Seksualpolitikk

Jagland svarer ikke fetisj-foreninger

Jagland svarer ikke fetisj-foreninger

Fetisj/sm 1997

Fetisj/sm 1998

Fetisj/sm 1999

Fetisj/sm 2000

Fetisj/sm 2001 og senere

Hentet fra Skeive nyheter 3.7.98

Arbeiderpartiets ledelse har ikke svart på et brev fra sitt eget forum for homofile og tre andre helse, homo og fetisjforeninger, der de ville vite om partiet har endret sin forebyggende politikk overfor minoriteter, etter at de avlyste et informasjonsmøte om sadomasochisme. Her kan du lese brevet til Jagland:

Fredag 3. juli 1998

Til Thorbjørn Jagland, leder i Det norske arbeiderparti

Av en reportasje i VG 9.6.98 fremgår det at Arbeiderpartiets ledelse har “utsatt på ubestemt tid” et møte om sadomasochisme (sm) der billedkunstner og Ap-medlem Hans Petter Stubergh skulle ha vært innleder. Sekretær i Arbeiderpartiet Solveig Torsvik uttaler til VG at hun ikke synes dette “var noe særlig smart tema å ta opp”, mens Siri Wormdal fra Velgeraksjonen forteller at møtet ble utsatt fordi så få kunne komme.

Selv om VG-oppslaget 9. juni hadde en humoristisk vinkling, er saken ytterst viktig for de kvinner og menn som tilhører denne minoritet, blant dem mange lesbiske, bifile og homofile.

Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring, LLH, vedtok på sitt landsmøte i Bergen 9.-10. mai d.å. å nedsette et bredt sammensatt utvalg av fagfolk, fetisj/sm-homser, lesber, bifile og heterofile, med det formål å fjerne diskriminerende sykdomsdiagnoser overfor denne gruppen. Bakgrunnen er blant annet at “de fleste sadomasochister lever et helt normalt, lovlydig og samfunnsgagnlig liv”, slik sexolog og professor i historie, Vern L. Bullough, uttrykker det i tidsskriftet “Fri tanke” (utgiver Human-Etisk Forbund april 1997). Bullough er grunnlegger av “The Center for Sex Research” ved California State University, Northridge, USA og visepresident i humanistenes verdensforbund, IHEU. Bullough påpeker videre at: “sadomasochisme som stimulerende sexlek er noe annet enn destruktiv og skadelig vold. Liksom homoseksualitet, er absolutt frivillighet, gjensidighet og likeverd nøkkelordene også her.”

Solveig Torsviks uttalelse til VG og Ap-ledelsens avvisning av en dialog med denne gruppen, tyder på manglende kunnskap om Helsetilsynet, Helseutvalget for homofile og forhenværende Arbeiderparti-regjeringers 15 år lange “forebyggende og identitetsskapende arbeid” overfor den “marginaliserte og sårbare gruppe”, som også fetisj- og sm-miljøene representerer (sitater fra Sosial- og helsedepartementets “Handlingsplan mot hiv/aids-epidemien 1996-2000” ss 33 og 46).

I denne handlingsplanen – som har forord av Arbeiderpartiets tidligere helseminister Gudmund Hernes – fremheves også homofile fetisj- og sm-organisasjoner som sentrale i arbeidet for å øke “den følelse av egenverdi som skal til for å stille krav om, eller selv ønske å beskytte seg” mot hiv-smitte (ss 33, 46).

Med hjemmel i overnevnte handlingsplan, kap. 719, post 70, yter Statens helsetilsyn økonomisk støtte til forebyggende arbeid for å fokusere også fetisj og sm-sex som en “positiv og helsebringende faktor i menneskers liv” (s 43). Senest i tilskuddsbrev til Verkstedet Smia av 22.3.97 ser Helsetilsynet “positivt på at personer i fetisj- og sm-miljøer sosialiseres til sikrere sex både når det gjelder smittevern og andre helserelaterte emner”.

Handlingsplanen mot hiv/aids-epidemien, fremhever komme-ut-fasen som spesielt sårbar i forhold til hiv-smitte (s 47). Tre av ti unge som tar sitt eget liv, er sannsynligvis homofile og lesbiske. LLHs undergruppe “Verkstedet Smia” har erfaringer som tyder på at prosenten sm-homser og lesber som prøver å ta livet sitt på grunn av sosial utstøtning kan være enda større, da disse er stigmatisert både som homofile og fetisjister.

Et foredrag om sex, identitet, menneske og samfunn burde derfor være høyst aktuelt nettopp for Arbeiderpartiet, som har tradisjon for å ta ansvar for utstøtte minoriteter.

Vi håper at overstående møteutsettelse og uttalelse fra partisekretær Solveig Torsvik, ikke signaliserer en kursendring i Arbeiderpartiets politikk. Det vil kunne ramme fortsatt helseforebyggende arbeid i offentlig og frivillig regi. En kursendring vil dessuten på nytt kunne tvinge marginaliserte grupper under jorden, utenfor rekkevidde av blant annet hiv-forebyggende tiltak – og altså virke stikk i strid med overordnede helsepolitiske målsettinger.

Med vennlig hilsen

Tone Barstad/s, Leder i Verkstedet Smia Oslo

Knut Sverre Røang/s, Leder i Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring

Fungerende leder i Helseutvalget for homofile

Karen-Christine Friele/s, Leder i Forum for Homofile og Lesbiske i Arbeiderpartiet
English
text

June 9, 1998, The Norwegian Labour Party had announced a public meeting about sadomasochism. The very same day the meeting was canselled. Four safer sex-organizations protested in a letter to leader of the Labour Party, Thorbjørn Jagland (picture). But we never received any answer to our letter.

