Tag Archive: Blikk

Svein Skeid: Lærhomse på ti bokstaver

Svein Skeid: Lærhomse på ti bokstaver

Månedsavisa Blikk september 2000:

Lærhomse på ti bokstaver

Av Pål Vegard R. Hagesæther

Kryssordbok og chaps. Begge deler kan havne på gavebordet til femtiårs jubilant Svein Skeid. -Jeg liker å gjøre det ingen andre gjør, sier den tidligere leketøyssjefen på Steen og Strøm A/S.

Regnet fosser ned en sommerdag på Grønland i Oslo. Jeg speider etter Svein Skeid. Inne på Naboens Mat- ogVinhus til avtalt tid ser jeg få aktuelle kandidater. Forrige gang jeg så Svein var på SLM-huset under homouka. Da spradet han rundt innpakket i en heldekkende, delvis gjennomsiktig gummidrakt. Kanskje det er derfor jeg ikke kjenner ham igjen nå? En høy og kraftig kar sitter ved vindusbordet, kledd som en hvilken som helst vordende femtiåring fra bygda. Tredagersskjegget er på plass, sammen med olabuksa og den rødrutete flanellsskjorta som er åpen i halsen. Han ser egentlig ut som en snill onkel som løser kryssord og leser høyt fra Knerten bak brilleglassene.

– Hei, sier jeg litt prøvende, og ansiktet lyser opp i et stort smil. Joda, dette er riktig mann. Ekshibisjonisten og gårdbrukeren har tatt ferie fra nettstedet Skeive Nyheter og dratt på dagstur til hovedstaden. Men han reiser ikke alene. Sammen med ham sitter en svart velbrukt ryggpute, en bærbar mac i tjuetusenkronersklassen, ei veske full av avisutklipp og brosjyrer han skal vise oss, en gul mobiltelefon av merke Siemens, en svart skinnvest (så var ikke forvandlingen total likevel), kryssordbrillene og en forIovelsesring i hvitt gull. Svein Skeid har utstyret i orden.

– Jeg går vanligvis bare i lær eller gummi én dag i uka. Huden tåler ikke gummi døgnet rundt, forklarer mannen som i norske lær- og sm-kretser blir sammenlignet med Kim Friele. Og som også.er homonorges mest profilerte kryssordmaker.

Under homodagene i 1989 satt daværende Fritt Fram-redaktør Arne Walderhaug på stand under festen på Ingeniørenes Hus. Svein Skeid kom bort og klaget på kryssordet som Walderhaug hadde laget i forrige nummer av LLH-organet.

– Kryssordet var uløselig og amatørmessig laget, konstaterer Svein, som ikke var noen kryssordekspert selv på det tidspunktet. Likevel endte klagen med at han ble utfordret til å lage et bedre kryssord selv. Svein tok utfordringen. Han ble fast kryssordmaker i Fritt Fram fra september 1989, og fulgte Walderhaug over til Blikk der han fortsatt har sitt månedlige Skeive kryss i dag.

Men homokryssordmakere er ikke som andre kryssordmakere. I rutene til Svein kan for eksempel treffsted på åtte bokstaver like gjerne være analbule som diskotek. Onani på fire bokstaver kan være runk. Utstyr på åtte bokstaver kan være håndjern. Og kurs på ti bokstaver kan være sexseminar.

– I begynnelsen hadde jeg ambisjoner om å lage et veldig seksuelt frigjørende kryssord og brukte mye subkulturord. Siden har jeg fått tilbakemeldinger om at det ble litt for mye staver, stokker og pikker. Derfor har jeg averotisert kryssordet litt, sier Svein.

Dagens Skeive kryss er imidlertid ikke snillere enn at stikkordet fortsatt kan være “den står” og løsningsordet “ereksjon”.

For å effektivisere kryssordproduksjonen har Svein bygget opp en database på 8.500 homokulturord som han bruker i kryssordene, ordnet etter antall bokstaver. Alle sammen lagret på den bærbare mac-en.

– Hvordan går du fram når du lager et kryssord?

~ Først plasserer jeg bildet. Deretter starter jeg med ordgata. Og jeg har fått veldig sterke tilbakemeldinger på at folk vil ha ordgater. Etterpå fyller jeg inn resten av rutene, gjerne med en del homoord. Ellers forsøker jeg å unngå juksestreker, for jeg liker å følge reglene. Jeg skal ikke si at jeg aldri har laget juksestrek, men det er meget sjelden. Og det gjør jeg aldri mer. Da pusler jeg heller videre helt til jeg klarer det uten.

