Tag Archive: 1999

ILGA vil fjerne sm-diagnoser

Hentet fra Skeive nyheter 9.11.1999

Av Svein Skeid

Europakonferansen til den internasjonale lesbe- og homseorganisasjonen ILGA i Pisa 20.-24. oktober 1999, vedtok å støtte LLHs arbeid med å fjerne fetisjisme og sm som psykiatriske diagnoser fra sykdomslista til Verdens Helseorganisasjon, WHO. Det ble også avholdt en egen workshop som blant annet diskuterte hvordan friske mennesker faktisk kan bli syke av å bli stemplet som syke.

– Diskusjonen på workshopen viste at de frammøtte i store trekk var enige med det norske diagnose-utvalget både når det gjelder hva som bør endres i diagnoselisten og når det gjelder strategi, sier den norske delegaten Ole Johnsen til Skeive nyheter.

Ved siden av å støtte det norske arbeidet med å bygge opp et europeisk nettverk mot umyndiggjørende fetisj-diagnoser, pålegges ILGA-Europas styre å hjelpe nettverket, blant annet ved å gjøre det mulig å sende ut informasjon til medlemsorganisasjonene gjennom nyhetsbrevet Euroletter. – Ved konferansen i Bucuresti i oktober 2000 vil det være mulig å knytte prosjektet tettere til ILGA-Europas styre, sier Ole Johnsen. ILGA-vedtaket innebærer at det norske nettverket skal rapportere tilbake til neste års europa-konferanse. Ole Johnsen var delegat for LLH-Bergen og talsperson for sm/fetisj-utvalget på ILGAs europakonferanse. Ole Johnsen var leder av tidligere HBB, Homofil Bevegelse i Bergen.

I tillegg til de formelle vedtakene, knyttet Ole Johnsen verdifulle kontakter i forhold til det videre nettverkskapende arbeidet – blant annet med italienske, tyske og nederlandske ressurspersoner ved siden av et medlem av den franske gruppen som tilsvarer den norske Åpen Kirkegruppe. Vedkommende ble valgt inn i ILGA Europas styre, og Ole mener hun vil bli en god støttespiller i det videre arbeidet. Dessuten ble aktivister fra hele Europa gjort oppmerksomme på problemet, og flere vil høre om det, hvilket Ole Johnsen anser som en god start.

Konferansen ble et viktig skritt i retning av å bygge opp et europeisk nettverk for å arbeide for at fetisjisme og sm blir fjernet som psykiatriske diagnoser fra sykdomslista til Verdens Helseorganisasjon, WHO. – Det er skadelig å bli lurt til å tro at man er syk, og prinsipielt nedverdigende, sa Ole Johnsen i månedsavisa Blikks novemberutgave. Ole Johnsen tror imidlertid det er lang vei å gå før diagnosene kan bli fjernet, noe som begrunnes med den manglende interesse entusiasme fra fagmiljøet i denne saken.

I 1995 fjernet Danmark, som det første og fortsatt eneste landet i Europa, fetisjisme og sm som mentale diagnoser. I USA skjedde det en endring av de såkalte parafiliene i 1994. Da bestemte den amerikanske psykiaterforeningen å endre diagnosene slik at den bare gjelder når den seksuelle adferden, sexbehovene eller fantasiene fører til psykiske og sosiale problemer. Dette oppfatter amerikanske lærhomoer som et stort fremskritt og inspirasjonskilde for det store flertallet som praktiserer ansvarlig, samtykkende og likestilt sm-sex. Dette skjer over 20 år etter den amerikanske avdiagnostiseringen av homoseksualitet.

Den internasjonale homoorganisasjonen ILGA støttet i sin tid også de dømte lærhomsene i den engelske Spanner-saken. Ole ønsker nå å fremme et forslag for LLHs neste landsstyremøte som sanksjonerer det europeiske nettverket og LLHs rolle i det. Dette anser han som en naturlig oppfølging av vedtakene på to påfølgende LLH-landsmøter – i 1996 og 1998, som vedtok å arbeide for å fjerne sykdomsdiagnostiseringen av lær- og sm-homoer. I 1998 ble det vedtatt å sette ned et bredt sammensatt utvalg bestående fetisj, sm, transe-personer ved siden av fagpersoner på området. Vedtaket i Pisa er et resultat av utvalgets arbeid.