Tøffeste jenta i klassen

– Det er morsomt å ta utgangspunkt i SM-miljøet. I Karine Haaland tegneseriesatire “Larsons gale verden” får alle gjennomgå, inkludert minoritetsgrupper som homofile, innvandrere – og sadomasochister.

Av Morten Harper

Denne artikkelen er hentet fra Kulturkanalen Morgenbladet 13.3.1998

Satirikeren Karine Haalands kontroversielle stil har medført oppsigelse i Bergens Tidende og stripebeslag hos NRK. Nå oppsummeres seriene hennes i en egen utstilling.

– Jentehumoren er mye styggere enn du skulle tro. Når jenter er morsomme, snakker de nedsettende om menn – kjærester, ekskjærester og andre – det er en måte å overleve på. Det påstår serieskaperen Karine Haaland. Samtaler mellom jenter er kjennemerke ved hennes tegneserier. Haaland har – selv om hun debuterte som serieskaper for få år siden – fått plass for sine humorstriper blant internasjonale storheter i bladet Larsons gale verden. Gjennombruddet som serietegner fikk hun høsten 1995 med en fast stripe i Universitas. Året etter begynte hun å lage en ukentlig politisk kommenterende stripe i Bergens Tidende, og hun laget også politisk satire i tegneserieform for NRKs valgdekning på internett. Foruten seriene i Larsons gale verden, lager hun nå en serie for magasinet Det Nye.

 Haaland er blant de få kvinnelige serieskaperne i Norge, og er dessuten en av de mest kompromissløse satirikerne – uansett medium. Eksempler fra seriene hennes er nå samlet i en utstilling ved Tronsmos tegneseriegalleri i Oslo. Jentene i Haalands striper er livsglade, lystne og velformulerte. De snakker om den uromantiske, plumpe gutten på stevnemøtet, om mannen som gir så fine komplimenter og som viser seg å være nesten blind, eller det er jenta som vil bytte kontor fordi hun ikke holder ut å sitte og se på arbeiderne i bar overkropp på utsiden. Det er guttene/mennene som humoren rettes imot, men replikkene viser – mer eller mindre underforstått – også jentenes usikkerhet, forfengelighet og desperasjon.

Haalands serier preges av en urban mentalitet. Utenfor byen hersker tilsynelatende uforstand og fordommer. – Jeg tar utgangspunkt i den virkeligheten jeg kjenner. Den er urban, forklarer Haaland. Det som skildres i stripene er ikke så mye noe jeg har opplevd selv, men hendelser som jeg er blitt fortalt eller observert. Byfokuseringen kan skape uforutsette problemer. I en stripe – trykt i Larsons gale verden – bygde poenget på hvor vanskelig det er å spise Kebab. Da fikk bladet undrende leserbrev fra distriktene; ke – hvafornoe? Foruten smarte jenter kommer utfallene i Haalands striper fra biske gamle damer. Eldre folk er i seriene hennes uvanlig aggressive og kommer med rabiate uttalelser, det være seg vitsing om pacemakere eller utskjelling av en vennlig servitrise.

 – Alle figurene er sider av meg selv. Det er mye av meg selv også i den gamle røya. Det er utrolig mange gamle mennesker som er usympatiske. Mange tror de er søte, men de kan si hårreisende ting. Gamle mennesker har slik sett en særlig frihet, mener Haaland.

Idiotisering

Haalands satire er rettet mot fordommer og mot – det hun ser som – dumskap hos fremstående politikere. Det vanligste fortellergrepet i Haalands politiske striper er en intervjuer som konfronterer politikerne. Politikerne skildres som uintelligente, snarere enn karikering foretar hun en idiotisering. – Politikerne har seg selv å takke. De er inkonsekvente, de er fjernt fra den virkeligheten de griper inn i med sine beslutninger. Haaland har fått merke at det er grenser for hva politisk satire kan inneholde, også i Norge. Engasjementet for Bergens Tidende ble brått avsluttet etter at hun i en stripe la ordet «pakkis» i justisminister Gerd-Liv Vallas snakkeboble. Dette var for Haaland en måte å ta de svakes side på i Golan-saken. Dagen etter at serien sto på trykk fikk hun en ubegrunnet oppsigelse, etter ett år i avisen.

 Likeledes fikk hun problemer da hun for NRKs valgdekning på internett laget en stripe om et FrP-forslag om fellingstillatelse på muslimer som hadde revet i hjel flere sauer i Vegårdshei, et krast bilde på ubegrunnet fremmedfrykt. Stripen ble ikke bare redigert vekk, den ble også nektet tilbakelevert da Haaland ønsket å trykke den et annet sted. Hun avviser at serien er et politisk redskap:

 – Jeg står utenfor partipolitikken. Det er så liten forskjell mellom partiene når vi ser på innholdet deres.

Når det går galt

 – Jeg tar tak i hva det enn er jeg føler for. Jeg er ikke som statskirken, jeg har intet yrkesforbud for homofile, forklarer Haaland.

I hennes satire får alle gjennomgå, fra arrogante politikere á la Carl I. Hagen til minoritetsgrupper som homofile, innvandrere – og sadomasochister.

– Det er morsomt å ta utgangspunkt i SM-miljøet. Jeg liker å fremstille hvordan ting lett kan gå galt. SM må være stilig og flott for å fungere, dermed er fallhøyden stor og den humoristiske kontrasten blir desto sterkere når tings skjærer seg. Samtidig er de jo egentlig ute etter at noe skal gå galt, men ikke på den måten som det gjør i mine serier.