Til sammen har Svein laget 130 månedlige homokryssord, pluss en del sm-kryssord i SLMs medlemsblad Lenka. Han bruker rundt femten timer på å lage hvert kryssord.

– Jeg liker å gjøre det som ingen andre gjør, sier Svein og tar en pause for dramatisk effekt.

At Svein var en gutt som ikke brydde seg om å være som alle andre, kom fram allerede da han meldte seg ut av statskirken som sekstenåring. Med en far som var psykiatrisk pleier ble enebarnet fra Gaustad i Oslo vest likevel penset inn i helsevesenet, der han hadde ulike småjobber i ungdommen.

Fra 1973 til 1976 jobbet han imidlertid “for kapitalen”, som han sier, da han var avdelingsleder ved varemagasinet Steen & Strøm A/S. Som avdelingsleder hadde Svein personalansvaret for 30 julehjelpere i leketøysavdelingen i førjulsstria. Resten av året var han leder for klesavdelingen Teen-In.

– Da jeg jobbet i leketøysavdelingen, hadde vi egne skilt over hyllene der det stod “Gutteleker” og “Jenteleker”. Dagbladet kom på besøk i 1974 og laget et kjempeoppslag om hvor skandaløst dette var. Jeg var helt enig, og skrev et brev til sjefen min. Han la seg flat for min argumentasjon, og noen dager etter sto det “Biler” og “Dukker” på skiltene i stedet, forteller Svein, som foreløpig ikke har planer om å selge leketøy igjen.

– Du får fram mye du, som ikke alle vet, legger Svein til. – Og det er veldig ålreit. Alle kjenner meg i hovedsak som lærhomse. Men når jeg kommer på London i min outfit nå, så sier folk “A jøss, jeg hørte at du dreiv med Skeive Nyheter”, eller “Er det du som lager kryssord i Blikk?”. Da får de plutselig et helt annet syn på meg. Det er som jeg stiger veldig i verdi, de skjønner at jeg har noe mellom øra også.

– Jaja, jeg avbryter meg selv hele tida, men det får du bare tåle, sier Svein og fortsetter på livshistorien.

Som 22-åring kom han ut som homse, og som 30- åring attpåtil som lærhomse. Svein engasjerte seg sterkt i foreningen Scandinavian Leather Men (SLM) og var med på å bygge opp Smia. Mange betegner ham som den som for alvor brakte politikken inn i lærmiljøene i Norge. Svein har arbeidet for sikker sm-sex og laget flere brosjyrer om dette, han har tatt initiativ til antinazi-kampanjer og kjempet for å få avkriminalisert og avdiagnostisert sadomasochisme. Særlig engasjert var han i Spanner-saken i 1987, der flere britiske sm-homser ble arrestert og dømt til tross for at alt de gjorde var frivillig.

Siden sommeren 1998 har det vært nettnyheter for alle penga. I mai fikk Svein 100.000 kroner av Helsetilsynet i støtte til nettstedet sitt, Skeive Nyheter. Skapnytt, som nettstedet het før, var Norges første homonyhetsside på nettet.

– Jeg bruker fire-fem timer hver dag på å lese aviser på nettet for å finne homorelatert stoff, sier Svein, som særlig legger vekt på identitetsskapende og hiv-fore- byggende artikler på nettstedet sitt. Pengene fra Helsetilsynet skal blant annet dekke utgifter til kjøp av datautstyr, eget domene og avisabonnementer.

Driften av nettstedet hadde gjort at Svein ikke har hatt ferie siden sommeren 1998. Derfor innvilget han seg et par uker fri nå i sommer. Da lå han hjemme på gården og slikket sol. På nettsidene fant man et sommerlig bilde av kua Dagros med småbruket i bakgrunnen, og en beskjed om at Svein kom tilbake 15. august.

– Selv om det var dumt å måtte stenge hele butikken, trengte jeg en ferie. Det var veldig godt å våkne uten å måtte hive seg over en 60-70 bokmerker, sier Svein.

Dagros utgjør sammen med Lykkemor, Rødlin og Staselin de fire kyrne på gården hos Svein og forloveden Tore (38). Sammen med et dusin storfe, sju griser, en håndfull høner og en schæfer som heter Bamse, har de bodd sammen i ti år i november. Det er Tore som tar seg av det meste av gårdsdriften.

– Jeg var med i fjosen før, men sluttet på grunn av en skiveutglidning i ryggen. Men jeg er fortsatt med og raker fôr og sånn. Traktor kjører jeg ikke. Det blir for macho for meg, ler Svein.

På grunn av ryggproblemene har Svein alltid med seg en svart, velbrukt pute når han vet han skal sitte lenge i ro, for eksempel under portrettintervjuer. Puta legger han nederst på stolryggen for å få bedre støtte.