Mangfold gir styrke, LLHs arbeidsprogram

Mangfold gir styrke, LLHs arbeidsprogram

Kommentar av Svein Skeid, Skeive nyheter 17.10.1999

BRØDTEKST HER Innledning om neste periodes arbeidsprogram ved Landstyremøtet i LLH 15.-17. oktober 1999

Jeg har kalt denne innledningen “Mangfold gir styrke”, hvilket er en mindre omskrivning av tittelen på LLHs egen konferanse om lesbiske og homofile i arbeidslivet – et av de hovedsatningsområder på foreningens arbeidsprogram som trygt kan betegnes som en suksess så langt.

Jeg er forespurt av LLHs organisasjonssekretær Ina Toften om å innlede til diskusjon om neste periodes arbeidsprogram på LLHs landsstyremøte 15.-17. oktober 1999. Ina mente jeg kunne ha noen tanker rundt hva LLH bør jobbe med utifra erfaringene fra valgkomitéens arbeid i fjor, samt at jeg sitter med erfaring fra lokalt hold i Elverumsgruppa i LLH Hedmark. I tillegg vil jeg også nevne erfaringene med å produsere internettavisa Skeive nyheter det siste året, som er i regi av Elverumsgruppa i LLH Hedmark. Jeg har også erfaring fra arbeid i fetisj/sm-utvalget som er et av de ti utvalgene som LLHs landsmøte nedsatte i mai 1998.

Da jeg fikk møteinnkallingen var det også anført en problemstilling om at LLHs landsmøte vedtar svært omfangsrike arbeidsprogram som det ikke er mulig å gjennomføre for en liten organisasjon som LLH. “Hvorfor blir det slik, og er det eventuelt med på å demotivere AU-medlemmer?”, heter det i innkallingen til punkt 13 om arbeidsprogrammet inn i neste årtusen.

På debattmøter, i ledere og kronikker i Blikk det siste året er det anført at landsforeningen nærmest må skjære inn til beinet og kun engasjere seg i saker som det såkalt “store flertallet” interesserer seg for. Det er i siste nummer av månedsavisa Blikk også ytret at foreningen sentralt bør løsrive seg mer fra lokallagene og nærmest fungere som en ad hoc gruppe på aksjonistisk nivå.

Jeg ser tre farer ved en slik nedbygging av organisasjonen:

1) Det geografiske mangfoldet representert ved lagene som er hele ryggraden i LLH og og foreningens grunnfjell.

2) For det andre organisasjonens identitetsmessige og ytringsmessige mangfold som er grunnlaget for at folk skal gidde å engasjere seg utover det som er en egen snevre virkelighet. (Jfr Siri Kvalheims Blikkronikk “Ok å være annerledes?” i aprilnummeret av Blikk 1999).

  1. For det tredje at en slik innsnevring vil kunne hindre foreningen i å se fremover og ta nye utfordringer på sparket. Det er nettopp viktig for LLH å ligge foran utviklingen i forhold til nye problemstillinger, for ikke å bli tatt på senga og bli en “avdanket” femtiåring slik Blikks Lillian Jensen uttrykker det i siste nummer av Blikk.

Overnevnte punkter er selvfølgelig også viktig for at homoOla og lesbeKari skal føle at LLH er der tingene skjer, følger med i utviklingen og betyr noe for nettopp deg og meg.

Etterhvert vil jeg også komme med noen tanker om hvordan det kan være mulig å få skinnfellen til å strekke til begrensede ressurser med organisasjonens grunnfjell og ryggrad i behold. Jeg vil da prøve å være ressursorientert i forhold til å bygge videre på forhold som faktisk fungerer, istedet for ensidig problemorientert svartmaling.

Først må jeg si litt kort om strukturen i, forhistorien til, og den nåværende situasjon for LLHs arbeidsprogram:

Programmet bygger på foreningens formålsparagraf og prinsipprogram som er vedtatt av landsmøtet som foreningens øverste organ mellom landsstyremøtene.

Arbeidsprogrammet, som har bygget seg gradvis opp gjennom flere landsmøteperioder, består for tiden av fire prioriterte hovedsaker; Arbeidsliv, Adopsjon, Informasjon og Kristne trossamfunn. Dessuten finner vi Helsepolitiske saker, Andre politiske saker, samt saker vedrørende selve Organisasjonen- totalt ialt femten (15) punkter.

Flere av de sakene på arbeidsprogrammet som etterhvert har tatt av og som det idag jobbes aktivt med, er arbeidsområder som har ligget inne i programmet kanskje to til tre tidligere perioder, før de virkelig ble satt ut i livet. Det gjelder blant annet Arbeidslivet som har stått på arbeidsprogrammet de tre siste periodene, og det gjelder Fetisj/sm-utvalget som har stått på programmet de to siste periodene.

