mot, det å vekke oppmerksomhet er i høyeste grad en del av poenget. Visst er det forskjell på folk! Vi vet jo at det finnes massevis med folk med avvikende seksualitet rundt omkring i dette landet som stadig vekk er ensomme, som frykter avsløring og som skammer seg over sin seksualitet? Men boka når vel neppe fram til dem! Her er det nemlig ikke alminnelige mennesker som portretteres, men de outrerte. De som tar på seg roller og dyrker sine fetisjer for nettopp å slippe unna det alminnelige. For de ensomme og de mer forsiktige avvikerne kan nok denne outrerte seksualiteten virke både skremmende og frastøtende. Men Klubb-Oslo vil svare: – Sin ensomhet og sin redsel må folk ta ansvar for selv. De er velkommen til å dele selskap med oss, men ansvaret for å våge seg ut i verden kan de bare ta selv. Gjør de det, lokker et spennende «underliv» i Oslo.

Abel, Alstadheim, Anya: Oslos Underliv, Grøndahl Dreyer, Oslo 1997. Stort format, 125 sider, tekst og foto.

Det underlige underlivet

Av Didrik Søderlind

Hentet fra Kulturkanalen | Morgenbladet 18.07.97

Anders Aabel, Brage Bragli Alstadheim, Anya: Oslos underliv

128 sider Grøndahl Dreyer

Tigerstaden: «…utviklingen i Oslo er eksplosiv. Det finnes flere klubber, foreninger og happenings enn noen sinne. Og det later til at de er kommet for å bli,» forteller omslaget på Oslos underliv. Dermed er tonen satt. Oslos underliv tar sikte på dokumentere det som skjer utenfor allfarvei i Oslos uteliv, lukkede klubber og motebransje. Fokus er på det seksuelle, og da helst av det mildt sagt annerledes slaget.

I Oslos underliv bretter transvestitter, gummifetisjister, sadomasochister og folk med hang til isenkram festet til ansiktet ut sine skjulte liv. Boken er forfattet av Klassekampen-journalist Brage Bragli Alstadheim og Anya. Sistnevnte ser ut til å ha tatt den moderne trenden med å være på fornavn med alle til sin logiske konklusjon. Forfatterne spiller dog annenfiolin. Det bærende elementet i boken er Anders Aabels fotografier. Visualiteten avgjør Teksten blir litt underordnet, og det virker som om utvalget av miljøer som dekkes er bestemt ut fra hvor visuelle de er – det vil si hvor lett Aabel kan ta bilder av dem.

Fotograferingen må ha vært en takknemlig jobb, siden så mange av fotoobjektene i boka lever for (og i noen tilfeller av) å posere. Med dette sagt er utvalget så avgjort bredt: Fra de ovennevnte seksuelle avvikerne til glamorøse houseklubber og sortkledde Gothic-rockere. Det er åpenbart at forfatterne har hatt kontakter fra før av. Noe som egentlig ikke er så rart i en by som er så liten at alle med en eller annen merkelig interesse før eller senere vil støte på hverandre.

De innledende kapitlene i Oslos underliv tar for seg den delen av Oslos uteliv som ikke er eksplisitt seksuell, hvis man ser bort fra Gothic-bertenes forkjærlighet for BH-er med ekstra mye push-up. På det beste klarer Aables linse å fange inn den magien (i mangel av bedre ord) som oppstår når man trer ut av hverdagen og inn i natten. Nattelivet er på mange måter litt større enn livet utenfor. Fra designeren Baron von Bulldogs helsestudio-muskler, til silikonpuppene på stripperne – det skal være «larger than life.»

Stigmatiserte miljøer

Deretter begynner man på det mer uttrykt seksuelle; strippeklubber, sadomasochister, fetisjdyrkere. Man kan spørre hvorfor dette på død og liv skal skrives om. Kan ikke disse menneskene holde seg i skapet og på kammerset med gummimaskene og oksepiskene sine? Oslos Underliv har berettigelse som prosjekt fordi en rekke av disse miljøene fortjener et ansikt utad. Mange av dem er stigmatisert, og kan risikere problemer med samfunnet og loven.

