Tag Archive: dagbladet

Ytringsfrihet for hvem

Ytringsfrihetskommisjonens innstilling som ble offentliggjort 22. september, har allerede vakt betydelig debatt. Under dekke av å skulle foreta en høyst påkrevet opprydning i et 185 år gammelt lovverk, benytter Ytringsfrihetskommisjonen anledningen til å svekke rettssikkerheten til flere grupper ved blant annet å ville øke “toleransen” for rasistiske ytringer og kjønnsdiskriminerende reklame.

Homofobiske, sexistiske og rasistiske ytringer har nær sammenheng med mobbing, trakassering, vold, selvmord og mord overfor de grupper som rammes. Mobben slår mens hetsen rår. Offentlig sjikane mot hele folkegrupper, skaper angst og utrygghet hos hvert eneste individ som identifiserer seg med gruppen. Ikke minst rammer dette uetablerte unge homofile i komme ut-fasen som ifølge en NOVA-undersøkelse er betydelig overrepresentert i selvmordstatistikken med langt dårligere levekår enn befolkningen forøvrig.

Kommisjonen og partiet Høyre – som støtter innstillingen – vil kompensere skadevirkningene overfor utsatte minoriteter ved å gi såkalt rettslig vern til en “utluftende, rensende og anstendiggjørende” samtale og kritikk i det offentlige rom. Antirasistiske organisasjoner påpeker imidlertid at det ikke eksisterer noen åpen debatt på like premisser, slik kommisjonen ønsker å fremstille det. “I det norske samfunn snakker majoriteten på vegne av minoritetene”, sier S. Ananthakrishnan i Antirastistisk senter. – Minoritetene selv har liten mulighet til å få sendetid eller spalteplass i norsk offentlighet. Man kan ikke overføre argumenter for det frie marked på ytringsfrihet. Loven har en viktig plass når man skal endre folks atferd, påpeker innvandrernes talsmann.

Stigmatisering og utstøting gjør marginaliserte gruppers formelt sett likeverdige ytringsfrihet i praksis ikke-eksisterende. Lovgivning mot rasisme, homofobi og kjønnsdiskriminering har derfor en viktig holdningsdannende effekt, også når lovene ikke blir så mye brukt.

Pressens organisasjoner på sin side jubler over at folk i varetekt i enda større grad enn idag skal kunne henges ut med lett identifiserbare data uten lov og dom. Dagbladet som tidligere har gått imot kravene både om presse- og homo-ombud, er redd for at kommisjonens innstilling nå skal “males i stykker av særinteresser på sin vei til Stortinget”.

Nettopp Dagbladet var i 1991 arena for den verste antihomokampanjen vi har sett i Norge i moderne tid. I hvert fall opplevde mange homofile det slik. “Rå homosex i Oslo” smørt ut over hele forsiden rammet først og fremst lærhomsene som minoriteten i minoriteten. Det viste seg at SLM eller Scandinavian Leather Men- som tabuisert gruppe hadde svært lite å stille opp med av “likeverdig debatt”. Omkostningene for egen helse- og sikkerhet var for store til at noen turde stikke hodet fram. Like etter opplevde vi fire rå mord på homoseksuelle i løpet av like mange år. En tilfeldighet? Neppe. Parkpøbelen fikk et ekstra moralsk puff i ryggen til å slå og sparke akkurat så mye hardere som utgjør forskjellen på invalidiserende “soperknusing” og fatalt mord. Men avisens “homodebatt” var en suksess både for løssalget og profitten.

Pressen skal være samfunnets vaktbikkje og blant annet passe på den lille manns rettigheter (“VG hjelper deg”), men hvem vokter media?

Om kommisjonens forslag skulle bli satt ut i livet, ville Norge bli en sinke i internasjonalt menneskerettighetsarbeid, ettersom innstillingen forutsetter at “Norge ikke bør gå lenger enn det internasjonalt anerkjente minimum for å beskytte minoriteter mot diskriminerende ytringer.”