– Å, er det en spesialpute, spør alle meg. Du vet, jeg er jo utdannet fysioterapeut. Men det er det altså ikke, ler Svein.

Tida er kommet for å vise fram avisutklippene som Svein har med seg i den velfylte veska si. Det er særlig ett som skiller seg ut. “Vi er helt vanlige småbrukere!” står det med fete typer i et fire-siders VG-oppslag fra august 1991. Svein og Tore er avbildet på gården hjemme sammen med kua Lykkeros, og i fullt sm-utstyr på lærbar i Oslo. Oppslaget vakte sterke reaksjoner.

– VG-oppslaget er vel kanskje den enkeltgreia som har vært mest moro, og som også kostet ganske mye. Vi fikk mange reaksjoner fra folk som satte pris på det vi gjorde, og vi ble også gjenkjent på gata. Ellers er det arbeid med hiv-problematikken som har gjennomsyret livet mitt og som har betydd mest for meg. Kanskje har vi vært med på å redde noen liv underveis?

19. september fyller han altså femti, den kontrastfylte mannen som beskriver seg som sosial og engasjert, men likevel innadvendt og ganske sjenert.

– Da jeg kom ut som lærhomse, ble jeg sendt til psykolog. “Jeg har oppdaget noe helt fantastisk”, sa jeg, det var min naive opplevelse av at jeg kunne tenne på sm/fetisj.

– Jeg har lyst til å se deg når du er femti, sa psykologen, og antydet at dette var noe destruktivt som kom til å ødelegge meg.

– Det kunne jo vært morsomt å treffe ham igjen, men nå kan han lese om meg i Blikk i stedet, smiler Svein.

– Jeg fant nemlig seinere ut at psykologen også er homse!

 

Ok å være annerledes?

Av Siri E. Kvalheim

Homobevegelsens historie tilsier at skal vi skape en bedre verden, må vi akseptere annerledeshetene og arbeide for å alminneliggjøre dem, skriver skriver Siri E. Kvalheim i denne kronikken som er gjengitt i april-utgaven av månedsavisa Blikk. Hun mener LLH må må påvirke den moralske debatten om minoritetsproblematikk, ikke minst i lys av genteknologiens skremmende muligheter. Kvalheim er tidligere leder i Oslo-laget av Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring.

Vi gjør oppmerksom på at Siris orginalmanus er brukt som utgangspunkt for denne artikkelen, ikke Blikks noe kortere versjon.

Homobevegelsen trenger en grundig og bevisstgjørende debatt på hva selvaksept innebærer – både for vår egen del og fordi vi som minoritet må være med å prege hvilke menneskesyn vårt samfunn skal ha i fremtiden. Debatten er viktigere enn noen gang, særlig ut fra genteknologiens skremmende muligheter. Ønsker vi å normalisere homofili, graver vi vår egen grav. Å alminneliggjøre annerledeshet er det motsatte, og den eneste vei til et bedre samfunn for alle annerledesheter og minoriteter.

Med “annerledes” tenker jeg på minoritetsgrupper slik Ole.F. Einarsen definerer dem i Blikks februarnummer. Utifra sosial status og makt, med egen kultur og historie og hvor enkeltpersonene generelt sett identifiserer seg med gruppen som helhet (f.eks. svarte, samer, døve, homofile). Hvem som oppleves annerledes, avhenger av hvor man er og hvilken kultur som råder – til dels også kulturens menneskesyn. Toril Araldsen (Blikk nr 11/98) kan like det eller ikke: majoriteten i Norge er heterofil, minoriteten homofil!

Normalitetsbegrepet kommer fra ordet norm, og settes av flertallet/majoriteten ut fra hva som er normalt for dem – hva de synes er rett, riktig og dermed verdifullt. Motsatt er minoritetene unormal, feil, galt og mindreverdig.

I vårt samfunn er man normal dersom man er hvit, heterofil, hører og ser – og ikke har andre lyter. Begreper forenkler virkeligheten og beskriver fenomener, osv. Dette er ok. Utfordringen er å endre holdningene til en del av begrepene, holdninger som springer ut fra kunnskapsløshet mer enn menneskesyn. Se på endringene overfor homofile de siste 20 årene.

Å tro at holdningene endres bare man fjerner båsene, er naivt. Det er som å si at døve får bedre hørsel av å kalle seg tunghørte eller audionull! Jeg vil påstå at homoer må akseptere seg selv som annerledes for å få en fullgod livskvalitet. Ellers vil livet være en kamp for å bli så normal som mulig, en kamp man alltid vil tape. Å akseptere seg selv som “annerledes”, er slett ikke “passivt å godta” slik Tor Levin Hofgaard fremstiller det i februarutgaven av Blikk. Tvert imot krever det både stor aktivitet og bevissthet fra den det gjelder.