En ting å ha i bakhodet ved lesning av Oslos Underliv er at det ikke mer enn 25 år siden homoseksualitet var kriminelt dette landet, og en reportasje fra disse miljøene må nok ha fortonet seg ganske spesielt. Det er verdt å merke seg at mange av de stigmaene som i sin tid heftet ved homsene i dag er arvet av flere av miljøene som skildres her. I et lite land som Norge er prisen for avvik ekstra høy. Mye av problemet ligger i at de «progressive» menneskene som skulle sikre takhøyden i samfunnet ofte kommer fra besteborgerlige bakgrunner. Det er ikke alltid like lett å vite hvor man har venner. Derfor kan angrepene komme fra uventet hold. Det er bare å minne om at Kvinnefronten nylig har tatt til orde for å kriminalisere sadomasochisme. For de av oss som er litt mer verdensvante enn Krf-ere og Kvinnefronten er det mye av det som skildres som forlengst har mistet sjokkverdien. For eksempel er piercing neppe særlig provoserende lenger, etter at lepperinger forlengst har blitt del av Hennes og Mauritz-motebildet. Det er vel snart bare Wenche Foss som ikke har ringer både her og der.

Ukritisk sans

Det bør også nevnes at en rekke av de trynene som dukker opp i Oslos Underliv er alt annet enn stigmatiserte. Flere av dem er endog så feterte at man kan lure på hvor lite som egentlig skal til for å bli kjendis i dette landet. Oslos underliv faller mellom to stoler. På den ene siden ønsker boken å drive folkeopplysning ved å presentere disse menneskene og miljøene deres. Samtidig brukes det tidvis sjargong man skal ha lest mange undergrunnsblader for å forstå. I tillegg er teksten såpass klønete skrevet at det kan være vanskelig å skjønne hva forfatterne mener.

En del andre momenter svekker også informasjonsverdien i boken. I en bok skrevet av to forfattere, hvor det ikke angis hvem som har skrevet hvert enkelt kapittel, er jeg-form uegnet. Hvem er det som er «jeg?» Bildene, bokens ryggrad, mangler også billedtekst. Skal man finne ut hvem som er hvem, må man kjenne fjesene deres fra før. Med andre ord nesten være med i miljøene selv. Og da er det jo ingen introduksjon.

Det kritiske perspektivet er også fraværende. Det må da være noe snusk her? Mennesker som lever på kanten av samfunnet eller i forkant av trender er ofte ekstra utsatt for tidens svøper: Hva med alt det dopet som flyter rundt i Oslo; det må da vel renne ned i underlivet? Kjønnssykdommer i partnerbytte-miljøer? Alt kan da ikke være fryd og gammen i Oslos underliv? Denne typen mangler gjør at Oslos underliv mislykkes i sine forsetter og står igjen som en rekke bilder av mennesker med en interessant overflate som leseren aldri kommer bak. Boken er allikevel interessant som fotobok, og burde nok være i stand til å selge bra på å pirre den folkelige nysgjerrighet.

Det glade underliv

Nils Johan Ringdal i Dagbladet 18.6.97

Aabel, Anders og Alstadheim, Brage Bragli: «Oslos underliv». Grøndahl Dreyer, 128 s. Kr 298

Gode bilder, men hjelpeløs tekst i ny reportasjebok om Oslos sexklubber.

Vest-Europas storbyer er fargerike, og kulturelt flerfoldige – ikke bare etnisk sett. Denne boka har til hensikt å beskrive 1990-årenes vestlige seksuelle subkulturer slik de utfolder seg i Oslo i 1997. Temaet er intellektuelt utfordrende og bør også kunne interessere mange qua tidssignal. Anders Aabel er en habil fotograf og nyter åpenbart tillit i de noe avvikende miljøer man her har forsøkt å beskrive. Den 128-siders boka må ha vært morsom å produsere: 82 fotografier er viet dragqueens, gummi- og lærfetisjister, strippersker og stylesurfende muskelmenn; nesten alle på helsider, ofte i farger, papiret er førsteklasses.

Skoleavis

Det uheldige er at fotografiene har blitt supplert med tekst – både forlag og fotograf taper mye på det. For teksten er en hybrid mellom reklamebrosjyre og skoleavis, en impresjonistisk blanding av sitater, namedropping og slang, uten grammatikk, pedagogikk eller fortelling. Brage Bragli Alstadheim og en diffust bestemt Anya er ansvarlige.