Ethvert samfunn kjennetegnes av hvordan det behandler sine minoriteter. Rasistiske, homofobe og sexistiske ytringer og handlinger mot kvinner, etniske og seksuelle minoriteter er et politisk ansvar, ikke noen privatsak.

Norge bør fortsatt være i første rekke på den internasjonale arena for minoriteters menneskerettigheter. I stedet for å fraskrive seg ansvaret for hatmotivert vold, bør samfunnet styrke det strafferettslige vern overfor denne type propaganda. Politikerne gjør rett i å lytte nettopp til “særinteressene” eller de svakeste gruppene, når utredningen kommer til behandling i Stortinget.

Kommentar hentet fra Skeive Nyheter 30.9.1999

Ytringsfrihets-
kommisjonens forslag kan gjøre Norge til en sinke i internasjonalt menneskerettighetsarbeid, skriver Svein Skeid. Foto: Hilde Holthe-Berg.

 

Penger, porno og Kvinnefront

En seksuell minoritet ble trakassert i antipornokampens navn.

“Når vi studerer ordlyden i loven mot diskriminering på grunnlag av seksuell legning, finner vi at denne seksuelle minoriteten er falt utenfor ordlyden. Jeg vil ikke hevde at [den ekstremradikale kvinnebevegelsen] bevisst går løs på akkurat den gruppen man antar ikke har noen lovbeskyttelse mot trakassering på seksuelt grunnlag, men jeg må ærlig si at det kan se slik ut.”

Kronikk i Dagbladet 29.9.2003

Det er umulig å godta heftet «Porno, kvinneforakt og løgn» som et seriøst forskningsarbeide, skriver forfatteren Willy Ustad i Dagbladet 29.9.2003.


I DAGBLADET
16.9.03 beklager Ragna Birkemo og Bjørg Bjørsvik at Kvinnefronten måtte betale tilbake kr 66 307, etter at John Alvheim stilte spørsmål ved Kvinnefrontens hefte «Porno, kvinneforakt og løgn». Jeg mener helseministeren gjorde rett i å kreve pengene tilbake.

For det første var pengene bevilget som «tilskudd til abortforebyggende tiltak – studiesirkel og selvforsvarskurs». Hvor et anti- pornohefte kommer inn i denne sammenhengen, kreves det nok litt spesielle briller for å se.

For det andre er det umulig å godta heftet «Porno, kvinneforakt og løgn» som et seriøst forskningsarbeide. Fordi jeg selv jobbet med research om pornobransjen i anledning av et bokprosjekt, studerte jeg heftet, og fant grunn til å se nærmere på de omtalte bladene. Min konklusjon er at man har plukket løse deler, for å bevise det man mente før «forskningen».

«FORSKNINGSARBEIDET» har bestått i å kjøpe en bunke pornoblader i en Narvesenkiosk. I en undersøkelse av norsk kioskporno ville jeg forventet en oppstilling av den prosentvise fordelingen mellom typer innhold så som bildestoff, kontaktannonser, telesexannonser, noveller, leserbrev etc. Jeg ville også ventet en redegjørelse for eierforhold, opplag og så videre, samt en vurdering av innholdet i henhold til norsk lov, ved en jurist. Spesielt ville jeg ventet at man hadde undersøkt flere nummer av hvert blad, for å påvise en helhet. Uten fakta kan man jo vanskelig trekke konklusjoner? At jeg også forventet edruelighet og sannferdighet i det som foregir å være en forskningsrapport, er en selvfølge.

Den såkalte rapporten oppfyller ikke noen av disse enkle kravene til selv den mest elementære forskermetode. Derimot fremmes det uriktige påstander om innholdet i de to bladene som utpekes særskilt; LEK og nå henfarne DUO.

I en artikkel om sprukne kondomer i Sør-Afrika skriver LEKs redaktør uttrykkelig at dette er alvorlig i et land der 9 prosent av befolkningen er HIVsmittet. Kvinnefronten fortier denne klargjøringen, siterer bare det som passer egne hensikter av artikkelen, og skriver at «de dårlige kondomene burde heller fått tankene over på Sør-Afrikas store og økende antall aids-smittede». Dette er fusk, og sverting av redaktøren i LEK.