Skal holdninger endres, må vi se på hvordan samfunnet verdsetter mennesker, og arbeide derfra. Å benytte begreper som normalt og unormalt, er greit nok fordi det bare gir noen opplysninger om folk. Det som ikke er greit, er at menneskers egenverdi blir mål opp mot normalen. Altså jo mer normal du er eller ser ut, jo mer tror en selv og andre at du er verdt. Derfor går vi ofte via bifili før vi tør si homo, fordi bifili er litt mer normalt enn homofili Man tror man er litt mer normal og litt mer verdt enn en homo.

Ofte opplever man å falle mellom to stoler. Man ikke hører helt hjemme verken her eller der. Døve ser det samme: Tunghørte tror de er litt mer normale enn døve, lyver på seg litt ekstra hørsel og tror de blir enda mer normal – litt mer verdt. Resultat: de hører ikke hva hørende sier og forstår ikke hva døve sier (kan ikke tegnspråk). Makthierarkiet er klart, og eksemplene er mange.

Verst er det når homomiljøet bruker graderingen internt. Ser du til forveksling hetero ut og føler deg litt bedre enn de andre – vil man ofte ikke settes i samme “bås”. Man er litt mer normal, litt mer verdifull enn alle skrullene, butschene og sm-erne. Jo viktigere det er for deg å se “hetero” ut, jo større grunn til å stoppe opp. Det er helt ok å se “hetero” ut, å ha heterovenner eller ikke å like alle i miljøet. Men motivasjonen og begrunnelsen er viktig. Hvis det er fordi du føler deg litt bedre, litt mer verdifull, litt mer normal – da bør du ta deg noen runder i tankeboksen!

Menneskeverdet kommer verken fra klærne, boligen, paljettene, barna eller via heterovennene våre. Menneskeverdet kommer innenfra! Utfordringen er å få fram dette. Og der er litt av en jobb – det ser vi i vårt eget miljø.

Vår historie tilsier at skal vi skape en bedre verden, må vi akseptere annerledeshetene og arbeide for å alminneliggjøre dem. Er du homo – så er du faktisk annerledes ! Det er vel greit det? Vi vet at for heterofile så er vi annerledes – uansett hvor “normale” vi ser ut.

Som homoer burde vi vite mye om aksept. Vi har en kunnskap som heterofile aldri vil kunne tilegne seg – vårt møte med verden er annerledes. Dette gjør noe med oss – enten vi innrømmer det eller ikke. Vi føler det og lærer noe av det – på godt og vondt. Det er en grunn til at vi er forsiktige med å si det, eller ta med kjæresten på firmafester. Kyss og kjærtegn venter til vi er hjemme. Vi er redde for å bli stemplet som mindreverdige. Det er her kampen for holdningsendring ligger.

Det er faktisk naturlig at verden har annerledesheter. Slik er den sannsynligvis skapt for at vi skal lære av hverandres erfaringer og opplevelser av og i verden. Hva skal vi ellers lære av? Annerledeshetenes kunnskap er faktisk viktig for å drive verden videre.
Genteknologien er i full utvikling. Spørsmålet er: Skal vi akseptere eller eliminere annerledeshet? Hvem skal bestemme hvor grensene går? Skal dette alvorlige spørsmålet overlates til medisinerne? Skal vi være med å styre debatten? Genteknologi har mange positive sider, men den har også mange etiske sider hvor avgjørelsene og grensene blir svært alvorlige for fremtiden. Mongoloide er en utdøende rase – eliminert av ny teknologi via fostervannsprøver, aborter og vanskelige avveininger for foreldre. Noen påstår at homo-genet er funnet! Hvor mange foreldre ville juble over nyheten? Hvem skal få leve/bli eliminert – utfra hvilket grunnlag? Kanskje de finner ut at det er et skrullegen, et butschgen, et sm-gen og et gen som viser at “denne homoen ser nesten hetero ut”. Hva vil de “mer verdifulle homsene og lesbene” si til det? Hvor er solidariteten deres? Hvis elimineringen av mennesker som er annerledes gjennomføres, er det på bakgrunn av et nazistisk menneskesyn fordekt i barmhjertighet. Det vil neppe ta lang tid før man finner andre annerledesheter.

