Author Archive: Svein Skeid

Mistet jobben på grunn av SM-orientering

Mistet jobben pga SM-orientering (publisert 15. juni 2003)

En 26 år gammel kvinne mistet i desember 2000 vikarjobben sin som selger i et forsikringsselskap på Østlandet på grunn av åpenhet omkring sin SM-orientering.

Av Svein Skeid

Hun hadde et vikariat med muligheter for fast ansettelse og gjennomgikk 6-7 ukers intern teoriopplæring og oppnådde beste resultat av hele kullet av nye vikarer.
Etter å ha blitt med i salgsteam, dro teamet på teambuilding-seminar. Under seminaret ble de ansatte blant annet oppfordret til å fortelle sine kolleger noe om seg selv som de andre ikke kjente til. Kvinnen lurte litt på å fortelle om sin SM-interesse, men følte at det ikke ble helt riktig, og valgte heller å bidra med noe annet. Senere samme kveld, etter at middagen var fortært og stemningen ble løsere, åpnet hun seg opp for 2-3 kolleger og fortalte litt om SM-interessen. Dette ble møtt med godt humør og tatt imot som noe “kult” av kollegene, og i de første par ukene tilbake på kontoret, ble det spøkt og fleipet litt med “kinky” vitser i pauser og slikt, spesielt mellom kvinnen og disse kollegene. Teamlederen hørte spøkene, men delte ikke humoren.

To uker senere fikk kvinnen sparken. Sjefen skyldte på økonomien og sa han hadde tatt inn for mange nye ansatte. Dette kom som en stor overraskelse på henne, med tanke på de gode resultatene på teoriopplæringen.

Hos konsulenten i vikarbyrået, fikk kvinnen etterpå et velmenende råd om at det er lurt å være litt mindre åpen om sitt privatliv på arbeidsplassen. Kvinnen forklarte konsulenten at hun trodde forsikringsselskapets økonomi var årsak til oppdragsavbruddet, hvorpå konsulenten ble litt perpleks et øyeblikk – akkurat nok til at kvinnen skjønte at økonomien slett ikke hadde noe å si.

To måneder etter dette, annonserte forsikringsselskapet på nytt etter nye vikarer til sine salgsteam – vikariater med muligheter for fast ansettelse.

Kvinnen valgte å ikke sloss for jobben sin, med tanke på at hun kun var vikar og derfor ikke hadde like store rettigheter som en fast ansatt ville hatt. I tillegg ville hun blitt stående som en bråkmaker, og kanskje miste muligheten til arbeid gjennom vikarbyrået i ettertid.

Det finner mange eksempler på at fetisjister og SM-ere mister jobben på grunn av sin SM-tilhørighet og orientering. Andre trues med oppsigelse dersom de fortsetter å informere offentlig om gruppens menneskerettigheter.

En undersøkelse blant leserne til “The Leather Journal” i 2001 kan tyde på at én av fire fetisjister opplever jobb-diskriminering.

En undersøkelse foretatt av SM-rettighetsorganisasjonen The National Coalition for Sexual Freedom, NCSF, viser at én av 13 SM-ere hadde mistet jobben på grunn av sin legning.

 

English text

Dismissal of temporary worker

December 2000, a 26 year-old Norwegian heterosexual woman lost her temporary job as a salesperson in an insurance company in Eastern Norway because of her openness about her SM-orientation.

By Svein Skeid

This occurred despite the fact that she had completed internal training with the best results of the entire new intake of temporary staff. At a teambuilding seminar, participants were invited to tell their colleagues something about themselves that the others didn’t know about. The woman wondered whether to tell them about her interest in SM, but felt that this would not be quite right and therefore chose to contribute something else. Later the same evening, after dinner had been eaten and the atmosphere was more relaxed, she opened up to two or three of her colleagues and told them a bit about her interest in SM. This was met with good humour and taken as something “cool” by the colleagues, and in the first couple of weeks back at the office, this was joked about with “kinky” jokes in breaks, especially between the woman and these colleagues. The team leader heard the jokes, but did not share in the humour. Two weeks later, the woman was dismissed. The boss blamed this on the firm’s financial situation and said that he had taken on too many new employee s. However, the consultant in the deputy agency that had sent her to the firm in the first place afterwards gave her a friendly hint not to be so open about private matters in her next job. Two months later, the insurance company advertised again for new temporary staff for its sales team – temporary work with the possibility of permanent employment. The woman chose not to fight for her job, in the belief that she was only a temporary worker and therefore did not have the same rights as a permanent employee. Additionally, she would have been labeled as a troublemaker and would perhaps have missed out on the possibility of getting work through the temping agency in the future (Source: Personal documentation).

Skeive Svein Skeid

 

Skeive Svein Skeid

Intervju med Svein Skeid i SMil-bladet nr 4 – 2002
 

Skeive Svein Skeid

Tekst: Trude
SMil-bladet gjør en vri på det denne gangen, og portretterer en som ikke er SMil-medlem. For han er like fullt en av “oss” og det i større grad enn noen i våre egne rekker!

Jeg virrer rundt i oppgangen i blokken på den adressen jeg har fått oppgitt. Fjerde etasje, sto det på den lille ringeklokken nede … men stemmen i den lille porttelefonen sa da granngivelig at det bare var én trapp å gå opp? Og der ser jeg ikke tegn til noen som åpner døren, så jeg begir meg møysommelig videre opp trappene – til jeg hører en stemme to etasjer lenger nede. – Trude? Forvirret og temmelig nervøs begir jeg meg nedover igjen.

Han virker helt normal og totalt ufarlig. Vanligvis pleier jeg ikke å dra hjem til menn jeg ikke kjenner, og særlig ikke ukjente sadister. Riktig nok er jeg selv masochist, men jeg er verken blond eller dum av den grunn. Denne sadisten kan jeg imidlertid være trygg på, tror jeg. Han er gudskjelov homo.

Leiligheten virker også helt alminnelig. Her er det ingen lenker i taket, ingen gapestokker i stuen, ingen torturredskaper i krokene. Antagelig har han gjemt det på soverommet, konkluderer jeg. For selv om han ikke er medlem i SMil, er han faktisk like mye SM-er som jeg. Ryktet vil ha det til at det visstnok finnes noen sånne, og nå står jeg overfor en lys levende én. Da var altså mytene sanne likevel! Skjønt det varer ikke lenge før en del andre myter står for fall. Lærhomse er han på sin hals, men urban er han bare en del av uka – de andre dagene tilbringer han på hjemgården i Sørskogbygda, sammen med sin kjære Tore. Bonde og SM-er, liksom? Hva er det? Kan høygafler brukes til tortur? tenker jeg i mitt stille sinn.

Fanklubben på plass

Å sitte i sofaen til Svein Skeid er litt som å sitte overfor en rockeartist man lenge har beundret. Jeg kjenner ham nemlig – om enn bare av omtale. Jeg har vært i fanklubben lenge. Svein Skeid er opphavsmann og primus motor i Smia.

– Fortell litt om Smia da, oppfordrer jeg. For selv vet jeg skammelig lite. De deler lokaler med oss, og er en forening for homofile SM-ere … det er alt jeg har på det rene.

– Smia brøt ut fra SLM (Scandinavian Leather Men), forteller Svein. – Det lå nok et lite opprør bak. SLM er et fint miljø. Nå har de vokst ganske mye, og i dag fungerer det veldig bra sosialt, men mye har forandret seg i løpet av de siste årene.

Smia ble stiftet fordi jeg og flere andre var skuffet over innsatsen på det seksualpolitiske området. Før i tiden var dessuten SLM mye mer lukket enn hva det er i dag. Det var antagelig aldri nedfelt i vedtektene, men det hersket en uskreven regel om at vi ikke skulle bli for mange. Dermed var det naturligvis mange som falt utenfor. Jeg var aktiv i SLM, blant annet som redaktør av bladet Lenka, der jeg hadde fast ansvar for spalten “På den annen side”. Smia hadde en forløper i en forening som het ‘Lesber i lær’, men det var bare tre stykker som stilte opp, og det var ikke nok til å holde det gående. Smia, derimot, er et tilbud for lesber, homser, transer og bifile. Vi er ikke noen stor forening, men vi har et levende engasjement.

Svein har på ingen måte vendt SLM ryggen. Han er fremdeles med der, og forteller – uten å legge skjul på at han er stolt av det – at han for en tid siden ble kåret til “Æreslærhomse”.