Forholdet mellom innfødte og innflyttede nordmenn er et sentralt tema i stripene. Haaland skildrer både innvandrermiljøet og et tradisjonelt norsk miljøs reaksjon på innvandrerne. Stripene viser meningsløsheten i fordommer og budskapet er klart antirasistisk, samtidig unngår Haaland å bli forutsigbar poli
tisk korrekt ved også å karikere minoritetene – som at de snakker gebrokkent – og å harselere med deres selvbilde. I en av sine sinteste striper viser Haaland noen nordmenn og innvandrere som hører på radioen, som forteller at øyenvitner ikke grep inn i en voldtekt fordi de trodde kvinnen var i familie med mennene. – Stripen ble til som en reaksjon på medias dekning av vold blant innvandrere. Tendensen var å fremstille det som om det å utøve vold mot familiemedlemmer var en del av muslimenes kultur.

Men selv den tøffeste jenta i klassen setter grenser for satiren: – Når jeg får en intuitiv følelse av at jeg er ondskapsfull mot noen som er svake, lager jeg ikke noen serie på det.

Når jeg tråkker på minoritetsgrupper, tar jeg for meg det jeg oppfatter som deres styrke.

Dessuten er harselasen med svake grupper ofte rettet mot de fordommene som majoriteten har mot dem.

Dessuten: Når jeg hetser en pakistaner er det ikke fordi han er pakistaner, men fordi han er en fyr som gjør teite ting. Utstillingen ved Tronsmos tegneseriegalleri vises frem til 29.april

Hentet fra Karine Haalands bok: “Våre venner menneskene” utgitt på Bladkompaniet AS 1999. Gjengitt med tillatelse fra Karine Haaland.

Fetisj/sm-nyheter 1997 og tidligere

Fetisj/sm 1997

Fetisj/sm 1998

Fetisj/sm 1999

Fetisj/sm 2000

Fetisj/sm 2001 og senere

Artiklene er hentet fra Skeive nyheter 1997

bodypaint
Skeive dager I Oslo 1997.   Foto: Svein Skeid.

Janet Jackson liker å bli bundet
– Kjettinger og håndjern er ikke helt min stil. Men jeg liker å bli bundet til senga, innrømmer Janet Jackson (31) overfor Dagbladet. Tidligere i år kom hun med den sterkt sm-inspirerte plata “The Velvet Rope”. Dagbladet 10.12.97

Sm-sensur på Geocities
Den svenske websiden Robin1 for lesber og homser ble sensurert av Geocities etterat Robin1 la ut temasider om fetisjisme. Her kan du lese Robins historie om sensuren og om sin egen komme ut-prosess som lærhomse. Skeive nyheter desember 1997

Smia Bergen informerte psykologistudenter
Hva som er normal seksualitet er til sjuende og sist er et kulturprodukt. Det kom fram på et seminar der psykologistudentene i Bergen hadde invitert Verkstedet Smia Bergen til å informere. Skeive nyheter 28.11.97

Nazister angrep RFSL
Nynazister skrek “bögjävlar” og gjorde Hitlerhilsen til lærhomsene. Nazihærverket mot homoforeningen RFSLs lokaler har satt i gang en debatt på riksnivå der RFSL krever at homoseksuelle skal omfattes av loven om hat mot folkegrupper. Qmagazine 19.10.97

Oslos Underliv
Boka “Oslos Underliv” med bilder av fotografen Anders Abel og tekst av Anya og Klassekampens tidligere journalist Brage Bragli Alstadheim, får stort sett god kritikk for sine bilder, og slakt for sin tekst i Cupido, Kulturkanalen Morgenbladet og av Nils Johan Ringdal i Dagbladet.

Fetisjismens verden [død link]
Fetisjisme handler om å balansere på grensen mellom det som er tillatt og det som er forbudt, og kanskje er det denne overskridelsen som er det viktigste for fetisjisten? Under Dusken nr 6 1997

Sexologer bør ta et oppgjør med Freud
Sexologer burde inngå et samarbeid med frigjøringsorganisasjonene for å hjelpe og støtte folk som opplever en sm-legning som en skam og et problem, mener dansken Anders Sørensen som er leder for Det Sorte Selskab. Nordisk sexologi nr 14 1996

Prisbelønnet sexolog bryter med sm-fordommer Sadomasochisme som stimulerende sexlek er noe annet vold. Absolutt frivillighet, gjensidighet og likeverd er nøkkelordene, uttaler Vern L. Bullough i Fri tanke 15.4.97

Intimsfæren truet
Den såkalte Spanner-dommen fra England har fått minimal omtale i norske media. Kulturkanalen omtaler dommen og trangsynte kvinnegrupper som seiler under progressivt flagg. Kulturkanalen 7.3.97

Verkstedet Smia
Gateavisa har besøkt lærhomsene og lærlesbene i Smia-Oslo midt under den verste Ottar-debatten i 1997. Gateavisa nr 159

Var Ibsens Hedda sadomasochist?
Det er vel mer enn indisier? – På at Hedda er sadomasochist, mener du? Det er i så fall ikke bevisst. Det er ikke valgt. – Kan man velge sin legning, da? – Nei. Det er et poeng. Jeg burde vite det, som er sadomasochist selv. VG 23.8.96

Spannersaken – ny heksejakt
– Sosialister og andre som vil kjempe for frigjøring må være klart imot at staten, eller andre skal grafse i eller kontrollere folks privatliv, skriver Internasjonale Sosialister i en kommentar til den statlige undertrykkingen og trakasseringen av homser, lesber og SMere i den britiske Spanner-saken. Sosialistisk Arbeideravis 2.7.96