«Revolusjonen er under oppmarsj,» kan vi lese. Vi lærer at «gotisk musikk (er) selve grunnmuren til subkulturen». Vi får høre at «pyramiden», Mary Shelley og «film» samt religion, magi og VM i individualisme preger vår samtid; slikt kaller jeg kulturanalyse! Jeg skulle gjerne fått forklart hva transseksuelle tjueåringer, sadomasochistiske trettiåringer og teknointeresserte tenåringer har til felles utover det at de forekommer ved tretida om natta i vesteuropeiske storbyer anno 1997 – og villig stiller opp i Anders Aabels fotoatelier.

Denne teksten gir få svar til nysgjerrige: «Det finnes flere klubber, foreninger og happenings enn noen sinne. Og det later til at de er kommet for å bli.» Så sant, så sant. So what? Drillo Forlaget har underlig nok akseptert å la Tomm Berntzen og Egil «Drillo» Olsen figurere i teksten på et vis neppe én juridisk konsulent i Norge kan ha godkjent. Bokens informasjonsverdi vibrerer mellom forvirring og desinformasjon: «Riktignok eksisterte The Soda Club på boafronten og Colorful People for de lakk- og lærkledde, men de var ikke tilstrekkelig glamorøse, ei heller trashy nok for å tilfredsstille suget etter virkelig å «ta av».» Et konsept som heter «Neon» er skapt av Torun og Tom, men misforstått i media; en klubb ved navn «Grønn Mann» har aktive medlemmer fra tyve til åtti, flest homoseksuelle. Ja vel. Men kan virkelig en sexsubkulturell organisasjon ved navn FPE-NE ha vært i sammenhengende aktivitet i Oslo siden 1966? Neppe. Det er mange påstander i denne boka, få argumenter, ingen dokumentasjon ut over de i og for seg gode bildene fra 1996- 1997.

Ottars hersketeknikker

Kronikk i Klassekampen 17. og 18. juni 1996

Av Svein Skeid, leder i Verkstedet Smia Oslo
Ruth Almedal, Verkstedet Smia Stavanger
Gro Lindstad, leder i LLH, Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring

I motsetning til respekt, benytter kvinnegruppa Ottar seg av klassiske undertrykkelsesmekanismer som latterliggjøring, sjikane, splitt og hersk, sykeliggjøring og kriminalisering i sin kamp mot lovlige seksuelle minoriteter.

Med sin udokumenterte og innholdsløse retorikk drives Ottar fra skanse til skanse i sm-debatten.

Vi noterer at Ottar allerede har tatt selvkritikk på sitt pedofili-utspill. Pedofili har ingen ting med samtykkende og likestilt seksualitet å gjøre. Ottar avslører sin uvitenhet om det enorme arbeid LLH har lagt ned for å fjerne pedofile organisasjoner fra internasjonale homonettverk, hvilket vi til slutt lyktes med. Her gikk norsk homobevegelse i bresjen og fikk med oss de andre nordiske homoorganisasjonene, hvilket resulterte i klare vedtak med 214 mot 30 stemmer på ILGAs verdenskonferanse i 1990 og 1994 om at “alle barn har rett til beskyttelse mot seksuelle overgrep og misbruk” og videre at den internasjonale lesbe- og homse-organisasjonen “må bidra til å eliminere samfunnsforhold som gjør slikt misbruk mulig”.

Ikke-vold, antirasisme, antisexisme og anti-nazisme er grunnpillarer i Smias og LLHs arbeid. På ny er Ottar på bærtur når de påstår at vi ikke tar ansvar mot vold og overgrep. Dersom Ottar faktisk mener noe med utsagnet i Klassekampen 11/6 om at “dere viser oss respekt” må dere akseptere at vi står skulder ved skulder med Ottar i kampen for elementære menneskerettigheter mot offentlig og privat vold, overgrep, pedofili, incest, voldtekt og pornoindustriens undertrykking av kvinner. Vi skiller liksom Ottar heller ikke mellom psykisk og fysisk vold. Og vi vil ikke tas til inntekt for noen av delene. Det er heller ingen uenighet om påtalemyndighetens plikt til å ta ut offentlig tiltale ved anmeldelse av mishandling. Ettersom vi lever i en rettsstat har begge parter da krav på elementær rettssikkerhet uten uthengning eller forhåndsdømming i media.

“Alle antipatier er ikke fordommer”, skriver Ottar. Fordommer er forutinntatte holdninger bygget på systematisk feilinformasjon og siling av kunnskaper ved å opprettholde avstand til de personene som en har fordommer mot. Ottar er et godt eksempel på dette. Kjente Ottar en eneste sm-er før dere 28. mai begynte å svinge pisken over mennesker med en annerledes seksuell orientering?