Undertegnede har lenge sett på Smia som noe av et ideal. SMil kunne ha en hel del å lære av denne foreningen. Skjønt når jeg sitter der og drikker Sveins kaffe, må jeg innrømme for meg selv at jeg fremdeles vet alt for lite. – Fortell litt om hva som skiller SMil og Smia, ber jeg. – Sånn bortsett fra det helt innlysende, altså – at det stort sett er heterofile som finner sammen hos oss. Kanskje jeg kan få noen tips til ting vi kunne gjøre annerledes, ikke sant? Det er det jeg tenker, der jeg sitter.

– Jeg kjenner SMil først og fremst gjennom mailinglisten og personlige kontakter, forteller Svein. – Samt bladet, naturligvis. (Her skyter han inn noen linjer skamros, som vi rødmende tar imot men utelater å gjengi på trykk.) – Med andre ord, fortsetter han. – Jeg har ikke førstehånds kjennskap til SMil. Men mitt inntrykk er jo at det også hos dere er mange som ønsker sterkere innsats på det seksualpolitiske feltet. Skjønt dere ligger jo milevis foran SLM! I SMil er det jo en hel del som brenner for seksualpolitikk! Arrangementene deres er nok ganske forskjellige fra de vi har, men man kan antagelig si at SMil og Smia startet med helt forskjellige utgangspunkt, for å nærme seg hverandre over tid. Den største forskjellen er størrelsen, samt det at Smia først og fremst er en seksualpolitisk forening. Smia er dessuten en undergruppe av LLH (Landsforeningen for lesbiske og homofile.)

– Er seksualpolitikk i seg selv så usexy og lite erotisk at det ikke lar seg gjøre å dekke begge deler innenfor samme forening?

Svein Skeid rynker pannen og tenker seg om. – Det der har jeg spurt meg selv om, mange ganger, sier han. – Jeg har vel ikke noe svar å gi deg. Vi har kanskje en fordel fremfor dere, siden vi har to foreninger vi kan bruke. SLM er flinke til å satse på det erotiske. Dermed står Smia fritt til å ta seg av den andre biten.

Vil ikke bli tråkka på

– Du har kjempet for SM-ernes sak i over tjue år. Hva er det som driver deg?

– Jeg finner meg rett og slett ikke i å bli tråkka på! svarer Svein med ettertrykk. Han forteller om tiden da engasjementet våknet, da han arbeidet i Tromsø og tilhørte en SV-orientert homogruppe som var seksualpolitisk korrekt og intellektuell. – Der kjempet man for homokampa, sier han med et skjevt smil. – På ett av møtene ble det holdt to flammende innlegg der man tok skarp avstand fra den kapitalistisk styrte lær- og SM-kulturen fra Statene. Det provoserte meg fryktelig, og førte til at jeg satte meg ned og skrev et tresiders brev der jeg fortalte om SM. Jeg var veldig inspirert av det danske bladet ‘Seksualpolitikk’ og et svensk homseblad som het Revolt.

Brevet ble sendt til Gruppe Lambda, og jeg passet på å sende kopier til flere, slik at det ikke skulle ende opp nederst i en eller annen skuff … og det, i sin tur, førte til at jeg ble invitert til å holde foredrag på temamøte. Jeg la veldig vekt på at SM er fullt mulig å praktisere, uten at man nødvendigvis må være i lomma på kapitalismen. Jeg demonstrerte hvordan man kan bruke skinnbelter, eller enkle kjøkkenredskaper for å oppnå ønsket effekt. Og jeg understreket at dette med grenser og respekt. Det morsomme er at av de som stilte opp på møtet, vet jeg at minst to eller tre etter hvert dukket opp i miljøet rundt lærhomsene.

– Arbeidet med å få aksept for sadomasochistisk legning har nærmest blitt en heltidsjobb for deg. Hva skal til for at du føler du kan “pensjonere” deg?

Jeg vet naturligvis at det blir mange, mange år til. Han er jo bare tidlig i førtiårene, legger jeg til.

Svein flirer og rister på hodet. – Jeg er femtito, forteller han, og ser at skribenten er temmelig himmelfallen. – Nei .. pensjonere meg? sier han og smatter på ordet som om det er helt nytt. – Nå har vi jobbet aktivt i fire år for å få fjernet diagnosene. Vi begynner å innse at det er et langt lerret å bleke. Men hvis jeg får leve til jeg er åtti, og vi er friskmeldt innen den tid, skal jeg være ganske fornøyd. Man kan godt sammenligne det med homokampen. Det tok mange år før homofile ble friskmeldt også. Det krever at vi har karismatiske personer som våger å stå frem, slik som Kim Friele gjorde for de homofile og Esben Esther Pirelli Benestad gjør det for transene.

Gummi i Grimstad

SMil og Smia kunne antagelig ha vurdert å inngå partnerskap. I det siste har de to foreningene arbeidet sammen på flere felter. – Vi var på nytelsesfestival i Grimstad, forteller Svein med en latter. – Midt i tjukkeste bibelbeltet, ikke sant? Klart det vakte oppsikt når jeg gikk i full dresscode, og det ble demonstrert spanking på torget, midt på lyse dagen. Men reaksjonene var overveldende positive.

Svein føler at man har kommet langt i løpet av de årene han har vært aktiv, åpen lærhomse og SM-er. Han forteller begeistret om støtten i hjembygda, der man på nittitallet til og med drev godmodig harsellas med ham og kjæresten i russetoget. Og for ikke lenge siden opplevde han og Tore å bli stoppet av en gjeng heterofile gutter, som bare ønsket å gi uttrykk for flott de syntes det var å se at man kunne være seg selv så helt og fullt som disse to. – Det har ikke alltid vært like lett, sier han og forteller at han i flere år mistet all kontakt med moren på grunn av sitt offentlige engasjement. – Jeg har holdt på retten til å være meg selv og kle meg som jeg vil siden jeg var 23 år gammel. Sånn sett er jeg nok atypsik, for lærhomser pleier vanligvis å ligge lavere i terrenget enn de fleste andre.

Svein er glad for at han aldri har vært redd for å være seg selv. Det var slik han traff sin livsledsager for mange år siden på Enka. – Antrekket er jo et signal, ikke sant? sier han. – Jeg gikk i dresscode da jeg traff Tore. Hadde jeg gått kledd som alle andre, er det ikke sikkert han ville ha lagt merke til meg i det hele tatt.

– Er homser og lesber rett og slett flinkere til å klatre opp på barrikadene og kjempe for det de står for?

– Både ja og nei. Slett ikke alle gjør det. Vi har et chattested og egen diskusjonsgruppe som heter Gaysir, og der går det tydelig frem at 90% bare er der for å ha det gøy. Men homomiljøet har vært en fin støtte og en inngangsportal for fetisjister og SM-ere, der de har lært viktigheten av å ha takhøyde, selv om homiljøet har nok glidd mer fra hverandre i løpet av de siste årene. Før i tiden sto lesber og homser mer samlet.. Men jo … homofile har kanskje mer trening i å engasjere seg. De har mye lengre historie og er bedre organisert. I dag finner man jo homofile overalt, og ingen reagerer på det. Kim Friele står ikke lenger alene.

Så spørs det da … om vi har flere enn en liten håndfull modige sjeler, som tør ta utfordringen og gå i kjempens fotspor – være seg selv og stå åpent frem. For det er kanskje nettopp det som må til, om Svein Skeid noensinne skal kunne pensjonere seg. Enn så lenge får vi være glade for at vi har sånne tøffinger som ham.

 

Svein Skeid: Lærhomse på ti bokstaver

Svein Skeid: Lærhomse på ti bokstaver

Månedsavisa Blikk september 2000:

Lærhomse på ti bokstaver

Av Pål Vegard R. Hagesæther

Kryssordbok og chaps. Begge deler kan havne på gavebordet til femtiårs jubilant Svein Skeid. -Jeg liker å gjøre det ingen andre gjør, sier den tidligere leketøyssjefen på Steen og Strøm A/S.

Regnet fosser ned en sommerdag på Grønland i Oslo. Jeg speider etter Svein Skeid. Inne på Naboens Mat- ogVinhus til avtalt tid ser jeg få aktuelle kandidater. Forrige gang jeg så Svein var på SLM-huset under homouka. Da spradet han rundt innpakket i en heldekkende, delvis gjennomsiktig gummidrakt. Kanskje det er derfor jeg ikke kjenner ham igjen nå? En høy og kraftig kar sitter ved vindusbordet, kledd som en hvilken som helst vordende femtiåring fra bygda. Tredagersskjegget er på plass, sammen med olabuksa og den rødrutete flanellsskjorta som er åpen i halsen. Han ser egentlig ut som en snill onkel som løser kryssord og leser høyt fra Knerten bak brilleglassene.