Dette fører ikke verden videre i en positiv retning. Tyskland og England revurderer nå trygdelovene i lys av genteknologi. Føder du et barn med lyter av noe slag, må du selv betale all behandling. Ingenting med oss å gjøre? Vær ikke sikker. Minoritetspolitikken kan som Einarsen sier, ikke løsrives fra homopolitikken fordi det er det samme menneskesyn som ligger bak.

Homobevegelsen har i alle år kjempet for retten til at homser og lesber skal kunne være seg selv. Ikke for at vi skal normaliseres og bli lik heterofile, men for å få de samme plikter, rettigheter og likeverd som dem. Det betyr ikke at man må skille seg ut, men at vi skal akseptere hverandre slik vi er! Homomiljøet består av ulikheter og rariteter – og takk for det! Men selv homoer diskriminerer hverandre – og det er ille! LLHs oppgave er å ivareta alle ulikhetenes interesser. Alle er vi en del av gruppa og blir rammet av det samme forkvaklete synes på annerledeshet. Verdsetting av mennesker hvor “normalen” er målestokk skjer pga av uvitenhet og egne behov for å være bedre – mer normal – enn andre.

Derfor Helen Vogt; LLH er ikke “vinglete og ufokusert” og sakene ikke tilfeldig valgt. Også i 1981 sa man “de store sakene er over”, men det har da skjedd noe siden den gang også! Generalforsamlingene vedtar sakene utfra generelle/spesielle behov – avhengig av hva som er aktuelt. Tror noen at antall medlemmer vil øke drastisk hvis LLH arbeider ut fra et “fundament av felles interesser som alle er enige om”? Det blir en organisasjon uten engasjement og debatt, fordi mangfoldet krever at vi lærer av hverandre, åpner øynene og ørene for andres ønsker/behov som kanskje er helt annerledes enn våre egne. Det kalles solidaritet. Personlig ønsker jeg verken å inngå partnerskap, adoptere barn, bli sm-er eller prest. Uten solidaritet kan jeg således altså melde meg ut idag. Det er helhetssynet som teller – der alle er en del av helheten.

LLH må være radikal og provosere fram debatter som heterofile ikke tør ta. La oss være viktige aktører i samfunnsdebatter om annerledeshet og minoritetsproblematikk, og gjerne utvide vårt engasjement i slike saker. Å si at “alle er vi jo forskjellige fra hverandre”, er å pulverisere reelle forskjeller. Da neglisjerer man viktige deler av virkeligheten og erfaringer fra våre liv. Våre gode, spesielle og viktige kunnskaper kan bidra til en bedre verden for alle – la oss få dem mer fram i lyset!

Som leder i LLH Oslo, sto Siri Kvalheim sommeren 1991 på barrikadene for de aller mest uglesette minoritetene innen minoriteten på alle lesber og homsers vegne. Foto: Svein Skeid

ECMC 25 år 1999

ECMC 25 år 1999

Artikkelen er opprinnelig trykket i Blikk

Av Svein Skeid

Du har sikkert sett dem på byen med skinnjakker og ECMC-merket på skulderen. Håndtrykket symboliserer kameratskap, respekt og gjensidige avtaler mellom samtykkende voksne homofile menn. Eller du er kanskje selv en av europas 5000 lærfyrer som kan nyte godt av gjestfriheten i femti ikke-kommersielle lærklubber spredt over femten europeiske land.

ECMC eller European Confederation of Motorcycle Clubs ble stiftet i London 19. januar 1974 i kjølvannet av sekstitallets homofrigjøring. De nordiske SLM-klubbene med over en tredel av ECMCs medlemmer bak seg innehar for tiden ECMCs sekretariat lokalisert i København.

Ja, du går jo ikke på SLM med småsko og blomstret skjorte. Dresskoden er felles over hele Europa: lær, gummi, jeans eller uniform. Det betyr de fleste varianter innen den maskuline sjanger. Skinheads er etterhvert blitt mote og variasjonen kan være stor blant gummifolket med hele dykkerdrakter i orange og rødt eller åletrange drakter i alle regnbuens farger.

De kaller seg gay-skinhead. For ikke å forveksles med naziskinheads har ECMC etter norsk initiativ klare vedtekter mot rasistiske og nazistiske holdninger, ytringer, handlinger og medlemsskap i slike udemokratiske organisasjoner.

Etter norsk initiativ vedtok ECMCs årsmøte i 1996 at sammenslutningen også skal kunne arbeide seksualpolitisk for å fjerne sykdomsstempling og annen diskriminering som hindrer lærhomoers menneskerettigheter. I Norge koordineres dette arbeidet av Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring som i sitt arbeidsprogram uttaler at grupper som butch, skruller, lær- og sm-homoer er en ressurs for LLH.