Spannersaken
Etter spannerdommen i 1993 har en offentlig oppnevnt engelsk lovkommisjon i en omfattende rapport, foreslått at samtykkende sm-sex skal være lovlig på linje med diverse idrettsgrener. Gateavisa nr 156, 28.6.96

Ottars hersketeknikker
Kvinnegruppa Ottar benytter seg av tradisjonelle maktteknikker i sin kamp mot fetisj- og sm-minoriteten, skriver LLH i Klassekampen 17.6.96

Skummel sex i annerledeslandet
Dersom partene ikke føler positivitet overfor hverandre utøver man ikke sm, sier “Ivar” i SMil Norge som også omtaler den såkalte Spanner-saken i England. Under Dusken nr 6 1996

Homofile kriminaliseres
Hundre år etter rettsaken mot Oscar Wilde har England som eneste land i Europa kriminalisert sikker, ansvarlig og samtykkende sm-sex mellom homofile likestilte parter. Antifascistisk Aksjon nr 10 1996

Pisk og håndjern som terapi
Sm kan virke terapeutisk, ja kanskje styrke immunforsvaret. Gå ut og forsk på dette medisinere, oppfordrer Hans Petter Stuberg medisinerstudentene i Tromsø. Utropia nr 3 1996

Danmark fjerner SM som diagnose
Knapt et år etter at amerikanske psykiatere endret sine SM og fetisj-diagnoser, avregistrerte Danmark i 1995, som første EU-land, sadomasochisme fullstendig som diagnose ved et politisk vedtak i regjeringen. Smia-info 1.5.1995, oppdatert 2002.

Intimsfæren truet

Hentet fra Kulturkanalen Morgenbladet 07.03.97

Intimsfæren truet

Av Didrik Søderlind Kulturkanalen Morgenbladet 07.03.97

Den såkalte Spanner-dommen fra England har fått minimal omtale i norske media. Et lynkurs: I 1990 fikk femten homoseksuelle menn fire og et halvt års fengsel for sadomasochistiske handlinger. Dommen ble senere nedsatt til to og et halvt år, siden ingen av de tiltalte ante at de hadde gjort noe ulovlig. Tre av de dømte appellerte til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I forrige uke ga domstolene den engelske regjeringen rett på alle punkter. Alle handlingene var utført med fullt samtykke – det viktige skillet mellom S/M og seksuell vold – fra alle de involverte. Alle aktiviteter foregikk i private hjem. Alle var over den seksuelle lavalderen, som i England er to år høyere for homoseksuelle. Ingen penger skiftet hender. Ingen hadde anmeldt noen. Medisinske undersøkelser viste at ingen av de siktede var blitt skadet. Det var ingen ytre omstendigheter som gjorde akten rettsstridig.

Spanner-dommen handler om langt mer enn retten til å påføre sin egen kropp smerte, og om mer enn retten til å ha et seksualliv utenfor det alment aksepterte. Den berører såpass grunnleggende ting som råderett over egen kropp, hvorvidt voksne mennesker skal anses som myndige og ikke minst retten til privatliv.

Er det som foregår på ditt soverom et politianliggende? Hvis dominobrikkene begynner å falle, kan det bli riktig morsomt. Blir det forbudt å påføre kroppen sin smerte i nytelses hensikt, kan det i ytterste konsekvens bli forbudt å ta hull i ørene, hvis du “får noe ut av det”. Og hvordan skal politiet kunne finne ut dét?

England, landet der parlamentsmedlemmer blir funnet døde med appelsiner i munnen, har en lang tradisjon på denne typen tenkning. Særlig har homoseksuelle— fått føle jernhælen. Clause 28 tok ikke bare sikte på å stigmatisere homoseksuelle, men å utrydde homoseksualitet som begrep: Positive skildringer av homoseksualitet skulle renskes ut av skolebøker og kulturliv.

I Norge slutter nå Kvinnegruppa Ottar seg til samme tradisjon ved å ville forby S/M. Ottar er en marginal gruppe uten særlig innflytelse. Mer betenkelig er det derfor at Kvinnefronten nå følger opp. Riktignok i mer moderat form; kvinnefronten vil “ideologien”, hva nå dette måtte bety, til livs. Resonnementet er påfallende likt kirkens absurde skille mellom homofil legning og praksis. Å ville forby en seksualitet på denne måten plasserer Kvinnefronten i leir med konservative kirkelige krefter. Det er forsåvidt ikke noe nytt i dette; disse to fløyene har tidligere bevist at selv om de er “strange bedfellows”, kan de ha det riktig hyggelig under halmen. Menneskelig seksualitet er mangslungne saker. At det finnes mange som synes at alle skal være heteroseksuelle, er ikke noe nytt. Det er allikevel provoserende når trangsynte seiler under progressivt flagg. Politiet har andre ting å drive med enn å legge seg opp i voksne menneskers samtykkende seksualliv. For eksempel etterforske saker der mennesker har blitt utsatt for seksuelle handlinger mot sin vilje.

 



English
text


It is provoking when narrow-minded sail under the progressive flag”, Didrik Søderlind write about the Norwegian women group Kvinnefronten in Morgenbladet March 7, 1997.