– Hei, sier jeg litt prøvende, og ansiktet lyser opp i et stort smil. Joda, dette er riktig mann. Ekshibisjonisten og gårdbrukeren har tatt ferie fra nettstedet Skeive Nyheter og dratt på dagstur til hovedstaden. Men han reiser ikke alene. Sammen med ham sitter en svart velbrukt ryggpute, en bærbar mac i tjuetusenkronersklassen, ei veske full av avisutklipp og brosjyrer han skal vise oss, en gul mobiltelefon av merke Siemens, en svart skinnvest (så var ikke forvandlingen total likevel), kryssordbrillene og en forIovelsesring i hvitt gull. Svein Skeid har utstyret i orden.

– Jeg går vanligvis bare i lær eller gummi én dag i uka. Huden tåler ikke gummi døgnet rundt, forklarer mannen som i norske lær- og sm-kretser blir sammenlignet med Kim Friele. Og som også.er homonorges mest profilerte kryssordmaker.

Under homodagene i 1989 satt daværende Fritt Fram-redaktør Arne Walderhaug på stand under festen på Ingeniørenes Hus. Svein Skeid kom bort og klaget på kryssordet som Walderhaug hadde laget i forrige nummer av LLH-organet.

– Kryssordet var uløselig og amatørmessig laget, konstaterer Svein, som ikke var noen kryssordekspert selv på det tidspunktet. Likevel endte klagen med at han ble utfordret til å lage et bedre kryssord selv. Svein tok utfordringen. Han ble fast kryssordmaker i Fritt Fram fra september 1989, og fulgte Walderhaug over til Blikk der han fortsatt har sitt månedlige Skeive kryss i dag.

Men homokryssordmakere er ikke som andre kryssordmakere. I rutene til Svein kan for eksempel treffsted på åtte bokstaver like gjerne være analbule som diskotek. Onani på fire bokstaver kan være runk. Utstyr på åtte bokstaver kan være håndjern. Og kurs på ti bokstaver kan være sexseminar.

– I begynnelsen hadde jeg ambisjoner om å lage et veldig seksuelt frigjørende kryssord og brukte mye subkulturord. Siden har jeg fått tilbakemeldinger om at det ble litt for mye staver, stokker og pikker. Derfor har jeg averotisert kryssordet litt, sier Svein.

Dagens Skeive kryss er imidlertid ikke snillere enn at stikkordet fortsatt kan være “den står” og løsningsordet “ereksjon”.

For å effektivisere kryssordproduksjonen har Svein bygget opp en database på 8.500 homokulturord som han bruker i kryssordene, ordnet etter antall bokstaver. Alle sammen lagret på den bærbare mac-en.

– Hvordan går du fram når du lager et kryssord?

~ Først plasserer jeg bildet. Deretter starter jeg med ordgata. Og jeg har fått veldig sterke tilbakemeldinger på at folk vil ha ordgater. Etterpå fyller jeg inn resten av rutene, gjerne med en del homoord. Ellers forsøker jeg å unngå juksestreker, for jeg liker å følge reglene. Jeg skal ikke si at jeg aldri har laget juksestrek, men det er meget sjelden. Og det gjør jeg aldri mer. Da pusler jeg heller videre helt til jeg klarer det uten.

Til sammen har Svein laget 130 månedlige homokryssord, pluss en del sm-kryssord i SLMs medlemsblad Lenka. Han bruker rundt femten timer på å lage hvert kryssord.

– Jeg liker å gjøre det som ingen andre gjør, sier Svein og tar en pause for dramatisk effekt.

At Svein var en gutt som ikke brydde seg om å være som alle andre, kom fram allerede da han meldte seg ut av statskirken som sekstenåring. Med en far som var psykiatrisk pleier ble enebarnet fra Gaustad i Oslo vest likevel penset inn i helsevesenet, der han hadde ulike småjobber i ungdommen.

Fra 1973 til 1976 jobbet han imidlertid “for kapitalen”, som han sier, da han var avdelingsleder ved varemagasinet Steen & Strøm A/S. Som avdelingsleder hadde Svein personalansvaret for 30 julehjelpere i leketøysavdelingen i førjulsstria. Resten av året var han leder for klesavdelingen Teen-In.

– Da jeg jobbet i leketøysavdelingen, hadde vi egne skilt over hyllene der det stod “Gutteleker” og “Jenteleker”. Dagbladet kom på besøk i 1974 og laget et kjempeoppslag om hvor skandaløst dette var. Jeg var helt enig, og skrev et brev til sjefen min. Han la seg flat for min argumentasjon, og noen dager etter sto det “Biler” og “Dukker” på skiltene i stedet, forteller Svein, som foreløpig ikke har planer om å selge leketøy igjen.

– Du får fram mye du, som ikke alle vet, legger Svein til. – Og det er veldig ålreit. Alle kjenner meg i hovedsak som lærhomse. Men når jeg kommer på London i min outfit nå, så sier folk “A jøss, jeg hørte at du dreiv med Skeive Nyheter”, eller “Er det du som lager kryssord i Blikk?”. Da får de plutselig et helt annet syn på meg. Det er som jeg stiger veldig i verdi, de skjønner at jeg har noe mellom øra også.

– Jaja, jeg avbryter meg selv hele tida, men det får du bare tåle, sier Svein og fortsetter på livshistorien.

Som 22-åring kom han ut som homse, og som 30- åring attpåtil som lærhomse. Svein engasjerte seg sterkt i foreningen Scandinavian Leather Men (SLM) og var med på å bygge opp Smia. Mange betegner ham som den som for alvor brakte politikken inn i lærmiljøene i Norge. Svein har arbeidet for sikker sm-sex og laget flere brosjyrer om dette, han har tatt initiativ til antinazi-kampanjer og kjempet for å få avkriminalisert og avdiagnostisert sadomasochisme. Særlig engasjert var han i Spanner-saken i 1987, der flere britiske sm-homser ble arrestert og dømt til tross for at alt de gjorde var frivillig.

Siden sommeren 1998 har det vært nettnyheter for alle penga. I mai fikk Svein 100.000 kroner av Helsetilsynet i støtte til nettstedet sitt, Skeive Nyheter. Skapnytt, som nettstedet het før, var Norges første homonyhetsside på nettet.

– Jeg bruker fire-fem timer hver dag på å lese aviser på nettet for å finne homorelatert stoff, sier Svein, som særlig legger vekt på identitetsskapende og hiv-fore- byggende artikler på nettstedet sitt. Pengene fra Helsetilsynet skal blant annet dekke utgifter til kjøp av datautstyr, eget domene og avisabonnementer.

Driften av nettstedet hadde gjort at Svein ikke har hatt ferie siden sommeren 1998. Derfor innvilget han seg et par uker fri nå i sommer. Da lå han hjemme på gården og slikket sol. På nettsidene fant man et sommerlig bilde av kua Dagros med småbruket i bakgrunnen, og en beskjed om at Svein kom tilbake 15. august.

– Selv om det var dumt å måtte stenge hele butikken, trengte jeg en ferie. Det var veldig godt å våkne uten å måtte hive seg over en 60-70 bokmerker, sier Svein.

Dagros utgjør sammen med Lykkemor, Rødlin og Staselin de fire kyrne på gården hos Svein og forloveden Tore (38). Sammen med et dusin storfe, sju griser, en håndfull høner og en schæfer som heter Bamse, har de bodd sammen i ti år i november. Det er Tore som tar seg av det meste av gårdsdriften.

– Jeg var med i fjosen før, men sluttet på grunn av en skiveutglidning i ryggen. Men jeg er fortsatt med og raker fôr og sånn. Traktor kjører jeg ikke. Det blir for macho for meg, ler Svein.

På grunn av ryggproblemene har Svein alltid med seg en svart, velbrukt pute når han vet han skal sitte lenge i ro, for eksempel under portrettintervjuer. Puta legger han nederst på stolryggen for å få bedre støtte.

– Å, er det en spesialpute, spør alle meg. Du vet, jeg er jo utdannet fysioterapeut. Men det er det altså ikke, ler Svein.

Tida er kommet for å vise fram avisutklippene som Svein har med seg i den velfylte veska si. Det er særlig ett som skiller seg ut. “Vi er helt vanlige småbrukere!” står det med fete typer i et fire-siders VG-oppslag fra august 1991. Svein og Tore er avbildet på gården hjemme sammen med kua Lykkeros, og i fullt sm-utstyr på lærbar i Oslo. Oppslaget vakte sterke reaksjoner.