ECMC driver via sine regionale underavdelinger også et omfattende hivforebyggende arbeid, blant annet koordineres utgivelsen av heftet “Sikrere sex for lærhomser” som kom på norsk i 1991 som den første av sitt slag i Norden. Brosjyren er senere utgitt i de fleste europeiske land, hvorav svært mange med støtte fra vedkommende lands helsemyndigheter. Brosjyren er svært ressursorientert i det den fokuserer på de mange muligheter som lær/fetisj/sm bærer i seg for sikrere sex uten fare for hiv-smitte eller andre seksuelt overførbare sykdommer.

ECMC 25 år 1999

ECMC 25 år 1999

Artikkelen er opprinnelig trykket i Blikk

Av Svein Skeid

Du har sikkert sett dem på byen med skinnjakker og ECMC-merket på skulderen. Håndtrykket symboliserer kameratskap, respekt og gjensidige avtaler mellom samtykkende voksne homofile menn. Eller du er kanskje selv en av europas 5000 lærfyrer som kan nyte godt av gjestfriheten i femti ikke-kommersielle lærklubber spredt over femten europeiske land.

ECMC eller European Confederation of Motorcycle Clubs ble stiftet i London 19. januar 1974 i kjølvannet av sekstitallets homofrigjøring. De nordiske SLM-klubbene med over en tredel av ECMCs medlemmer bak seg innehar for tiden ECMCs sekretariat lokalisert i København.

Ja, du går jo ikke på SLM med småsko og blomstret skjorte. Dresskoden er felles over hele Europa: lær, gummi, jeans eller uniform. Det betyr de fleste varianter innen den maskuline sjanger. Skinheads er etterhvert blitt mote og variasjonen kan være stor blant gummifolket med hele dykkerdrakter i orange og rødt eller åletrange drakter i alle regnbuens farger.

De kaller seg gay-skinhead. For ikke å forveksles med naziskinheads har ECMC etter norsk initiativ klare vedtekter mot rasistiske og nazistiske holdninger, ytringer, handlinger og medlemsskap i slike udemokratiske organisasjoner.

Etter norsk initiativ vedtok ECMCs årsmøte i 1996 at sammenslutningen også skal kunne arbeide seksualpolitisk for å fjerne sykdomsstempling og annen diskriminering som hindrer lærhomoers menneskerettigheter. I Norge koordineres dette arbeidet av Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring som i sitt arbeidsprogram uttaler at grupper som butch, skruller, lær- og sm-homoer er en ressurs for LLH.

ECMC driver via sine regionale underavdelinger også et omfattende hivforebyggende arbeid, blant annet koordineres utgivelsen av heftet “Sikrere sex for lærhomser” som kom på norsk i 1991 som den første av sitt slag i Norden. Brosjyren er senere utgitt i de fleste europeiske land, hvorav svært mange med støtte fra vedkommende lands helsemyndigheter. Brosjyren er svært ressursorientert i det den fokuserer på de mange muligheter som lær/fetisj/sm bærer i seg for sikrere sex uten fare for hiv-smitte eller andre seksuelt overførbare sykdommer.

SM – en sexy diagnose

Blikk november 1998 ved Lillian Jensen

Artikkelen først publisert på internett av Skeive Nyheter november 1998

Den tyske forfatteren Leopold Ritter von Sacher-Masoch (1836-1895) skrev boka Venus i pels, en roman om en mann som opplevde seksuell nytelse ved å underkaste seg en dominant kvinne. Han var den første som skrev om den gjensidige avtalen mellom masochisten og sadisten, som er en essensiell del av et sm-forhold. Leopold Ritter von Sacher-Masoch etternavn har i ettertid blitt knyttet til begrepet masochisme.

Begrepet sadisme skriver seg fra franskmannen Marquis de Sade (1740-1814), som skrev flere erotiske bøker hvor sadisme var et sentralt tema. Hans mest kjente bok er novellen Justine . De Sades bøker var forbudt i Frankrike helt til på 1970-tallet.

Den første som tok i bruk begrepene sadisme og masochisme var psykiateren Richard von Krafft-Ebing i det medisinske verket Psychopathia Sexualis som kom ut i 1886. I boka gir han uttrykk for at han har innsett at det er en forskjell på normal tøff sex-lek som begge parter har glede av og voldelige overgrep han hadde hatt befatning med i sitt yrke.