1. Latterliggjøring er en av de mest benyttede undertrykkelsesmetoder overfor seksuelle minoriteter og en hersketeknikk som de fleste lesber og homser har kjent på kroppen. Vi vet idag at tre av ti unge som tar livet av seg er homofile og lesbiske. Når Smia ut i fra egne erfaringer antar at tallet på sm-homser og lesber er enda større, stempler Ottar dette som “sutring”. Det vitner om grov ansvarsløshet og forakt for seksuelle minoriteters liv og helse når Ottar med sin maktarroganse nører opp under selvmordsstatistikken for lærlesber og lærhomser.

2. Sjikane. Skjellsord som “sm-vold” og “uhørt dekadanse” gjennomsyrer Ottars tre kronikker når de skal beskrive vår seksuelle orientering. Det første kommer vi tilbake til dobbeltkronikkens del to. Men begrepet dekadanse vil vi knytte et par kommentarer til. All kamp for menneskelig frigjøring og rettigheter er blitt forsøkt skandalisert, stemplet som moralsk forfall eller dekadanse av samfunnets maktelite. Det gjalt forrige århundres kvinnekamp, 70-tallets homokamp var “borgerskapets dekadanse”, nå er det sm-ernes tur i Ottars tirsdagskronikk. Det illustrerer hvordan Ottar i denne saken er havnet på (plasserer seg selv) undertrykkernes side i kampen for minoriteters borgerrettigheter og menneskeverd.

3. Splitt og hersk-teknikker. Med skjellsord som “sm-lobby” prøver Ottar i to av tre kronikker å sette LLHs nyeste undergruppe opp i mot resten av homobevegelen med splitt og hersk-teknikker. Ottars budskap om at noen lesber og homser er bedre enn andre homoer smaker av ren rasisme. I motsetning til Ottars “sm-lobby” står et enstemmig LLH-landsmøte og en enstemmig homobevegelse bak støtten til de engelske spannerofrene, samt arbeidet med å fjerne sm og fetisjisme som diagnoser. Smia og andre “sm-lobbyister” tvang seg på ingen måte “udemokratisk” inn i 8. mars-toget i Oslo. Smia deltok som en fullt legal del av Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring med en sak som det var svært viktig å sette søkelyset på (Spannersaken).

4. Sykeliggjøring. Sykeliggjøring er en avskyelig debatt-teknikk med det mål å underminere et hvert argument fra motdebattantens side. Homofile har som kjent vært utsatt for denne umyndiggjøring inntil for få år siden. Uansett hva du sier, faller det verdiløst til jorden, “for du er jo syk” og vet ikke ditt eget beste.

Men bingo: her er det mor Ottar kommer inn i bildet. En av kvinnebevegelsens hovedparoler har alltid vært kvinners rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet. Men nå vet ikke kvinnen lenger sitt eget beste og da er det godt vi har Ottar til å fortelle oss hva som er politisk riktig seksualitet. Akkurat som abortsøkende har vært prisgitt nemnders premisser og makt for å avgjøre hva som er hennes eget beste, kommer Ottars sentralkomité oss til unnsetning som moralsk veileder og fantasipoliti.

Den konvensjonelle, ritualiserte og grå misjonærstillingen godt gjemt under dynen med lyset slokket passer ikke for alle (for de færreste?).

“Det private er politisk”, skriver Ottar som et påskudd for å grafse i seksuelle minoriteters privatliv. Engelsk sex-politi er gjentatte ganger blitt dømt nettopp for brudd på privatlivets fred. Det samme sier vi til våre norske barnepiker: Vi vil ha oss frabedt Ottars grafsing i våre soverom! Hva to likestilte parter gjør i senga (eller på kjøkkenet?) har Ottar ingen ting med! Likeverdig seksuelt samspill mellom voksne mennesker er en privatsak, voldtekt, incest og brudd på fetisjisters menneskerettigheter er det ikke!

Ottars formyndermentalitet bygger på angst for frie, selvstendige og ansvarlige mennesker som selv klarer å sette grenser og ta vare på hverandres liv, helse og integritet. (Dokumentasjon i artikkel II). Nivået på hva Ottar kan kan godta framgår av et innlegg i Månedsavisa Blikk: “Hva har redskaper i vagina å gjøre?”, spør Ottar. De tidligst kjente dildoer av leire er funnet i gravkamre fra antikkens Egypt. Så dette er slett intet nymotens påfunn Ottar.