– VG-oppslaget er vel kanskje den enkeltgreia som har vært mest moro, og som også kostet ganske mye. Vi fikk mange reaksjoner fra folk som satte pris på det vi gjorde, og vi ble også gjenkjent på gata. Ellers er det arbeid med hiv-problematikken som har gjennomsyret livet mitt og som har betydd mest for meg. Kanskje har vi vært med på å redde noen liv underveis?

19. september fyller han altså femti, den kontrastfylte mannen som beskriver seg som sosial og engasjert, men likevel innadvendt og ganske sjenert.

– Da jeg kom ut som lærhomse, ble jeg sendt til psykolog. “Jeg har oppdaget noe helt fantastisk”, sa jeg, det var min naive opplevelse av at jeg kunne tenne på sm/fetisj.

– Jeg har lyst til å se deg når du er femti, sa psykologen, og antydet at dette var noe destruktivt som kom til å ødelegge meg.

– Det kunne jo vært morsomt å treffe ham igjen, men nå kan han lese om meg i Blikk i stedet, smiler Svein.

– Jeg fant nemlig seinere ut at psykologen også er homse!

 

Svein Skeid: Tar homosaken ut på internett

Denne artikkelen er hentet fra avisa Østlendingen 29.1.2000.

Svein Skeid: Tar homosaken ut på internett

Forsidetekst Østlendingen: 29. januar 2000:
Svein Skeid i Sørskogbygda er redaktør for nettavisen Skeive nyheter for lesbiske, homofile, bifile og transvestitter. I disse dager går debatten varm på nettet om kjendishomofile og homobevegelsen. Skeid er vår lørdagsgjest.

Tidsskille for homofil frigjøring

Tekst og foto Randi Undseth, avisa Østlendingen 29. januar 2000

Da Per Kristian Foss sto fram som homofil i forrige uke, jublet Svein Skeid i Sørskogbygda i Elverum. – Det er av uvurderlig betydning når samfunnstopper står fram med sin seksuelle legning, mener han.

– Vi er kommet til et tidsskille: Nå er gevinsten ved å stå fram større en gevinsten ved å være skjult.

Svein Skeid er ikke i tvil om at når toppolitikeren Per Kristian Foss og forfatteren Anne Holt står fram, betyr de mye som forbilder for andre homofile. Dessuten tar de livet av myter og endrer samfunnets holdninger til homofile. Tross alt er en persons seksuelle legning bare en liten del av personligheten til et menneske.

– Vi lever og virker som alle andre, lager middag, vasker opp og drikker ettermiddagskaffe, sier Skeid (49).

Han har jobbet mye og aktivt i homobevegelsen i en årrekke. De siste par årene først og fremst som opphavsmann og redaktør for nettavisen «Skeive nyheter». Den skal vi komme tilbake til.

Lærhomsene i Sørskogbygda

Sjøl sto Skeid ettertrykkelig fram offentlig i VG som lærhomse sammen med samboer Tore i 1991. VG var på besøk på småbruket i Sørskogbygda og lagde en sak om kontrasten mellom de lærkledde i kjelleren på Den sorte enke i Oslo, og to forelskede karer som kysset hverandre i enga i Sørskogbygda med kua Lykkeros i bakgrunnen.

– Vi hadde akkurat truffet hverandre, og var så forelsket, smiler Svein og henter fram bildet fra den gang.

Oppslaget ble lagt merke til.

– Russen hadde to lærhomser med ei ku mellom seg i russetoget det året, humrer han.

Må smi mens jernet er varmt

Svein bor fortsatt sammen med Tore, på det samme småbruket sammen med den blinde schæferen Vanja, som tusler rundt og får godord og godbiter ved bordet. Tore serverer kaffe og et velfylt kakefat. Svein snakker om homobevegelsen og homosaken.

– Det gjelder å smi mens jernet er varmt, nå når debatten går for fullt.

Det er derfor han lar oss komme på besøk.

– Vi har en enorm debatt gående på «Skeive nyheter» om dagen. Siden i går har mer enn 300 vært innom nettsidene våre. Vi har 10.000 treff i måneden. Debatten fenger, og homofile, lesber, bifile og transvestitter trenger en arena. Dessuten har vi mye bakgrunnsstoff og nyttige adresser. Jeg henviser alle skoleelever som skal skrive prosjektoppgaver til Skeive nyheter. Det er et viktig enkelttiltak som også kan hjelpe ungdom til å finne ut av hvor de står.

Ungdom

For er det noen Svein Skeids hjerte banker ekstra hardt for, så er det ungdommene som finner ut at de er homofile, og foreldrene deres.

– Ressurssterke homofile som har funnet seg sjøl og kanskje en partner, lever stort sett bra i Norge i dag. Tore og jeg har levd bra i Sørskogbygda i ni år, og har møtt mye varme fra lokalsamfunnet. Når jeg går på Samvirkelaget er jeg Svein, ikke lærhomsen, sier han.

– Men for ungdom er det forsatt vanskelig. Å være ung og finne sin identitet kan være vanskelig nok i seg sjøl. Når alt du identifiserer deg med går stikk i strid med din egen natur, blir det en stor belastning. Som homofile er vi oppdratt til å forakte oss sjø. Vi tar inn over oss de negative holdningene fra utenverdenen og gjør dem til våre egne.

Skeid vet det kan være vondt å stå fram som homofil, likevel er det bedre enn å bli i skapet.

– Når du står fram blir du selvlysende ei stund, men det blekner etter hvert. Erfaringene viser at det er svært få som slår hånda av deg eller vender deg ryggen.

Foreldrene sliter

Foreldrene er ofte de siste som får vite om barnas homofili. Mange av dem sliter. Noen føler skam og skyldfølelse, de er bekymret for at barnet deres skal få et vanskelig liv, de sørger over barnebarna som aldri blir født…

– Ungdommen reiser ofte bort til større steder, vi kaller dem seksuelle flyktninger. Foreldrene blir sittende igjen med alle spørsmålene. Foreldre trenger også et nettverk, men hvor er de? spør Skeid.

En regner med at mellom fem og ti prosent av befolkningen er homoseksuelle. I Hedmark blir det 9.000 personer og 18.000 foreldre. I tillegg kommer besteforeldre, søsken, tanter og onkler.

Kirka sin egen fiende

Kirken, den norske, har ikke mye å skryte av i homosaken, synes Svein Skeid.

– Den er blitt sin egen fiende. De mest ekstreme i den sammenligner oss med griser, og vil ha kontakt med Exodus-bevegelsen som mener det er mulig å helbrede homofili. Maktmenneskene i kirka har et ekstremt ansvar. Selvmordsprosenten blant homofile er høyere enn i befolkningen ellers. Nova-undersøkelsen viser at én av fire unge homofile har forsøkt å ta sitt eget liv, sier Skeid.

– Men det må være lettere å forholde seg til kirka i Hedmark enn i resten av landet?

– Ja, absolutt. Her har vi en klok biskop og en fantastisk prost som heter Sevat Lappegard. Her kan vi skryte av kirka, ellers er det ikke så mye som skjer. Vi har dannet ei gruppe i Elverum som har faste møter. men det er de samme som kommer hver gang. Nylig fikk jeg en mail fra ei jente som lurte på om hun var den eneste lesbiske i Elverum. Hun visste ikke om noen andre.

Skolen og helsevesenet

Skeid tror ikke det kan bli full frigjøring for homofile før skoleverket og helsevesenet får økt kunnskap og bevissthet om homofili.

– Det må inn i utdanninga av lærere og helsepersonell. Homofile har for eksempel en annen identitetsutvikling enn andre. Det må lærere og og helsepersonell vite noe om. Det går hundrevis av historier om hvordan helsevesenet behandler homofile som for eksempel oppgir en av samme kjønn som nærmeste pårørende. Om jeg går til en lege eller psykolog vet jeg ikke om jeg blir bedre eller verre, for jeg kan risikere å få en midt i trynet!

Skeid sukker og legger mer ved i ovnen. – Her i Hedmark jobber vi med å skape et nettverk av helsepersonell for våre egne. Vi ønsker kontakt med personer med sunt folkevett der vi kan være sikret skikkelig behandling.

Et sammensatt bilde

I samtalens løp tegner Skeid et veldig sammensatt bilde av de homofiles kår i Norge idag: På den ene siden gleden over toppolitiker Foss som får trampeklapp fra Oslo Høyre etter at han har bekjent sin homofili. På den andre siden: Selvmordene, skammen, smerten, fortvilelsen og ensomheten.