The Spanner campain in Norway
From 1993 to 1997 Smia-Oslo campaigned and set about fund-raising (picture) in favour of the defendants in the British Spanner Case, which started in Manchester 1987. As part of an international campain, Smia gained support from several dozen Norwegian political organisations with many hundreds of thousands of members from both the political left and right, including women‘s rights groups and trade unions, not to mention the unanimous backing of the Lesbian and Gay movement. This was a broad mobilisation of people for important principles such as freedom from harassment and not being allowed to work in the public sector, the right to free expression and adult individuals’ right to take their own decisions regarding their bodies and sexuality.

About the Spanner process
A hundred years after the case against Oscar Wilde, England has been the only land in Europe to criminalise safe, sane and consenting SM-sex between equal gay partners. Heterosexual sadomasochists have been found not guilty for similar activities. In the European Commission of Human Rights, seven lands voted to free the Spanner gay men, while 11 wanted to convict them. Subsequently the court unanimously followed the majority vote in 1997. The tragedy here is that the Nordic lands would have counted in the balance of votes. If they had supported the Spanner defendants (picture), then the opposite outcome would have been achieved. The Norwegian representative didn’t even turn up to vote. In the English highest court of appeal (1993), the Spanner men were sentenced by three votes to one.

The Law Commission: SM is legal!
An official appointed British Law Commission in 1995 came to the conclusion that SM or sadomasochism, short of causing serious or permanently disabling injury, should be no crime between consenting adults. – Under the Law Commission’s new proposals, the Spanner men would never have been prosecuted, according to the director of the civil rights group Liberty, John Wadham (Pink Paper December 22, 1995).

SLM Oslo ved 20 års jubiléet i 1996

SLM Oslo ved 20 års jubiléet i 1996

Artikkelen er opprinnelig trykket i Blikk

Av Svein Skeid

Marki de Sade var den første homopioneren, skrev Jan Olav Gatland i Løvetann nr 6 1995. Mange av våre homoledere var også “sånn”; over hele landet som spydspisser og arbeidsmaur i kampen for alle homoers rettigheter. Men sine innerste “hemmeligheter” delte de bare med noen få likesinnede…helt til SLM kom på banen 7. mai 1976.

Lærmannen var i opposisjon til det etablerte homosamfunnet. Men bak den tøffe Tom of Finland-masken visste han at uten kvinne-, homo- og borgerrettsbevegelsen hadde han ikke hatt verken røtter eller livbetingelser. Ironisk nok skulle det gå nesten 20 år før lærlesber dukket opp på scenen med SLM som fødselshjelp.

SLM, eller Scandinavian Leather Men, var som de andre lærklubbene en “motorsykkelklubb”, ikke et ord var nevnt om homoseksualitet. Da vi i 1982 leiet lokaler til den tradisjonelle mai-festen på Tåsen idrettslag presenterte vi oss som en fallskjermklubb. Idrettslaget skulle sett “fallskjermjegerne” på scenen med Peter Berg som miss Piggy og undertegnede med piskemerker på baken.

Etter et års avbrekk, var tiden i 1988 moden for SLM Oslo, en lærklubb for homoseksuelle og biseksuelle menn, i pakt med tidens åpnere klima. Nå var vi endelig homser svart på hvitt i vedtekts form, og kunne markere vår identitet som del av en mangfoldig homobevegelse. Endringen bar mange frukter: Åpne fester, homomarsj og skeive dager i lær. Og vi glemmer aldri den varme støtten fra DNF-48s Siri Kvalheim under den hete “agurk”-sommeren 1991.

Siden da har vi hvert år paradert opp Karl Johan med lær, uniformer, håndjern og pisker som symbol på tenning, seksualitet og kjærlighet mellom menn, i motsetning til hat, overgrep og krigføring, slik Olav André Manum så treffende uttrykker det i Løvetann nr 5-95.

Fremdeles stemples åpne lærhomoer som ekshibisjonister, mens normalhomoers synliggjøring er “positiv og verdifull”. I tjue år har SLM med sin homokultur tatt støyten av homohets både i og utenfor egne rekker. Retten til å være synlig forskjellig er blitt forsvart – ikke med resolusjoner og store ord, men med praktisk synliggjøring.

Lærhomser med sin store reisevirksomhet ble i begynnelsen hardt rammet av aidsepidemien, men vi tok den også svært tidlig på alvor. Allerede i 1982 skrev medlemsbladet “SLM-info” om en merkelig sykdom som rammet kroppens evne til å forsvare seg. Senere har klubben fulgt opp med hiv-informasjon og kampanjer. Lenkas temanummer “Sikrere sex for lærhomser” fra 1991 var den første av sitt slag i Norden. Foreløpige kroner på verket er fetisj/sm-seminaret på Raufoss og kveldsskolen på SLM-huset i samarbeid med Helseutvalget og Statens Helsetilsyn.

Vi vet idag at én av fire unge homofile har prøvd å ta sitt eget liv. Ut i fra egne erfaringer er det grunn til å anta at andelen sm-homser og lesber er enda større. Homofile og lesbiske har ikke nådd sine mål så lenge deler av bevegelsen fremdeles lever i angst. Det har LLHs landsmøte nå tatt konsekvensen av ved å inkludere sm- og fetisj-rettigheter i LLHs arbeidsprogram.

Kameratmiljøet i SLM har fungert som en ressursbank for bevisstgjøring og nettverksskaping i det norske homomiljøet. Flere og flere sm/fetisj-lesber og homser oppfatter sin erotiske preferanse som en seksuell orientering og integrert del av personligheten. Dette gjelder forfatteren Pat Califia, samt medlem av den tyske forbundsdagen Christina Schenk som begge er kommet ut som sadomasochister i tillegg til at de tidligere har stått fram som lesbiske. Hver fjerde lesbe sier nå at de tenner på bondage og sm i en omfattende amerikansk rapport over 8000 lesbers seksualliv. Tallene bekreftes av en norsk pilotundersøkelse fra høsten 1995. Så sent som i 1989 hang fortidens selvundertrykkelse igjen i SLMs vegger. Liksom Kim Friele førti år tidligere kruset på Karl Johan og forgjeves banket på Forbundets dør, kunne medlemssøkere i SLM tilbringe opp til et halvt år sittende foran kjettingene i lærbaren på Enka før de slapp inn i varmen.