Ottar må igjen bite i gresset stilt overfor amerikanske helsemyndigheters friskmelding av sunn, gjensidig og frodig sm-sex. Beviset finner Ottar i biblioteket på samtlige norske psykiatriske sykehus der den innflytelsesrike læreboka DSM IV har fjernet sm og fetisjisme som sykdomsdiagnoser. Som første EU-land er Danmark også i ferd med å fravike den den internasjonale sykdomsklassifiseringen ICD-10.

5. Kriminalisering. Den femte og groveste av Ottars hersketeknikker er det dårlig kamuflerte forsøket på å nykriminalisere deler av homobevegelsen tiår etter at homoseksualitet ble lovlig i Norge i 1972.

Omfattende undersøkelser viser at hver fjerde lesbe tenner på fetisjisme og sm. Kanskje er fetisjister og sadomasochister en større gruppe enn homoseksuelle. En “fare av verdensdimensjoner” Ottar? Mener Ottar at hver fjerde homofil skader hverandre fysisk og psykisk?

Kvinnegruppa Ottar har en lang vei å gå. Allerede legen Richard von Krafft-Ebing som for over hundre år siden introduserte begrepene sadisme og masochisme, innså forskjellen på normal tøff sex-lek som begge parter har glede av, og de skrekkelige forbrytelser som han fikk med å gjøre i sitt yrke.

Kronikken 11. juni viser igjen Ottars mangelende evne og vilje til å skille mellom fysisk, psykisk og sosial undertrykkelse på den ene siden og samtykkende seksuelt rollespill på den andre siden. “Sm er vold”, sier Ottar. Men er det ikke da underlig at engelsk sex-politi etter to års etterforskning av flere hundre homofile sadomasochister ikke klarte å påvise et eneste tilfelle av behandlingstrengende skade!

Dette bekrefter menneskerettighets?kommisjonens rapport om at ofrene for den offentlige engelske spannervolden var erfarne og ansvarlige homofile menn som tok ansvar for egen og andres helse. Men frie mangfoldige mennesker som selv setter grenser er en trussel mot kvinnebevegelsens selvoppnevnte maktelite.

Randi Mobæk avslører igjen sin uvitenhet når hun prøver å innbille norske ukeslutt-lyttere at “sm langt ifra er lovlig i Norge”. Amanuensis Hans Kristian Bjerke ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo bekrefter i følge VG at norsk lovverk er klart i forhold til sadomasochisme. Dersom en person gir sitt samtykke til gjensidig sm-spill, er dette ikke straffbart. Forutsetningen er selvfølgelig at det hele holdes innenfor rammene for det som er avtalt.

I den mest omfattende offentlige utredning som noensinne er foretatt av temaet sadomasochisme, konkluderer en engelsk lovkommisjon også med at sm er likestilt samspill og ikke vold. Samme slutning finner vi hos amerikanske og danske helsemyndigheter, samt i en foreløpig uttalelse fra menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg.

Ottar fokuserer en pågående rettsak i Trondheim der en kvinne har anmeldt sin tidligere samboer for mishandling. Saken har en dansk parallell der en kvinnelig masochist anmeldte sin partner for voldtekt. Mannen ble frifunnet med den begrunnelse at kvinnen var masochist. Dette er fullstendig uakseptabelt! Forholdet handler ikke om to likeverdige parter! Men saken sier ganske mye om kvinners, og for den saks skyld også masochisters manglende rettssikkerhet i dagens samfunn.

Gruppen fetisjister og sm-ere opplever en reell mangel på rettsvern dersom de våger å synliggjøre sin identitet. Fetisjister som tar i bruk sin lovfestede ytringsfrihet opplever sanksjoner i form av trusler, yrkesforbud, mobbing og utfrysing slik homser og lesber opplevde for ti-tjue år siden. Mange anmelder heller ikke overgrep på grunn av dårlig erfaring og tidligere sjikanering fra politiets side.

Ottars konsekvente sammenblanding av porno og menneskers sadomasochistiske orientering tjener dem til liten ære. En kan nesten få inntrykk av at Ottar bruker porno som brekkstang for å knekke sm-eres menneskerettigheter.