– Det er slik det er, bildet er sammensatt. Det er ikke så mange år siden den eneste homofile vi visste om var Kim Friele. Det er ikke så mange år siden Wenche Lowzow (H) eller Anders Gåsland (KrFu) ofret sine politiske karrierer da de sto fram med sin homofili. Ett år etter at Siri Sunde ble gjeninnsatt som prest i Den norske kirke, viser undersøkelser at to av tre nordmenn aksepterer en homofil eller lesbisk prest. Det finnes mange lyspunkter.

– Samtidig vet vi at homofile sliter på Flisa, i Elverum og i Osen, vi vet at homse er et utbredt skjellsord, det finnes nesten ikke homofile rollemodeller lokalt, og kristne fundamentalister sammenligner oss med griser. Det er langt fram.

– Når jeg stadig orker å engasjere meg for homofil frigjøring, er det fordi jeg ikke vil at homofile ungdommer i dag skal bruke like lang tid som meg for å bli et helt menneske, sier Svein Skeid.

Mobbing og fornektelse

– Hvor lang tid brukte du?

– Det tok meg 18-20 år. Jeg kom ut av skapet da jeg var 22 år. Det var i 1972 og homofili var akkurat blitt avkriminalisert i Norge. Før det hadde det vært mye mobbing.

– Du fornektet deg sjøl, skyter Tore inn.

– Jeg prøvde å være som andre, jeg var sammen med jenter og ble fryktelig glad i dem. Men det fungerte ikke. Ikke slik. Naturens krefter ville det annerledes.

– Det var en møysommelig prosess å bygge seg opp igjen, og jeg var 40 år før jeg møtte kjærligheten. Det var lenge, men jeg falt pladask da jeg møtte Tore, sier Svein.

– Og så flyttet du på landet, mens de fleste andre homofile samles i byene?

– Jeg flyttet rett inn hos Tore. Det har mange fordeler å bo på landet. I byene danner homofile lettere ghettoer. På landet omgås homofile flere heterofile. Her hos oss kommer rett som det er vanlige folk på besøk.

– Vanlige folk!??

Svein Skeid sprekker i latter, han hører hva han har sagt.

– Helt vanlige heteroseksuelle!

 

Mangfold gir styrke – innlegg på LLHs landsstyremøte 1999

Mangfold gir styrke - innlegg på LLHs landsstyremøte 1999 

Innlegg av Svein Skeid, Skeive nyheter 17.10.1999

 

Innledning om neste periodes arbeidsprogram ved Landstyremøtet i LLH 15.-17. oktober 1999

Jeg har kalt denne innledningen “Mangfold gir styrke”, hvilket er en mindre omskrivning av tittelen på LLHs egen konferanse om lesbiske og homofile i arbeidslivet – et av de hovedsatningsområder på foreningens arbeidsprogram som trygt kan betegnes som en suksess så langt.

Jeg er forespurt av LLHs organisasjonssekretær Ina Toften om å innlede til diskusjon om neste periodes arbeidsprogram på LLHs landsstyremøte 15.-17. oktober 1999. Ina mente jeg kunne ha noen tanker rundt hva LLH bør jobbe med utifra erfaringene fra valgkomitéens arbeid i fjor, samt at jeg sitter med erfaring fra lokalt hold i Elverumsgruppa i LLH Hedmark. I tillegg vil jeg også nevne erfaringene med å produsere internettavisa Skeive nyheter det siste året, som er i regi av Elverumsgruppa i LLH Hedmark. Jeg har også erfaring fra arbeid i fetisj/sm-utvalget som er et av de ti utvalgene som LLHs landsmøte nedsatte i mai 1998.

Da jeg fikk møteinnkallingen var det også anført en problemstilling om at LLHs landsmøte vedtar svært omfangsrike arbeidsprogram som det ikke er mulig å gjennomføre for en liten organisasjon som LLH. “Hvorfor blir det slik, og er det eventuelt med på å demotivere AU-medlemmer?”, heter det i innkallingen til punkt 13 om arbeidsprogrammet inn i neste årtusen.

På debattmøter, i ledere og kronikker i Blikk det siste året er det anført at landsforeningen nærmest må skjære inn til beinet og kun engasjere seg i saker som det såkalt “store flertallet” interesserer seg for. Det er i siste nummer av månedsavisa Blikk også ytret at foreningen sentralt bør løsrive seg mer fra lokallagene og nærmest fungere som en ad hoc gruppe på aksjonistisk nivå.

Jeg ser tre farer ved en slik nedbygging av organisasjonen:

1) Det geografiske mangfoldet representert ved lagene som er hele ryggraden i LLH og og foreningens grunnfjell.

2) For det andre organisasjonens identitetsmessige og ytringsmessige mangfold som er grunnlaget for at folk skal gidde å engasjere seg utover det som er en egen snevre virkelighet. (Jfr Siri Kvalheims Blikkronikk “Ok å være annerledes?” i aprilnummeret av Blikk 1999).

  1. For det tredje at en slik innsnevring vil kunne hindre foreningen i å se fremover og ta nye utfordringer på sparket. Det er nettopp viktig for LLH å ligge foran utviklingen i forhold til nye problemstillinger, for ikke å bli tatt på senga og bli en “avdanket” femtiåring slik Blikks Lillian Jensen uttrykker det i siste nummer av Blikk.

Overnevnte punkter er selvfølgelig også viktig for at homoOla og lesbeKari skal føle at LLH er der tingene skjer, følger med i utviklingen og betyr noe for nettopp deg og meg.

Etterhvert vil jeg også komme med noen tanker om hvordan det kan være mulig å få skinnfellen til å strekke til begrensede ressurser med organisasjonens grunnfjell og ryggrad i behold. Jeg vil da prøve å være ressursorientert i forhold til å bygge videre på forhold som faktisk fungerer, istedet for ensidig problemorientert svartmaling.

Først må jeg si litt kort om strukturen i, forhistorien til, og den nåværende situasjon for LLHs arbeidsprogram:

Programmet bygger på foreningens formålsparagraf og prinsipprogram som er vedtatt av landsmøtet som foreningens øverste organ mellom landsstyremøtene.

Arbeidsprogrammet, som har bygget seg gradvis opp gjennom flere landsmøteperioder, består for tiden av fire prioriterte hovedsaker; Arbeidsliv, Adopsjon, Informasjon og Kristne trossamfunn. Dessuten finner vi Helsepolitiske saker, Andre politiske saker, samt saker vedrørende selve Organisasjonen- totalt ialt femten (15) punkter.

Flere av de sakene på arbeidsprogrammet som etterhvert har tatt av og som det idag jobbes aktivt med, er arbeidsområder som har ligget inne i programmet kanskje to til tre tidligere perioder, før de virkelig ble satt ut i livet. Det gjelder blant annet Arbeidslivet som har stått på arbeidsprogrammet de tre siste periodene, og det gjelder Fetisj/sm-utvalget som har stått på programmet de to siste periodene.

Jeg har forstått det slik at av hovedsakene ved siden av Arbeidsliv, har både Adopsjon og Kirkene fungert rimelig bra, selv om kontakten med Åpen kirkegruppe og utvalgene kan variere noe. Ikke minst har det jo på dette området skjedd mye også i regi av og i samarbeid med andre instanser og ressurspersoner, noe som jeg vil komme tilbake til under stikkordet samarbeid.

Det punktet som vel i størst grad er blitt skadelidende under LLHs ressurskrise, er den prioriterte hovedsaken intern og ekstern informasjon, som er så viktig både for profilering/synliggjøring, aksept og medlemsverving.

En bit som har fungert over all forventning, er området ungdom. Flere av oss hadde en hard kamp på siste landsmøte for å få denne gruppen på dagsorden. Faresignalene fra utlandet og fra LLHs egen utredning “Vite for å forstå” var ikke til å ta feil av. NOVA-undersøkelsen kom etter landsmøtet og bekreftet våre verste spådommer. Ungdom er etter min mening et punkt som må mye tydeligere inn i flere av arbeidsprogrammets poster, blant annet Informasjon og Helsepolitiske saker. Vi ser det i Norge med ungdomgruppa Villskudd. Vi ser det i utlandet i ulike fetisj- og sm-foreninger. Dersom ungdommen ikke blir tatt på alvor, så danner de sine egne foreninger og nettverk – ikke minst på internett og portaler med pratekanaler for å komme i kontakt med likesinnede. Dette har den flotte ungdomskonferansen i Bergen tatt på alvor og det skal LLH ha all ære av både sentralt og lokalt.