Fortsatt diagnose

Til tross for at det er over hundre år siden Krafft-Ebing som den første beskriver sadomasochisme som en gjensidig sex-lek, er sm fortsatt en sykdomsdiagnose i Norge og i de aller fleste andre land. I Danmark ble sm fjernet fra diagnoselista i 1995, og USA fjernet i 1994 sykdomsdiagnosen i de tilfeller hvor utøvelsen av sadomasochisme ikke medfører psykiske, fysiske eller sosiale problemer.

Verkstedet Smia, som er en organisasjon for lesbiske, biseksuelle og homoseksuelle som tenner på sm og fetisjer, ser på fjerningen av sykdomsdiagnosen som en av sine aller viktigste oppgaver. Organisasjonens medlemmer opplever diagnosen som en umyndiggjøring av voksne mennesker som har gjensidig glede av sm-sex. Landsforeningen for lesbisk og homofil friggjøring vedtok i sitt arbeidsprogram i vår å prioritere arbeidet for å få fjernet sykdomsdiagnosen.

Egne lærlesbekvelder

Smia er per i dag den eneste organisasjonen som ivaretar rettighetene også til lesbiske og bifile kvinner som foretrekker sm-sex. I 1990 ble det gjort et forsøk på å starte opp en interessegruppe som kalte seg Lesber i lær. Forsøket strandet relativt fort på grunn av manglende interesse, men da Smia ble startet i 1995 meldte flere lesber seg inn i organisasjonen. I år arrangeres det for første gang egne kvinnekvelder i regi av Smia.

Ikke uvanlig

Det finnes ingen norske undersøkelser om lesber og sm, men undersøkelser fra utlandet kan tyde på at interessen for sm-sex er stor blant lesbiske kvinner. Det amerikanske homomagasinet Advocat gjennomførte i 1995 en omfattende spørreundersøkelse blant sine lesere. 8000 lesbiske kvinner svarte på detaljerte spørsmål omkring seksualitet. 25 prosent av kvinnene oppga at de i løpet av de siste fem årene hadde hatt sex hvor bondage og dominans/underkastelse var inkludert, syv prosent hadde hatt andre former for sm-sex. Selv om man må anta at de kvinnene som tar seg bryet med å svare på en slik undersøkelse er de som er mest interesserte i seksualitet, viser undersøkelsen at sadomasochisme i forskjellige varianter slett ikke er uvanlig blant lesber. Advocates undersøkelse viste også at det særlig var yngre lesber, under 30 år, som krydret sex-livet sitt med sm.

På tross av at undersøkelsen viser at interessen for sm-sex er relativt stor blant lesbiske kvinner er det få som åpent vedkjenner seg dette. Ifølge Smias leder finnes det bare fire-fem lesber i Norge som er åpne om sin sm-orientering overfor sine omgivelser.
Åpen tysk lærlesbe

Homobevegelsen har aldri vært bortskjemt med at kjente personer står fram som lesber og homser, og når det gjelder kvinner som foretrekker sm er situasjonen enda verre. I Norge har vi hittil ikke opplevd at offentlig kjente mennesker har kommet ut som sadomasochister. På europeisk plan er det bare det tyske forbundsdagsmedlemmet Christina Schenk som hittil har vedkjent seg sine sadomasochistiske preferanser. Det vakte oppsikt i Tyskland da Schenk i 1992 offentlig fortalte at hun foretrakk sm-sex. Schenk hadde noen år tidligere stått fram som lesbisk.

Det mest smertefulle…

Selve “guruen” blant sadomasochistiske lesber, og den som kanskje i sterkest grad har talt sm-lesbenes sak er den amerikanske forfatteren og feministen Pat Califia. Califia har siden hun kom ut som lesbisk sadist i 1983, i bøker og artikler i intense ordelag beskrevet det nære samspillet med sine masochistiske partnere. Califias bok Macho Sluts som kom ut i 1988, ble raskt en slags bibel for lesbiske sm-ere. I forordet til Macho Sluts skriver Califia at “det mest pinefulle med å være sadomasochist er at det som er vakkert, inspirerende og meningsfyllt for meg, virker stygt, hatefullt og latterlig for andre mennesker. Denne grunneleggende forskjellen i oppfattelsen av ting er det mest smertefulle med å være sadomasochist.”

SLM Oslo ved 20 års jubiléet i 1996

SLM Oslo ved 20 års jubiléet i 1996

Artikkelen er opprinnelig trykket i Blikk

Av Svein Skeid

Marki de Sade var den første homopioneren, skrev Jan Olav Gatland i Løvetann nr 6 1995. Mange av våre homoledere var også “sånn”; over hele landet som spydspisser og arbeidsmaur i kampen for alle homoers rettigheter. Men sine innerste “hemmeligheter” delte de bare med noen få likesinnede…helt til SLM kom på banen 7. mai 1976.