Jeg har forstått det slik at av hovedsakene ved siden av Arbeidsliv, har både Adopsjon og Kirkene fungert rimelig bra, selv om kontakten med Åpen kirkegruppe og utvalgene kan variere noe. Ikke minst har det jo på dette området skjedd mye også i regi av og i samarbeid med andre instanser og ressurspersoner, noe som jeg vil komme tilbake til under stikkordet samarbeid.

Det punktet som vel i størst grad er blitt skadelidende under LLHs ressurskrise, er den prioriterte hovedsaken intern og ekstern informasjon, som er så viktig både for profilering/synliggjøring, aksept og medlemsverving.

En bit som har fungert over all forventning, er området ungdom. Flere av oss hadde en hard kamp på siste landsmøte for å få denne gruppen på dagsorden. Faresignalene fra utlandet og fra LLHs egen utredning “Vite for å forstå” var ikke til å ta feil av. NOVA-undersøkelsen kom etter landsmøtet og bekreftet våre verste spådommer. Ungdom er etter min mening et punkt som må mye tydeligere inn i flere av arbeidsprogrammets poster, blant annet Informasjon og Helsepolitiske saker. Vi ser det i Norge med ungdomgruppa Villskudd. Vi ser det i utlandet i ulike fetisj- og sm-foreninger. Dersom ungdommen ikke blir tatt på alvor, så danner de sine egne foreninger og nettverk – ikke minst på internett og portaler med pratekanaler for å komme i kontakt med likesinnede. Dette har den flotte ungdomskonferansen i Bergen tatt på alvor og det skal LLH ha all ære av både sentralt og lokalt.

Hiv/aids står på arbeidsprogrammet og blir vel godt ivaretatt av Helseutvalget. Fjerning av fetisj og sm-diagnoser er godt i gang, og vil bli et langvarig arbeid som vi håper vi kan få ryggdekning og støtte fra helt til topps i den internasjonale lesbe- og homse-organisasjonen ILGA. Rusmidler har stått på arbeidsprogrammet i en årrekke og problemet er også grundig påpekt i NOVA-rapporten uten at det har skjedd så mye mer. Det samme gjelder vel maktutredningen, urbefolkning og etniske minoriteter, samt minoritetsgruppe-problematikken.

På områder der det ikke er ressurspersoner til å følge opp, bør kanskje lokallag, undergrupper og eventuelt eksterne ressurs- eller interessegrupper kunne pålegges et ansvar eller brukes som samarbeidspartnere for oppfølging og igangsetting, slik det skjer i forhold til en rekke andre punkter på arbeidsprogrammet.

Et åpenbart positivt trekk fra tidligere program”komiteers” side, er å satse mer på ulike Utvalg med selvstendig ansvar på hvert sitt område – som ifølge arbeidsprogrammet tildeles mandat, men kan også ta egne initiativ. Gruppene skal jevnlig rapportere tilbake til Landsstyret for å sikre samarbeide/samordning.

Utvalg

Det lykksalige i den ressurskrisen vi nå igjen opplever, er at flere av de nedsatte utvalgene fortsetter å jobbe og fortsetter å rapporterer tilbake til LLH sentralt, også etter at kontaktpersonen i arbeidsutvalget har trukket seg eller søkt permisjon. Dette sier meg at Utvalg er tingen å satse på kanskje på flere områder enn idag. Utvalg med konkret mandat og rapporteringsplikt kan sikre den takhøyden som organisasjonen er avhengig av for å være troverdig som interesseorganisasjon.

Heldigvis for organisasjonen ser organisasjonsutvalget til å fungere. Det skal foreslå effektivisering mellom de ulike ledd i foreningen, samt om det er mulig å skjære ned på utgifter. Desto mer tragisk er det at Økonomiutvalget med den viktige funksjon å øke inntekter til en slunken kasse, overhodet ikke er kommet i gang med arbeidet, visstnok på grunn av uklart mandat fra Landsstyret!?

Geografisk mangfold

Jeg nevnte innledningsvis lokallagene som organisasjonens ryggrad og grunnfjell. Blikk gjør i oktoberutgaven et poeng ut av at LLH nå snart har nok med å administrere sin egen eksistens. Med ujevne mellomrom kan en oppleve utsagn som at LLH har overlevd seg selv. Det er snart bare noen 17-åringer i Trangvik som fremdeles trenger LLH, og de møter heller ikke opp sosiale treff i lokallagets regi. Jeg vil da replisere at lokallagenes eksistens kan innebære forskjellen på liv og død for slike 17-åringer i komme-ut-fasen. 17-åringen i vårt lokalmiljø tok livet av allerede før han rakk å ta kontakt med LLH. Dette skjedde i Hamar mens skittkastingen raste som verst etter gjeninnsettelsen av Siri Sunde. Etter hva jeg forstår vil organisasjonsutvalget foreslå å styrke båndene mellom lagene og det sentrale ledd. Det tror jeg mange ser fram til. De fylkeskommunale ressurs-sentrene som kom inn i arbeidsprogrammet som forslag fra Hedmark lag i 1998, var nettopp et forsøk på å styrke lokalmiljøene og tilføre organisasjonen sårt tiltrengte økonomiske midler. Kravet ligger for tiden på familie- og barneminister Svarstad Hauglands bord og der ligger det nok trygt så lenge hennes statsrådstid varer.