Hiv/aids står på arbeidsprogrammet og blir vel godt ivaretatt av Helseutvalget. Fjerning av fetisj og sm-diagnoser er godt i gang, og vil bli et langvarig arbeid som vi håper vi kan få ryggdekning og støtte fra helt til topps i den internasjonale lesbe- og homse-organisasjonen ILGA. Rusmidler har stått på arbeidsprogrammet i en årrekke og problemet er også grundig påpekt i NOVA-rapporten uten at det har skjedd så mye mer. Det samme gjelder vel maktutredningen, urbefolkning og etniske minoriteter, samt minoritetsgruppe-problematikken.

På områder der det ikke er ressurspersoner til å følge opp, bør kanskje lokallag, undergrupper og eventuelt eksterne ressurs- eller interessegrupper kunne pålegges et ansvar eller brukes som samarbeidspartnere for oppfølging og igangsetting, slik det skjer i forhold til en rekke andre punkter på arbeidsprogrammet.

Et åpenbart positivt trekk fra tidligere program”komiteers” side, er å satse mer på ulike Utvalg med selvstendig ansvar på hvert sitt område – som ifølge arbeidsprogrammet tildeles mandat, men kan også ta egne initiativ. Gruppene skal jevnlig rapportere tilbake til Landsstyret for å sikre samarbeide/samordning.

Utvalg

Det lykksalige i den ressurskrisen vi nå igjen opplever, er at flere av de nedsatte utvalgene fortsetter å jobbe og fortsetter å rapporterer tilbake til LLH sentralt, også etter at kontaktpersonen i arbeidsutvalget har trukket seg eller søkt permisjon. Dette sier meg at Utvalg er tingen å satse på kanskje på flere områder enn idag. Utvalg med konkret mandat og rapporteringsplikt kan sikre den takhøyden som organisasjonen er avhengig av for å være troverdig som interesseorganisasjon.

Heldigvis for organisasjonen ser organisasjonsutvalget til å fungere. Det skal foreslå effektivisering mellom de ulike ledd i foreningen, samt om det er mulig å skjære ned på utgifter. Desto mer tragisk er det at Økonomiutvalget med den viktige funksjon å øke inntekter til en slunken kasse, overhodet ikke er kommet i gang med arbeidet, visstnok på grunn av uklart mandat fra Landsstyret!?

Geografisk mangfold

Jeg nevnte innledningsvis lokallagene som organisasjonens ryggrad og grunnfjell. Blikk gjør i oktoberutgaven et poeng ut av at LLH nå snart har nok med å administrere sin egen eksistens. Med ujevne mellomrom kan en oppleve utsagn som at LLH har overlevd seg selv. Det er snart bare noen 17-åringer i Trangvik som fremdeles trenger LLH, og de møter heller ikke opp sosiale treff i lokallagets regi. Jeg vil da replisere at lokallagenes eksistens kan innebære forskjellen på liv og død for slike 17-åringer i komme-ut-fasen. 17-åringen i vårt lokalmiljø tok livet av allerede før han rakk å ta kontakt med LLH. Dette skjedde i Hamar mens skittkastingen raste som verst etter gjeninnsettelsen av Siri Sunde. Etter hva jeg forstår vil organisasjonsutvalget foreslå å styrke båndene mellom lagene og det sentrale ledd. Det tror jeg mange ser fram til. De fylkeskommunale ressurs-sentrene som kom inn i arbeidsprogrammet som forslag fra Hedmark lag i 1998, var nettopp et forsøk på å styrke lokalmiljøene og tilføre organisasjonen sårt tiltrengte økonomiske midler. Kravet ligger for tiden på familie- og barneminister Svarstad Hauglands bord og der ligger det nok trygt så lenge hennes statsrådstid varer.

Identitets- og ytringsmessig mangfold

Men ikke bare det geografiske mangfoldet må ivaretas. Medlemsundersøkelsen fra 1996, viser at et overveldende flertall av medlemmer og tillitsvalgte tar avstand fra diskriminering i egne rekker. Det identitets- og ytringsmessige/interesse- og preferansemessige mangfoldet beskrives i landsmøtevedtaket fra 1998 som en ressurs for organisasjonen, hvilket også er i tråd med prinsipprogrammet. Homobevegelsen består av en rekke undergrupper, fag- og interessegrupper i og utenfor LLH-systemet – homofile som heterofile – grupper som enkeltpersoner i politikk, kultur og arbeidsliv – som per idag er – og i enda større grad i fremtiden kan være verdifulle ressurser og samarbeidspartnere for å sette ut i livet det arbeidsprogrammet som vi sammen har vedtatt og som vi alle ønsker å se realisert. Jeg nevner igjen fetisjutvalget som et eksempel på samarbeid på tvers av seksuell orientering for å sette arbeidsprogrammet ut i livet.

SAMARBEID – Mangfold gir styrke

Vi behøver ikke se lenger enn over kjølen for å oppdage at mangfold gir styrke både menneskelig, kunnskapsmessig og økonomisk. RFSL eller Riksförbundet för sexuellt likaber”ttigande, har et prinsipp- og arbeidsprogram som våger å sette ord på det konkrete mangfoldet, menneskelig, kulturelt og sosialt. 5. desember i fjor arrangerte den svenske homobevegelsen sin andre konferanse i rekken med hele 33 ulike organisasjoner i hele regnbuens variasjon i og utenfor RFSL. Tenk deg alle LLHs undergrupper og lokallag sammen med eksterne ressurser samlet under ett tak om felles saker én gang i året, der felles strategi planlegges og arbeidsoppgaver fordeles. Det er ikke mer enn et par år siden at man seriøst drøftet å legge ned hele Forumet FHLA i Arbeiderpartiet. I dag er det drivkraften i mye av det som skjer i homoNorge. Men de har alle gått sine barnesko i DNF og LLH. Jeg snakker altså om de politiske organisasjones nettverk, om de uavhengige studentgruppene, de skeive journalistene, kultur, idrett, SLM, transene, Helseutvalget, ÅK, Ungdomsgruppa Villskudd og homomedia Blikk og Løvetann ved siden av viktige ressurspersoner på samme brett. Kanskje en utopi i dette nisselandet (!?) – men hvilken herlig utopi!

Hva med å søke råd og ekspertise overfor de svenske erfaringer. Selv om svenskene også klager over dårlig økonomi, har bare homoombudet der borte et budsjett på tre millioner svenske kroner. Bare internett-tjenesten til RFSL har tre ansatte og foreningen overveiet for en tid tilbake å bli notert på børsen i Stockholm.

Informasjon

Samtidig har LLH et markedsføringsproblem. Aldri har homobevegelsen hatt større suksess enn idag. Aldri har vi hatt større sympati i befolkningen, til tross for alle LLHs problemer. Allikevel er det slik i folks bevissthet at når noe går bra i LLH er det aldri LLHs fortjeneste. Når det går dårlig er det alltid LLHs feil.

Og her er jeg tilbake til mitt tredje poeng fra innledningen:

I stedet for å snevre oss inn, må vi hele tiden ta høyde for utviklingen og ligge foran den også i arbeidsprogrammets hovedsak om intern og ekstern INFORMASJON. LLH har jobbet med internett-prosjektet sitt nå i over to år. Enda har de ikke klart å oppdatere sine egne lokallag på nett. Faktisk ligger hele ti lokallag på nett med egne web-sider nå fra Kristiansand i sør til Finnmark i nord. Behovet er etter min mening overmodent for et Informasjonsutvalg i arbeidsprogrammet på vårens landsmøte.

Som en test var jeg inne på samtlige lokallags gjestesider og sammenlignet resultatet med eksterne pratelinjer som irc og det lesbiske Roterommet. Resultatet var nedslående for LLH. Landsforeningen bør befinne seg der folk er, dersom vi vil ha flere medlemmer. Unge folk vil finne likesinnede venner, kjærester, sex, trygghet, spenning og nyheter om hva som skjer. Kan LLH hjelpe dem med det?

Lag en skikkelig internettportal med søketjeneste, nyheter og pratelinjer. Der folk befinner seg, er det også muligheter for annonseinntekter. Hvorfor ikke benytte eksterne krefter til å produsere dette, eller noen av ungdommene fra Bergenskonferansen som har fått irc og chat inn med “morsmelka”. Som mange har påpekt er internett også et effektivt kommunikasjonsmiddel både til lagene og til medlemmene som kan spare store ressurser. Jeg abbonnerer gratis på RFSLs mail-tjeneste. Der er du så og si daglig oppdatert på nytt fra inn og utland. Hvor er LLH?