I samme nummer av LEK hevder heftet at det finnes en artikkel på mange sider om «hvordan man kjøper kvinner» på et sted i Syden. I realiteten var dette en foto-reportasje der teksten neppe utgjorde mer enn en side tilsammen, og avsnittet om de prostituerte var kanskje en sjettedels side. Dette er en tvilsom tallmagi.

OM BLADET DUO skrives det i heftet at «novellene handler om uskikkelige skolebarn som får ris og innføring i samleie av overordnede på skolen». Dette er en klar påstand om at DUO var et blad for pedofile. Angivelig skulle det undersøkte nummeret være DUO Special nr 1-1999. Annet stoff fra DUO som nevnes i heftet finnes imidlertid i nr 4-2000, som ikke er listet opp som «undersøkt». Fordi påstanden var så sterk, sjekket jeg fire hele årganger av DUO uten å finne en eneste slik novelle. En novelleserie av psevdonymet Bad Girl handler om hvordan hun selv brukes som modell i seksualundervisning, men elevene er uttrykkelig seksten (dvs over den seksuelle lavalder), ingen samleier eller «innføring» i sådant forekommer, og den eneste som får rapp i enden er jeg-personen selv – som beskriver seg som noenogtretti. Dette er klart innenfor lovene ramme. Langt tilbake i årgangene fant jeg et leserbrev der en mann fortalte at han fikk ris av en kvinnelig kateket under konfirmasjonsforberedelsen – trolig en gang på femtitallet. Men noen «innføring i samleie» fikk han såvisst ikke. Her prøver man urettmessig å henge ut DUO som et blad for pedofile. Heftet gir seg ut på en privat tolkning av straffelovens uttrykk angående porno om «barn eller noen som framstilles som barn». Her later Kvinnefronten til å mene at en engelsk skoleuniform godtgjør at en pornoaktør er framstilt som barn.

Så enkel er ikke verden: I de fleste land må en pornoaktør minst være atten år. Men hun eller han kan framstille en rollefigur som er – juridisk talt – én dag over den seksuelle lavalder i det landet filmen vises. Hun/han kan altså lovlig framstille en sekstenåring, på en norsk TVskjerm.

Med Kvinnefrontens måte å vurdere dette på, ville faktisk et bilde av en femtiårig infantilist i bleie også være en person som er «framstilt som barn».

I HEFTET brukes det mye energi på å få trafficking, prostitusjon, barneporno, vold mot kvinner og pomografi til å bli en enhet – et slags over-onde. Dette er en tvilsom sak: Trafficking forsyner prostitusjonsmarkedet, og i noen grad et illegalt, slaverilignende arbeidsmarked uten papirer eller rettigheter.

Barneporno er en forbrytersk virksomhet som opererer via private nettverk, og den vanlige pornobransjen i USA har faktisk både utlovt og utbetalt dusører for tips som fører til pågripelse av distributører av barneporno.

På syttitallet hendte det at prostituerte spilte inn pornofilmer, men dette tok en brå slutt da AIDS ble en faktor. I dag kreves det ferske hivtester, og den som har et utsvevende sexliv utenfor jobben risikerer at ingen vil jobbe med dem.

Og ennå har ingen seriøs forskning sagt at porno avler voldtekter. Lederen av Dixie – landsforeningen for voldtatte – opplyste tvert i mot til sosiolog Kjetil Rolness at gjennom de 12-15 år hun har arbeidet med å hjelpe voldtatte, har ikke en eneste av dem nevnt pornobruk som noen faktor i sammenheng med voldtekten.

Sveriges Brottsförebyggande Råd (BRÅ) advarte i år 2000 mot «en volds- og pornodebatt der likt log ulikt sauses sammen til en eneste stor grøt». Jeg vil til min dødsdag hevde Kvinnefrontens rett til å mene at virkeligheten er en slik grøt, men jeg kan ikke se at slike konklusjoner kan komme ut av – eller ha den minste sammenheng med – en ytterst lettvint gjennomgang av en tynn bunke norske pomoblader.