Det måtte et generasjonsskifte til for å få luftet ut gamle spøkelser. Vi ser den samme utvikling over hele Europa. Den engelske spannersaken fra 1990 politiserte fetisjmiljøet. Kampanjen for å omstøte spannerdommen fikk støtte fra menneskerettighetsgrupper, politiske partier, fagforeninger, lesbe-, homo- og kvinneorganisasjoner både nasjonalt og internasjonalt.

Ottars hersketeknikker

Kronikk i Klassekampen 17. og 18. juni 1996

Av Svein Skeid, leder i Verkstedet Smia Oslo
Ruth Almedal, Verkstedet Smia Stavanger
Gro Lindstad, leder i LLH, Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring

I motsetning til respekt, benytter kvinnegruppa Ottar seg av klassiske undertrykkelsesmekanismer som latterliggjøring, sjikane, splitt og hersk, sykeliggjøring og kriminalisering i sin kamp mot lovlige seksuelle minoriteter.

Med sin udokumenterte og innholdsløse retorikk drives Ottar fra skanse til skanse i sm-debatten.

Vi noterer at Ottar allerede har tatt selvkritikk på sitt pedofili-utspill. Pedofili har ingen ting med samtykkende og likestilt seksualitet å gjøre. Ottar avslører sin uvitenhet om det enorme arbeid LLH har lagt ned for å fjerne pedofile organisasjoner fra internasjonale homonettverk, hvilket vi til slutt lyktes med. Her gikk norsk homobevegelse i bresjen og fikk med oss de andre nordiske homoorganisasjonene, hvilket resulterte i klare vedtak med 214 mot 30 stemmer på ILGAs verdenskonferanse i 1990 og 1994 om at “alle barn har rett til beskyttelse mot seksuelle overgrep og misbruk” og videre at den internasjonale lesbe- og homse-organisasjonen “må bidra til å eliminere samfunnsforhold som gjør slikt misbruk mulig”.

Ikke-vold, antirasisme, antisexisme og anti-nazisme er grunnpillarer i Smias og LLHs arbeid. På ny er Ottar på bærtur når de påstår at vi ikke tar ansvar mot vold og overgrep. Dersom Ottar faktisk mener noe med utsagnet i Klassekampen 11/6 om at “dere viser oss respekt” må dere akseptere at vi står skulder ved skulder med Ottar i kampen for elementære menneskerettigheter mot offentlig og privat vold, overgrep, pedofili, incest, voldtekt og pornoindustriens undertrykking av kvinner. Vi skiller liksom Ottar heller ikke mellom psykisk og fysisk vold. Og vi vil ikke tas til inntekt for noen av delene. Det er heller ingen uenighet om påtalemyndighetens plikt til å ta ut offentlig tiltale ved anmeldelse av mishandling. Ettersom vi lever i en rettsstat har begge parter da krav på elementær rettssikkerhet uten uthengning eller forhåndsdømming i media.

“Alle antipatier er ikke fordommer”, skriver Ottar. Fordommer er forutinntatte holdninger bygget på systematisk feilinformasjon og siling av kunnskaper ved å opprettholde avstand til de personene som en har fordommer mot. Ottar er et godt eksempel på dette. Kjente Ottar en eneste sm-er før dere 28. mai begynte å svinge pisken over mennesker med en annerledes seksuell orientering?

1. Latterliggjøring er en av de mest benyttede undertrykkelsesmetoder overfor seksuelle minoriteter og en hersketeknikk som de fleste lesber og homser har kjent på kroppen. Vi vet idag at tre av ti unge som tar livet av seg er homofile og lesbiske. Når Smia ut i fra egne erfaringer antar at tallet på sm-homser og lesber er enda større, stempler Ottar dette som “sutring”. Det vitner om grov ansvarsløshet og forakt for seksuelle minoriteters liv og helse når Ottar med sin maktarroganse nører opp under selvmordsstatistikken for lærlesber og lærhomser.

2. Sjikane. Skjellsord som “sm-vold” og “uhørt dekadanse” gjennomsyrer Ottars tre kronikker når de skal beskrive vår seksuelle orientering. Det første kommer vi tilbake til dobbeltkronikkens del to. Men begrepet dekadanse vil vi knytte et par kommentarer til. All kamp for menneskelig frigjøring og rettigheter er blitt forsøkt skandalisert, stemplet som moralsk forfall eller dekadanse av samfunnets maktelite. Det gjalt forrige århundres kvinnekamp, 70-tallets homokamp var “borgerskapets dekadanse”, nå er det sm-ernes tur i Ottars tirsdagskronikk. Det illustrerer hvordan Ottar i denne saken er havnet på (plasserer seg selv) undertrykkernes side i kampen for minoriteters borgerrettigheter og menneskeverd.