Utfordringene i neste årtusens arbeidsprogram roper på større tilbud og variasjon, ikke struping av innsatsen. Jeg har som eksempler nevnt satsing på ungdom, distrikter, datateknologi, bedre internt og eksternt samarbeid. Andre utfordringer for et arbeidsprogram som skal ligge forut for sin tid kan være genteknologi og sorteringssamfunnet. Og hva med ytringsfrihetskommisjonens innstilling. Berører den oss?

Å sette sterkere og svakere grupper opp mot hverandre kan vi ihvertfall overlate til Carl I. og dess like. Det er ikke tomt prat men realiteter at minoritetene i minoritetene ikke bare i storsamfunnet – men også innen homobevegelsen er viktige ressurser. Mangfold gir styrke såvel i Lærerlaget, LO og YS, som i Landsforeningen for lesbiske og homofil frigjøring. Arbeidsbyrden i et overarbeidet arbeidsutvalg – som gjør en kjempeinnsats med begrensede ressurser – må aldri brukes som brekkstang for å kneble det geografiske eller ytringsmessige mangfoldet i organisasjonen

Mangfold gir styrke, LLHs arbeidsprogram

Mangfold gir styrke, LLHs arbeidsprogram

Kommentar av Svein Skeid, Skeive nyheter 17.10.1999

BRØDTEKST HER Innledning om neste periodes arbeidsprogram ved Landstyremøtet i LLH 15.-17. oktober 1999

Jeg har kalt denne innledningen “Mangfold gir styrke”, hvilket er en mindre omskrivning av tittelen på LLHs egen konferanse om lesbiske og homofile i arbeidslivet – et av de hovedsatningsområder på foreningens arbeidsprogram som trygt kan betegnes som en suksess så langt.

Jeg er forespurt av LLHs organisasjonssekretær Ina Toften om å innlede til diskusjon om neste periodes arbeidsprogram på LLHs landsstyremøte 15.-17. oktober 1999. Ina mente jeg kunne ha noen tanker rundt hva LLH bør jobbe med utifra erfaringene fra valgkomitéens arbeid i fjor, samt at jeg sitter med erfaring fra lokalt hold i Elverumsgruppa i LLH Hedmark. I tillegg vil jeg også nevne erfaringene med å produsere internettavisa Skeive nyheter det siste året, som er i regi av Elverumsgruppa i LLH Hedmark. Jeg har også erfaring fra arbeid i fetisj/sm-utvalget som er et av de ti utvalgene som LLHs landsmøte nedsatte i mai 1998.

Da jeg fikk møteinnkallingen var det også anført en problemstilling om at LLHs landsmøte vedtar svært omfangsrike arbeidsprogram som det ikke er mulig å gjennomføre for en liten organisasjon som LLH. “Hvorfor blir det slik, og er det eventuelt med på å demotivere AU-medlemmer?”, heter det i innkallingen til punkt 13 om arbeidsprogrammet inn i neste årtusen.

På debattmøter, i ledere og kronikker i Blikk det siste året er det anført at landsforeningen nærmest må skjære inn til beinet og kun engasjere seg i saker som det såkalt “store flertallet” interesserer seg for. Det er i siste nummer av månedsavisa Blikk også ytret at foreningen sentralt bør løsrive seg mer fra lokallagene og nærmest fungere som en ad hoc gruppe på aksjonistisk nivå.

Jeg ser tre farer ved en slik nedbygging av organisasjonen:

1) Det geografiske mangfoldet representert ved lagene som er hele ryggraden i LLH og og foreningens grunnfjell.

2) For det andre organisasjonens identitetsmessige og ytringsmessige mangfold som er grunnlaget for at folk skal gidde å engasjere seg utover det som er en egen snevre virkelighet. (Jfr Siri Kvalheims Blikkronikk “Ok å være annerledes?” i aprilnummeret av Blikk 1999).

  1. For det tredje at en slik innsnevring vil kunne hindre foreningen i å se fremover og ta nye utfordringer på sparket. Det er nettopp viktig for LLH å ligge foran utviklingen i forhold til nye problemstillinger, for ikke å bli tatt på senga og bli en “avdanket” femtiåring slik Blikks Lillian Jensen uttrykker det i siste nummer av Blikk.

Overnevnte punkter er selvfølgelig også viktig for at homoOla og lesbeKari skal føle at LLH er der tingene skjer, følger med i utviklingen og betyr noe for nettopp deg og meg.

Etterhvert vil jeg også komme med noen tanker om hvordan det kan være mulig å få skinnfellen til å strekke til begrensede ressurser med organisasjonens grunnfjell og ryggrad i behold. Jeg vil da prøve å være ressursorientert i forhold til å bygge videre på forhold som faktisk fungerer, istedet for ensidig problemorientert svartmaling.

Først må jeg si litt kort om strukturen i, forhistorien til, og den nåværende situasjon for LLHs arbeidsprogram:

Programmet bygger på foreningens formålsparagraf og prinsipprogram som er vedtatt av landsmøtet som foreningens øverste organ mellom landsstyremøtene.

Arbeidsprogrammet, som har bygget seg gradvis opp gjennom flere landsmøteperioder, består for tiden av fire prioriterte hovedsaker; Arbeidsliv, Adopsjon, Informasjon og Kristne trossamfunn. Dessuten finner vi Helsepolitiske saker, Andre politiske saker, samt saker vedrørende selve Organisasjonen- totalt ialt femten (15) punkter.

Flere av de sakene på arbeidsprogrammet som etterhvert har tatt av og som det idag jobbes aktivt med, er arbeidsområder som har ligget inne i programmet kanskje to til tre tidligere perioder, før de virkelig ble satt ut i livet. Det gjelder blant annet Arbeidslivet som har stått på arbeidsprogrammet de tre siste periodene, og det gjelder Fetisj/sm-utvalget som har stått på programmet de to siste periodene.

Jeg har forstått det slik at av hovedsakene ved siden av Arbeidsliv, har både Adopsjon og Kirkene fungert rimelig bra, selv om kontakten med Åpen kirkegruppe og utvalgene kan variere noe. Ikke minst har det jo på dette området skjedd mye også i regi av og i samarbeid med andre instanser og ressurspersoner, noe som jeg vil komme tilbake til under stikkordet samarbeid.

Det punktet som vel i størst grad er blitt skadelidende under LLHs ressurskrise, er den prioriterte hovedsaken intern og ekstern informasjon, som er så viktig både for profilering/synliggjøring, aksept og medlemsverving.

En bit som har fungert over all forventning, er området ungdom. Flere av oss hadde en hard kamp på siste landsmøte for å få denne gruppen på dagsorden. Faresignalene fra utlandet og fra LLHs egen utredning “Vite for å forstå” var ikke til å ta feil av. NOVA-undersøkelsen kom etter landsmøtet og bekreftet våre verste spådommer. Ungdom er etter min mening et punkt som må mye tydeligere inn i flere av arbeidsprogrammets poster, blant annet Informasjon og Helsepolitiske saker. Vi ser det i Norge med ungdomgruppa Villskudd. Vi ser det i utlandet i ulike fetisj- og sm-foreninger. Dersom ungdommen ikke blir tatt på alvor, så danner de sine egne foreninger og nettverk – ikke minst på internett og portaler med pratekanaler for å komme i kontakt med likesinnede. Dette har den flotte ungdomskonferansen i Bergen tatt på alvor og det skal LLH ha all ære av både sentralt og lokalt.

Hiv/aids står på arbeidsprogrammet og blir vel godt ivaretatt av Helseutvalget. Fjerning av fetisj og sm-diagnoser er godt i gang, og vil bli et langvarig arbeid som vi håper vi kan få ryggdekning og støtte fra helt til topps i den internasjonale lesbe- og homse-organisasjonen ILGA. Rusmidler har stått på arbeidsprogrammet i en årrekke og problemet er også grundig påpekt i NOVA-rapporten uten at det har skjedd så mye mer. Det samme gjelder vel maktutredningen, urbefolkning og etniske minoriteter, samt minoritetsgruppe-problematikken.

På områder der det ikke er ressurspersoner til å følge opp, bør kanskje lokallag, undergrupper og eventuelt eksterne ressurs- eller interessegrupper kunne pålegges et ansvar eller brukes som samarbeidspartnere for oppfølging og igangsetting, slik det skjer i forhold til en rekke andre punkter på arbeidsprogrammet.