Det er mye helse i å akseptere sin natur slik den er. Allerede i 1700-tallets londonklubber pisket medlemmene hverandre under stor munterhet og hevdet at det var sunt. I dag vet vi at smerte og nytelse ligger nær hverandre i nervesystemet. I sm tas hele kroppen i bruk som erogen sone og helsebringende endorfiner stimulerer den spennende balansen mellom lyst og smerte.

Mange opplever sin sadomasochistiske orientering som en integrert del av personligheten, for noen viktigere enn den homo- eller heteroseksuelle identitet. Den lesbiske forfatteren Pat Califia er kanskje eksempel på det sistnevnte: Hun erklærer seg åpent som kvinnelig sadist, og mer sadist enn lesbisk. Hun beskriver i intense ordelag det nære samspillet med sine masochistiske partnere, og at hun ikke kunne være utøver overfor noen hun ikke har aktelse og beundring for.

Lærlesber og sm-homser forelsker seg og danner kjærlighetsbånd som andre, og mange lever i etablerte økonomiske og følelsesmessige forhold, ikke minst etter lovreformene og holdningsendringene til homoseksualitet de siste tjue årene.

Mange finner ikke bare en ny seksuell sanseevne, men også en kjærlighetsevne. Den homoseksuelle kanadiske forfatteren Ian Young uttrykker kjærlighetens rolle i sm slik: “Som så mange naive mennesker har jeg en tendens til å utvikle omsorgs- eller beskyttelsesfølelser for dem jeg setter pris på. Det er antagelig en viktigere ingrediens i sadistens forhold til sin partner, enn de herre/slave-fantasier som vi også opplever. Innslaget av kjærlighet og hengivenhet er sentralt i sm, og ofte meget dype følelser, men naturligvis like vanskelig å forstå for utenforstående, som den homoseksuelle kjærligheten er for mange heteroseksuelle”.

Det ligger mye omsorg og ansvar i sadist- eller S-rollen. Hun må i høyeste grad ha følehornene ute for å registrere masochistens signaler og grenser. På mange måter er det masochisten eller M-en som er den bestemmende og nytende parten.

En kanadisk studie viser at lav selvfølelse fører til farlig sex. Dette bekreftes av norske Annick Prieurs undersøkelse fra 1988. Åpne homoseksuelle som aksepterer sin seksuelle orientering har mindre risikofyllt sex enn skjulte homser med dårlig sosialt nettverk. Og nettopp sosialt fellesskap og trygge nettverk er viktig i en tid med nysmitte av hiv-virus både blant homo- og heteroseksuelle. Derfor ser norsk lærbevegelse det i sitt 20-års-jubileumsår som en av sine viktigste oppgaver å gjøre terskelen minst mulig for “unge ubefestede homofile” som søker sin seksuelle identitet. Det er viktig at de får trygge nettverk og solide kunnskaper både i forhold til smittevern og sikrere sm-teknikker. Også her tar Verkstedet Smia ansvar for liv og helse.

Ottar er imot polititrakassering og diskriminering av homofile. Ved sine hersketeknikker og tomme fraser om at sm er vold, går Ottar allikevel den engelske undertrykkelsesstatens ærend. Dette bekreftes av at Ottar ikke er villig til å støtte de spannerdømtes ankesak innfor menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Tvertimot har Ottar startet en motkampanje mot Smias støtteaksjon! Med sin argumentasjon bekrefter Ottar at de vil kriminalisere og straffe samtykkende sm-sex mellom likestilte parter også i Norge. I en situasjon der lærhomser og lærlesber står overfor en av sine største trusler noensinne, velger Ottar å stille seg på undertrykkernes side.

Ottar ønsker å kle av andre. Da er det ugreit når de selv blir stående nakne og æresløse tilbake. I anstendighetens navn bør Ottar be Smia og LLH om unnskyldning for sine løgner og skitne hersketeknikker. Det er seksuelle minoriteter som må ta støyten for Ottars ansvarsløse spill på fordommer.

Ottar trodde de skulle få en lett match med å knekke en liten tabuisert undergruppe i LLH-Oslo. I stedet er det Smia som sympatien strømmer foran homofiles internasjonale solidaritetsdag 27. juni. Kanskje er det håp også for Ottar! Fobi mot sm-følelser kan kureres med nærkontakt, synliggjøring og kunnskap. Ottar og andre interesserte kan få mer informasjon ved henvendelse til Smia/LLH.