3. Splitt og hersk-teknikker. Med skjellsord som “sm-lobby” prøver Ottar i to av tre kronikker å sette LLHs nyeste undergruppe opp i mot resten av homobevegelen med splitt og hersk-teknikker. Ottars budskap om at noen lesber og homser er bedre enn andre homoer smaker av ren rasisme. I motsetning til Ottars “sm-lobby” står et enstemmig LLH-landsmøte og en enstemmig homobevegelse bak støtten til de engelske spannerofrene, samt arbeidet med å fjerne sm og fetisjisme som diagnoser. Smia og andre “sm-lobbyister” tvang seg på ingen måte “udemokratisk” inn i 8. mars-toget i Oslo. Smia deltok som en fullt legal del av Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring med en sak som det var svært viktig å sette søkelyset på (Spannersaken).

4. Sykeliggjøring. Sykeliggjøring er en avskyelig debatt-teknikk med det mål å underminere et hvert argument fra motdebattantens side. Homofile har som kjent vært utsatt for denne umyndiggjøring inntil for få år siden. Uansett hva du sier, faller det verdiløst til jorden, “for du er jo syk” og vet ikke ditt eget beste.

Men bingo: her er det mor Ottar kommer inn i bildet. En av kvinnebevegelsens hovedparoler har alltid vært kvinners rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet. Men nå vet ikke kvinnen lenger sitt eget beste og da er det godt vi har Ottar til å fortelle oss hva som er politisk riktig seksualitet. Akkurat som abortsøkende har vært prisgitt nemnders premisser og makt for å avgjøre hva som er hennes eget beste, kommer Ottars sentralkomité oss til unnsetning som moralsk veileder og fantasipoliti.

Den konvensjonelle, ritualiserte og grå misjonærstillingen godt gjemt under dynen med lyset slokket passer ikke for alle (for de færreste?).

“Det private er politisk”, skriver Ottar som et påskudd for å grafse i seksuelle minoriteters privatliv. Engelsk sex-politi er gjentatte ganger blitt dømt nettopp for brudd på privatlivets fred. Det samme sier vi til våre norske barnepiker: Vi vil ha oss frabedt Ottars grafsing i våre soverom! Hva to likestilte parter gjør i senga (eller på kjøkkenet?) har Ottar ingen ting med! Likeverdig seksuelt samspill mellom voksne mennesker er en privatsak, voldtekt, incest og brudd på fetisjisters menneskerettigheter er det ikke!

Ottars formyndermentalitet bygger på angst for frie, selvstendige og ansvarlige mennesker som selv klarer å sette grenser og ta vare på hverandres liv, helse og integritet. (Dokumentasjon i artikkel II). Nivået på hva Ottar kan kan godta framgår av et innlegg i Månedsavisa Blikk: “Hva har redskaper i vagina å gjøre?”, spør Ottar. De tidligst kjente dildoer av leire er funnet i gravkamre fra antikkens Egypt. Så dette er slett intet nymotens påfunn Ottar.

Ottar må igjen bite i gresset stilt overfor amerikanske helsemyndigheters friskmelding av sunn, gjensidig og frodig sm-sex. Beviset finner Ottar i biblioteket på samtlige norske psykiatriske sykehus der den innflytelsesrike læreboka DSM IV har fjernet sm og fetisjisme som sykdomsdiagnoser. Som første EU-land er Danmark også i ferd med å fravike den den internasjonale sykdomsklassifiseringen ICD-10.

5. Kriminalisering. Den femte og groveste av Ottars hersketeknikker er det dårlig kamuflerte forsøket på å nykriminalisere deler av homobevegelsen tiår etter at homoseksualitet ble lovlig i Norge i 1972.

Omfattende undersøkelser viser at hver fjerde lesbe tenner på fetisjisme og sm. Kanskje er fetisjister og sadomasochister en større gruppe enn homoseksuelle. En “fare av verdensdimensjoner” Ottar? Mener Ottar at hver fjerde homofil skader hverandre fysisk og psykisk?

Kvinnegruppa Ottar har en lang vei å gå. Allerede legen Richard von Krafft-Ebing som for over hundre år siden introduserte begrepene sadisme og masochisme, innså forskjellen på normal tøff sex-lek som begge parter har glede av, og de skrekkelige forbrytelser som han fikk med å gjøre i sitt yrke.

Kronikken 11. juni viser igjen Ottars mangelende evne og vilje til å skille mellom fysisk, psykisk og sosial undertrykkelse på den ene siden og samtykkende seksuelt rollespill på den andre siden. “Sm er vold”, sier Ottar. Men er det ikke da underlig at engelsk sex-politi etter to års etterforskning av flere hundre homofile sadomasochister ikke klarte å påvise et eneste tilfelle av behandlingstrengende skade!

Dette bekrefter menneskerettighets?kommisjonens rapport om at ofrene for den offentlige engelske spannervolden var erfarne og ansvarlige homofile menn som tok ansvar for egen og andres helse. Men frie mangfoldige mennesker som selv setter grenser er en trussel mot kvinnebevegelsens selvoppnevnte maktelite.

Randi Mobæk avslører igjen sin uvitenhet når hun prøver å innbille norske ukeslutt-lyttere at “sm langt ifra er lovlig i Norge”. Amanuensis Hans Kristian Bjerke ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo bekrefter i følge VG at norsk lovverk er klart i forhold til sadomasochisme. Dersom en person gir sitt samtykke til gjensidig sm-spill, er dette ikke straffbart. Forutsetningen er selvfølgelig at det hele holdes innenfor rammene for det som er avtalt.

I den mest omfattende offentlige utredning som noensinne er foretatt av temaet sadomasochisme, konkluderer en engelsk lovkommisjon også med at sm er likestilt samspill og ikke vold. Samme slutning finner vi hos amerikanske og danske helsemyndigheter, samt i en foreløpig uttalelse fra menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg.