Et åpenbart positivt trekk fra tidligere program”komiteers” side, er å satse mer på ulike Utvalg med selvstendig ansvar på hvert sitt område – som ifølge arbeidsprogrammet tildeles mandat, men kan også ta egne initiativ. Gruppene skal jevnlig rapportere tilbake til Landsstyret for å sikre samarbeide/samordning.

Utvalg

Det lykksalige i den ressurskrisen vi nå igjen opplever, er at flere av de nedsatte utvalgene fortsetter å jobbe og fortsetter å rapporterer tilbake til LLH sentralt, også etter at kontaktpersonen i arbeidsutvalget har trukket seg eller søkt permisjon. Dette sier meg at Utvalg er tingen å satse på kanskje på flere områder enn idag. Utvalg med konkret mandat og rapporteringsplikt kan sikre den takhøyden som organisasjonen er avhengig av for å være troverdig som interesseorganisasjon.

Heldigvis for organisasjonen ser organisasjonsutvalget til å fungere. Det skal foreslå effektivisering mellom de ulike ledd i foreningen, samt om det er mulig å skjære ned på utgifter. Desto mer tragisk er det at Økonomiutvalget med den viktige funksjon å øke inntekter til en slunken kasse, overhodet ikke er kommet i gang med arbeidet, visstnok på grunn av uklart mandat fra Landsstyret!?

Geografisk mangfold

Jeg nevnte innledningsvis lokallagene som organisasjonens ryggrad og grunnfjell. Blikk gjør i oktoberutgaven et poeng ut av at LLH nå snart har nok med å administrere sin egen eksistens. Med ujevne mellomrom kan en oppleve utsagn som at LLH har overlevd seg selv. Det er snart bare noen 17-åringer i Trangvik som fremdeles trenger LLH, og de møter heller ikke opp sosiale treff i lokallagets regi. Jeg vil da replisere at lokallagenes eksistens kan innebære forskjellen på liv og død for slike 17-åringer i komme-ut-fasen. 17-åringen i vårt lokalmiljø tok livet av allerede før han rakk å ta kontakt med LLH. Dette skjedde i Hamar mens skittkastingen raste som verst etter gjeninnsettelsen av Siri Sunde. Etter hva jeg forstår vil organisasjonsutvalget foreslå å styrke båndene mellom lagene og det sentrale ledd. Det tror jeg mange ser fram til. De fylkeskommunale ressurs-sentrene som kom inn i arbeidsprogrammet som forslag fra Hedmark lag i 1998, var nettopp et forsøk på å styrke lokalmiljøene og tilføre organisasjonen sårt tiltrengte økonomiske midler. Kravet ligger for tiden på familie- og barneminister Svarstad Hauglands bord og der ligger det nok trygt så lenge hennes statsrådstid varer.

Identitets- og ytringsmessig mangfold

Men ikke bare det geografiske mangfoldet må ivaretas. Medlemsundersøkelsen fra 1996, viser at et overveldende flertall av medlemmer og tillitsvalgte tar avstand fra diskriminering i egne rekker. Det identitets- og ytringsmessige/interesse- og preferansemessige mangfoldet beskrives i landsmøtevedtaket fra 1998 som en ressurs for organisasjonen, hvilket også er i tråd med prinsipprogrammet. Homobevegelsen består av en rekke undergrupper, fag- og interessegrupper i og utenfor LLH-systemet – homofile som heterofile – grupper som enkeltpersoner i politikk, kultur og arbeidsliv – som per idag er – og i enda større grad i fremtiden kan være verdifulle ressurser og samarbeidspartnere for å sette ut i livet det arbeidsprogrammet som vi sammen har vedtatt og som vi alle ønsker å se realisert. Jeg nevner igjen fetisjutvalget som et eksempel på samarbeid på tvers av seksuell orientering for å sette arbeidsprogrammet ut i livet.

SAMARBEID – Mangfold gir styrke

Vi behøver ikke se lenger enn over kjølen for å oppdage at mangfold gir styrke både menneskelig, kunnskapsmessig og økonomisk. RFSL eller Riksförbundet för sexuellt likaber”ttigande, har et prinsipp- og arbeidsprogram som våger å sette ord på det konkrete mangfoldet, menneskelig, kulturelt og sosialt. 5. desember i fjor arrangerte den svenske homobevegelsen sin andre konferanse i rekken med hele 33 ulike organisasjoner i hele regnbuens variasjon i og utenfor RFSL. Tenk deg alle LLHs undergrupper og lokallag sammen med eksterne ressurser samlet under ett tak om felles saker én gang i året, der felles strategi planlegges og arbeidsoppgaver fordeles. Det er ikke mer enn et par år siden at man seriøst drøftet å legge ned hele Forumet FHLA i Arbeiderpartiet. I dag er det drivkraften i mye av det som skjer i homoNorge. Men de har alle gått sine barnesko i DNF og LLH. Jeg snakker altså om de politiske organisasjones nettverk, om de uavhengige studentgruppene, de skeive journalistene, kultur, idrett, SLM, transene, Helseutvalget, ÅK, Ungdomsgruppa Villskudd og homomedia Blikk og Løvetann ved siden av viktige ressurspersoner på samme brett. Kanskje en utopi i dette nisselandet (!?) – men hvilken herlig utopi!

Hva med å søke råd og ekspertise overfor de svenske erfaringer. Selv om svenskene også klager over dårlig økonomi, har bare homoombudet der borte et budsjett på tre millioner svenske kroner. Bare internett-tjenesten til RFSL har tre ansatte og foreningen overveiet for en tid tilbake å bli notert på børsen i Stockholm.

Informasjon

Samtidig har LLH et markedsføringsproblem. Aldri har homobevegelsen hatt større suksess enn idag. Aldri har vi hatt større sympati i befolkningen, til tross for alle LLHs problemer. Allikevel er det slik i folks bevissthet at når noe går bra i LLH er det aldri LLHs fortjeneste. Når det går dårlig er det alltid LLHs feil.

Og her er jeg tilbake til mitt tredje poeng fra innledningen:

I stedet for å snevre oss inn, må vi hele tiden ta høyde for utviklingen og ligge foran den også i arbeidsprogrammets hovedsak om intern og ekstern INFORMASJON. LLH har jobbet med internett-prosjektet sitt nå i over to år. Enda har de ikke klart å oppdatere sine egne lokallag på nett. Faktisk ligger hele ti lokallag på nett med egne web-sider nå fra Kristiansand i sør til Finnmark i nord. Behovet er etter min mening overmodent for et Informasjonsutvalg i arbeidsprogrammet på vårens landsmøte.

Som en test var jeg inne på samtlige lokallags gjestesider og sammenlignet resultatet med eksterne pratelinjer som irc og det lesbiske Roterommet. Resultatet var nedslående for LLH. Landsforeningen bør befinne seg der folk er, dersom vi vil ha flere medlemmer. Unge folk vil finne likesinnede venner, kjærester, sex, trygghet, spenning og nyheter om hva som skjer. Kan LLH hjelpe dem med det?

Lag en skikkelig internettportal med søketjeneste, nyheter og pratelinjer. Der folk befinner seg, er det også muligheter for annonseinntekter. Hvorfor ikke benytte eksterne krefter til å produsere dette, eller noen av ungdommene fra Bergenskonferansen som har fått irc og chat inn med “morsmelka”. Som mange har påpekt er internett også et effektivt kommunikasjonsmiddel både til lagene og til medlemmene som kan spare store ressurser. Jeg abbonnerer gratis på RFSLs mail-tjeneste. Der er du så og si daglig oppdatert på nytt fra inn og utland. Hvor er LLH?

Utfordringene i neste årtusens arbeidsprogram roper på større tilbud og variasjon, ikke struping av innsatsen. Jeg har som eksempler nevnt satsing på ungdom, distrikter, datateknologi, bedre internt og eksternt samarbeid. Andre utfordringer for et arbeidsprogram som skal ligge forut for sin tid kan være genteknologi og sorteringssamfunnet. Og hva med ytringsfrihetskommisjonens innstilling. Berører den oss?

Å sette sterkere og svakere grupper opp mot hverandre kan vi ihvertfall overlate til Carl I. og dess like. Det er ikke tomt prat men realiteter at minoritetene i minoritetene ikke bare i storsamfunnet – men også innen homobevegelsen er viktige ressurser. Mangfold gir styrke såvel i Lærerlaget, LO og YS, som i Landsforeningen for lesbiske og homofil frigjøring. Arbeidsbyrden i et overarbeidet arbeidsutvalg – som gjør en kjempeinnsats med begrensede ressurser – må aldri brukes som brekkstang for å kneble det geografiske eller ytringsmessige mangfoldet i organisasjonen.