Identitets- og ytringsmessig mangfold

Men ikke bare det geografiske mangfoldet må ivaretas. Medlemsundersøkelsen fra 1996, viser at et overveldende flertall av medlemmer og tillitsvalgte tar avstand fra diskriminering i egne rekker. Det identitets- og ytringsmessige/interesse- og preferansemessige mangfoldet beskrives i landsmøtevedtaket fra 1998 som en ressurs for organisasjonen, hvilket også er i tråd med prinsipprogrammet. Homobevegelsen består av en rekke undergrupper, fag- og interessegrupper i og utenfor LLH-systemet – homofile som heterofile – grupper som enkeltpersoner i politikk, kultur og arbeidsliv – som per idag er – og i enda større grad i fremtiden kan være verdifulle ressurser og samarbeidspartnere for å sette ut i livet det arbeidsprogrammet som vi sammen har vedtatt og som vi alle ønsker å se realisert. Jeg nevner igjen fetisjutvalget som et eksempel på samarbeid på tvers av seksuell orientering for å sette arbeidsprogrammet ut i livet.

SAMARBEID – Mangfold gir styrke

Vi behøver ikke se lenger enn over kjølen for å oppdage at mangfold gir styrke både menneskelig, kunnskapsmessig og økonomisk. RFSL eller Riksförbundet för sexuellt likaber”ttigande, har et prinsipp- og arbeidsprogram som våger å sette ord på det konkrete mangfoldet, menneskelig, kulturelt og sosialt. 5. desember i fjor arrangerte den svenske homobevegelsen sin andre konferanse i rekken med hele 33 ulike organisasjoner i hele regnbuens variasjon i og utenfor RFSL. Tenk deg alle LLHs undergrupper og lokallag sammen med eksterne ressurser samlet under ett tak om felles saker én gang i året, der felles strategi planlegges og arbeidsoppgaver fordeles. Det er ikke mer enn et par år siden at man seriøst drøftet å legge ned hele Forumet FHLA i Arbeiderpartiet. I dag er det drivkraften i mye av det som skjer i homoNorge. Men de har alle gått sine barnesko i DNF og LLH. Jeg snakker altså om de politiske organisasjones nettverk, om de uavhengige studentgruppene, de skeive journalistene, kultur, idrett, SLM, transene, Helseutvalget, ÅK, Ungdomsgruppa Villskudd og homomedia Blikk og Løvetann ved siden av viktige ressurspersoner på samme brett. Kanskje en utopi i dette nisselandet (!?) – men hvilken herlig utopi!

Hva med å søke råd og ekspertise overfor de svenske erfaringer. Selv om svenskene også klager over dårlig økonomi, har bare homoombudet der borte et budsjett på tre millioner svenske kroner. Bare internett-tjenesten til RFSL har tre ansatte og foreningen overveiet for en tid tilbake å bli notert på børsen i Stockholm.

Informasjon

Samtidig har LLH et markedsføringsproblem. Aldri har homobevegelsen hatt større suksess enn idag. Aldri har vi hatt større sympati i befolkningen, til tross for alle LLHs problemer. Allikevel er det slik i folks bevissthet at når noe går bra i LLH er det aldri LLHs fortjeneste. Når det går dårlig er det alltid LLHs feil.

Og her er jeg tilbake til mitt tredje poeng fra innledningen:

I stedet for å snevre oss inn, må vi hele tiden ta høyde for utviklingen og ligge foran den også i arbeidsprogrammets hovedsak om intern og ekstern INFORMASJON. LLH har jobbet med internett-prosjektet sitt nå i over to år. Enda har de ikke klart å oppdatere sine egne lokallag på nett. Faktisk ligger hele ti lokallag på nett med egne web-sider nå fra Kristiansand i sør til Finnmark i nord. Behovet er etter min mening overmodent for et Informasjonsutvalg i arbeidsprogrammet på vårens landsmøte.