Ottar fokuserer en pågående rettsak i Trondheim der en kvinne har anmeldt sin tidligere samboer for mishandling. Saken har en dansk parallell der en kvinnelig masochist anmeldte sin partner for voldtekt. Mannen ble frifunnet med den begrunnelse at kvinnen var masochist. Dette er fullstendig uakseptabelt! Forholdet handler ikke om to likeverdige parter! Men saken sier ganske mye om kvinners, og for den saks skyld også masochisters manglende rettssikkerhet i dagens samfunn.

Gruppen fetisjister og sm-ere opplever en reell mangel på rettsvern dersom de våger å synliggjøre sin identitet. Fetisjister som tar i bruk sin lovfestede ytringsfrihet opplever sanksjoner i form av trusler, yrkesforbud, mobbing og utfrysing slik homser og lesber opplevde for ti-tjue år siden. Mange anmelder heller ikke overgrep på grunn av dårlig erfaring og tidligere sjikanering fra politiets side.

Ottars konsekvente sammenblanding av porno og menneskers sadomasochistiske orientering tjener dem til liten ære. En kan nesten få inntrykk av at Ottar bruker porno som brekkstang for å knekke sm-eres menneskerettigheter.

Det er mye helse i å akseptere sin natur slik den er. Allerede i 1700-tallets londonklubber pisket medlemmene hverandre under stor munterhet og hevdet at det var sunt. I dag vet vi at smerte og nytelse ligger nær hverandre i nervesystemet. I sm tas hele kroppen i bruk som erogen sone og helsebringende endorfiner stimulerer den spennende balansen mellom lyst og smerte.

Mange opplever sin sadomasochistiske orientering som en integrert del av personligheten, for noen viktigere enn den homo- eller heteroseksuelle identitet. Den lesbiske forfatteren Pat Califia er kanskje eksempel på det sistnevnte: Hun erklærer seg åpent som kvinnelig sadist, og mer sadist enn lesbisk. Hun beskriver i intense ordelag det nære samspillet med sine masochistiske partnere, og at hun ikke kunne være utøver overfor noen hun ikke har aktelse og beundring for.

Lærlesber og sm-homser forelsker seg og danner kjærlighetsbånd som andre, og mange lever i etablerte økonomiske og følelsesmessige forhold, ikke minst etter lovreformene og holdningsendringene til homoseksualitet de siste tjue årene.

Mange finner ikke bare en ny seksuell sanseevne, men også en kjærlighetsevne. Den homoseksuelle kanadiske forfatteren Ian Young uttrykker kjærlighetens rolle i sm slik: “Som så mange naive mennesker har jeg en tendens til å utvikle omsorgs- eller beskyttelsesfølelser for dem jeg setter pris på. Det er antagelig en viktigere ingrediens i sadistens forhold til sin partner, enn de herre/slave-fantasier som vi også opplever. Innslaget av kjærlighet og hengivenhet er sentralt i sm, og ofte meget dype følelser, men naturligvis like vanskelig å forstå for utenforstående, som den homoseksuelle kjærligheten er for mange heteroseksuelle”.

Det ligger mye omsorg og ansvar i sadist- eller S-rollen. Hun må i høyeste grad ha følehornene ute for å registrere masochistens signaler og grenser. På mange måter er det masochisten eller M-en som er den bestemmende og nytende parten.

En kanadisk studie viser at lav selvfølelse fører til farlig sex. Dette bekreftes av norske Annick Prieurs undersøkelse fra 1988. Åpne homoseksuelle som aksepterer sin seksuelle orientering har mindre risikofyllt sex enn skjulte homser med dårlig sosialt nettverk. Og nettopp sosialt fellesskap og trygge nettverk er viktig i en tid med nysmitte av hiv-virus både blant homo- og heteroseksuelle. Derfor ser norsk lærbevegelse det i sitt 20-års-jubileumsår som en av sine viktigste oppgaver å gjøre terskelen minst mulig for “unge ubefestede homofile” som søker sin seksuelle identitet. Det er viktig at de får trygge nettverk og solide kunnskaper både i forhold til smittevern og sikrere sm-teknikker. Også her tar Verkstedet Smia ansvar for liv og helse.

Ottar er imot polititrakassering og diskriminering av homofile. Ved sine hersketeknikker og tomme fraser om at sm er vold, går Ottar allikevel den engelske undertrykkelsesstatens ærend. Dette bekreftes av at Ottar ikke er villig til å støtte de spannerdømtes ankesak innfor menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Tvertimot har Ottar startet en motkampanje mot Smias støtteaksjon! Med sin argumentasjon bekrefter Ottar at de vil kriminalisere og straffe samtykkende sm-sex mellom likestilte parter også i Norge. I en situasjon der lærhomser og lærlesber står overfor en av sine største trusler noensinne, velger Ottar å stille seg på undertrykkernes side.

Ottar ønsker å kle av andre. Da er det ugreit når de selv blir stående nakne og æresløse tilbake. I anstendighetens navn bør Ottar be Smia og LLH om unnskyldning for sine løgner og skitne hersketeknikker. Det er seksuelle minoriteter som må ta støyten for Ottars ansvarsløse spill på fordommer.

Ottar trodde de skulle få en lett match med å knekke en liten tabuisert undergruppe i LLH-Oslo. I stedet er det Smia som sympatien strømmer foran homofiles internasjonale solidaritetsdag 27. juni. Kanskje er det håp også for Ottar! Fobi mot sm-følelser kan kureres med nærkontakt, synliggjøring og kunnskap. Ottar og andre interesserte kan få mer informasjon ved henvendelse til Smia/LLH.