Lærmannen var i opposisjon til det etablerte homosamfunnet. Men bak den tøffe Tom of Finland-masken visste han at uten kvinne-, homo- og borgerrettsbevegelsen hadde han ikke hatt verken røtter eller livbetingelser. Ironisk nok skulle det gå nesten 20 år før lærlesber dukket opp på scenen med SLM som fødselshjelp.

SLM, eller Scandinavian Leather Men, var som de andre lærklubbene en “motorsykkelklubb”, ikke et ord var nevnt om homoseksualitet. Da vi i 1982 leiet lokaler til den tradisjonelle mai-festen på Tåsen idrettslag presenterte vi oss som en fallskjermklubb. Idrettslaget skulle sett “fallskjermjegerne” på scenen med Peter Berg som miss Piggy og undertegnede med piskemerker på baken.

Etter et års avbrekk, var tiden i 1988 moden for SLM Oslo, en lærklubb for homoseksuelle og biseksuelle menn, i pakt med tidens åpnere klima. Nå var vi endelig homser svart på hvitt i vedtekts form, og kunne markere vår identitet som del av en mangfoldig homobevegelse. Endringen bar mange frukter: Åpne fester, homomarsj og skeive dager i lær. Og vi glemmer aldri den varme støtten fra DNF-48s Siri Kvalheim under den hete “agurk”-sommeren 1991.

Siden da har vi hvert år paradert opp Karl Johan med lær, uniformer, håndjern og pisker som symbol på tenning, seksualitet og kjærlighet mellom menn, i motsetning til hat, overgrep og krigføring, slik Olav André Manum så treffende uttrykker det i Løvetann nr 5-95.

Fremdeles stemples åpne lærhomoer som ekshibisjonister, mens normalhomoers synliggjøring er “positiv og verdifull”. I tjue år har SLM med sin homokultur tatt støyten av homohets både i og utenfor egne rekker. Retten til å være synlig forskjellig er blitt forsvart – ikke med resolusjoner og store ord, men med praktisk synliggjøring.

Lærhomser med sin store reisevirksomhet ble i begynnelsen hardt rammet av aidsepidemien, men vi tok den også svært tidlig på alvor. Allerede i 1982 skrev medlemsbladet “SLM-info” om en merkelig sykdom som rammet kroppens evne til å forsvare seg. Senere har klubben fulgt opp med hiv-informasjon og kampanjer. Lenkas temanummer “Sikrere sex for lærhomser” fra 1991 var den første av sitt slag i Norden. Foreløpige kroner på verket er fetisj/sm-seminaret på Raufoss og kveldsskolen på SLM-huset i samarbeid med Helseutvalget og Statens Helsetilsyn.

Vi vet idag at én av fire unge homofile har prøvd å ta sitt eget liv. Ut i fra egne erfaringer er det grunn til å anta at andelen sm-homser og lesber er enda større. Homofile og lesbiske har ikke nådd sine mål så lenge deler av bevegelsen fremdeles lever i angst. Det har LLHs landsmøte nå tatt konsekvensen av ved å inkludere sm- og fetisj-rettigheter i LLHs arbeidsprogram.

Kameratmiljøet i SLM har fungert som en ressursbank for bevisstgjøring og nettverksskaping i det norske homomiljøet. Flere og flere sm/fetisj-lesber og homser oppfatter sin erotiske preferanse som en seksuell orientering og integrert del av personligheten. Dette gjelder forfatteren Pat Califia, samt medlem av den tyske forbundsdagen Christina Schenk som begge er kommet ut som sadomasochister i tillegg til at de tidligere har stått fram som lesbiske. Hver fjerde lesbe sier nå at de tenner på bondage og sm i en omfattende amerikansk rapport over 8000 lesbers seksualliv. Tallene bekreftes av en norsk pilotundersøkelse fra høsten 1995. Så sent som i 1989 hang fortidens selvundertrykkelse igjen i SLMs vegger. Liksom Kim Friele førti år tidligere kruset på Karl Johan og forgjeves banket på Forbundets dør, kunne medlemssøkere i SLM tilbringe opp til et halvt år sittende foran kjettingene i lærbaren på Enka før de slapp inn i varmen.

Det måtte et generasjonsskifte til for å få luftet ut gamle spøkelser. Vi ser den samme utvikling over hele Europa. Den engelske spannersaken fra 1990 politiserte fetisjmiljøet. Kampanjen for å omstøte spannerdommen fikk støtte fra menneskerettighetsgrupper, politiske partier, fagforeninger, lesbe-, homo- og kvinneorganisasjoner både nasjonalt og internasjonalt.