Som en test var jeg inne på samtlige lokallags gjestesider og sammenlignet resultatet med eksterne pratelinjer som irc og det lesbiske Roterommet. Resultatet var nedslående for LLH. Landsforeningen bør befinne seg der folk er, dersom vi vil ha flere medlemmer. Unge folk vil finne likesinnede venner, kjærester, sex, trygghet, spenning og nyheter om hva som skjer. Kan LLH hjelpe dem med det?

Lag en skikkelig internettportal med søketjeneste, nyheter og pratelinjer. Der folk befinner seg, er det også muligheter for annonseinntekter. Hvorfor ikke benytte eksterne krefter til å produsere dette, eller noen av ungdommene fra Bergenskonferansen som har fått irc og chat inn med “morsmelka”. Som mange har påpekt er internett også et effektivt kommunikasjonsmiddel både til lagene og til medlemmene som kan spare store ressurser. Jeg abbonnerer gratis på RFSLs mail-tjeneste. Der er du så og si daglig oppdatert på nytt fra inn og utland. Hvor er LLH?

Utfordringene i neste årtusens arbeidsprogram roper på større tilbud og variasjon, ikke struping av innsatsen. Jeg har som eksempler nevnt satsing på ungdom, distrikter, datateknologi, bedre internt og eksternt samarbeid. Andre utfordringer for et arbeidsprogram som skal ligge forut for sin tid kan være genteknologi og sorteringssamfunnet. Og hva med ytringsfrihetskommisjonens innstilling. Berører den oss?

Å sette sterkere og svakere grupper opp mot hverandre kan vi ihvertfall overlate til Carl I. og dess like. Det er ikke tomt prat men realiteter at minoritetene i minoritetene ikke bare i storsamfunnet – men også innen homobevegelsen er viktige ressurser. Mangfold gir styrke såvel i Lærerlaget, LO og YS, som i Landsforeningen for lesbiske og homofil frigjøring. Arbeidsbyrden i et overarbeidet arbeidsutvalg – som gjør en kjempeinnsats med begrensede ressurser – må aldri brukes som brekkstang for å kneble det geografiske eller ytringsmessige mangfoldet i organisasjonen.

ECMC 25 år 1999

ECMC 25 år 1999

Artikkelen er opprinnelig trykket i Blikk

Av Svein Skeid

Du har sikkert sett dem på byen med skinnjakker og ECMC-merket på skulderen. Håndtrykket symboliserer kameratskap, respekt og gjensidige avtaler mellom samtykkende voksne homofile menn. Eller du er kanskje selv en av europas 5000 lærfyrer som kan nyte godt av gjestfriheten i femti ikke-kommersielle lærklubber spredt over femten europeiske land.

ECMC eller European Confederation of Motorcycle Clubs ble stiftet i London 19. januar 1974 i kjølvannet av sekstitallets homofrigjøring. De nordiske SLM-klubbene med over en tredel av ECMCs medlemmer bak seg innehar for tiden ECMCs sekretariat lokalisert i København.

Ja, du går jo ikke på SLM med småsko og blomstret skjorte. Dresskoden er felles over hele Europa: lær, gummi, jeans eller uniform. Det betyr de fleste varianter innen den maskuline sjanger. Skinheads er etterhvert blitt mote og variasjonen kan være stor blant gummifolket med hele dykkerdrakter i orange og rødt eller åletrange drakter i alle regnbuens farger.

De kaller seg gay-skinhead. For ikke å forveksles med naziskinheads har ECMC etter norsk initiativ klare vedtekter mot rasistiske og nazistiske holdninger, ytringer, handlinger og medlemsskap i slike udemokratiske organisasjoner.

Etter norsk initiativ vedtok ECMCs årsmøte i 1996 at sammenslutningen også skal kunne arbeide seksualpolitisk for å fjerne sykdomsstempling og annen diskriminering som hindrer lærhomoers menneskerettigheter. I Norge koordineres dette arbeidet av Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring som i sitt arbeidsprogram uttaler at grupper som butch, skruller, lær- og sm-homoer er en ressurs for LLH.

ECMC driver via sine regionale underavdelinger også et omfattende hivforebyggende arbeid, blant annet koordineres utgivelsen av heftet “Sikrere sex for lærhomser” som kom på norsk i 1991 som den første av sitt slag i Norden. Brosjyren er senere utgitt i de fleste europeiske land, hvorav svært mange med støtte fra vedkommende lands helsemyndigheter. Brosjyren er svært ressursorientert i det den fokuserer på de mange muligheter som lær/fetisj/sm bærer i seg for sikrere sex uten fare for hiv-smitte eller andre seksuelt overførbare sykdommer.