DET KLEBER en del ubehagelige ting ved heftet «Porno, kvinneforakt og løgn»: De to heftene LEK og DUO får gjennomgå mest, men er det tilfeldig?

LEK er det norske pornobladet som antas å ha den største andelen av kvinnelige lesere, og er dermed en ubehagelig påminnelse for Kvinnefronten om at et stadig økende antall kvinner faktisk leser porno.

DUO var sadomasochistenes blad, og den ekstremradikale kvinnebevegelsen har brukt nettopp sadomasochistenes filmer og seksuelle praksis som skremmebilder i antiporno-korstogene siden slutten av syttitallet. For å beholde dette skremmebildet intakt, ble faktisk tre kvinnelige medlemmer av S/M-foreningen SMil i Danmark kastet ut fra et antipornoseminar i Danmark i 1984, da de gikk i rette med den framstillingen som ble gitt. Og nettopp DUO var bladet med artikler der blant annet denne saken ble dratt fram. Bladet hevdet – ikke uten rett – at en seksuell minoritet ble trakassert i antipornokampens navn. Når vi studerer ordlyden i loven mot diskriminering på grunnlag av seksuell legning, finner vi at denne seksuelle minoriteten er falt utenfor ordlyden. Jeg vil ikke hevde at man bevisst går løs på akkurat den gruppen man antar ikke har noen lovbeskyttelse mot trakassering på seksuelt grunnlag, men jeg må ærlig si at det kan se slik ut.

USANNHETENE og de langsøkte konklusjonene i heftet gjør at det ikke kan kalles forskning. Det er en pamflett, beregnet på å samle tilhengere blant dem som ikke hadde sett disse bladene, eller ikke orket å kontrollere.

Det er bra at Staten støtter forskning. Men da har også Staten krav på at det virkelig gjøres forskning som fortjener betegnelsen. Heftet «Porno, kvinneforakt og løgn», var bare et ikke altfor saklig eller velfundert debattinnlegg. Og slike er det god folkeskikk å betale selv.

Norske sexologer: Fjern fetisj og sm-diagnoser!

Dagbladet Magasinet 2.7.02:

Norske sexologer mener Norge bør følge etter Danmark og friskmelde sadomasochisme og fetisjisme. Danmark fjernet sm som sykdomsdiagnose i 1995 etter et politisk vedtak.


Sexolog og psykolog Elsa Almås vil friskmelde sm og fetisjer fra den internasjonale diagnoselista. Foto: Svein Skeid. Europride i Köln 2002.

Denne artikkelen lå 3.7.02 som den mest tipsede artikkel og blant de 10 mest leste artikler i Dagbladet siste døgn.


Sykeliggjøring eller diagnostisering mener Sexolog Elsa Almås bør spares til virkelige seksuelle perversjoner og overgrep.

Almås synes også vi bør revurdere spåket.

– Ordet “fetisjisme” stammer fra en epoke der sex utelukkende skulle handle om forplantning, og hvor all annen seksuell aktivitet ble avvist som avvik, sier Almås til Magasinet Dagbladet. I stedet for å gå inn for å forstå folks fetisjer, mener hun vi bør akseptere at folk tenner på forskjellige ting.

– Slik vi snakker om fetisjer i dag, er også det å tenne på pupper en fetisj, mener Almås.

I medisinsk betydning handler fetisjisme om å knytte seksuell opphisselse til et bestemt objekt. Man mener tenningen oppstår fordi objektet minner om en tidligere sterk seksuell opplevelse. Har du for eksempel hatt ditt første samleie i baksetet på en bil, kan lukten av lær få det til å krible.

– Noen tenningsmønstre oppstår i puberteten, andre i barnesenga. For noen kan fetisjen stivne på et punkt, hos andre utvikler tenningsmønsteret seg.

Fetisjisme er ifølge Dagbladet like utbredt blant homofile som heterofile.

Sexolog Elsa Almås klassifiserer tenning på pupper, penis, osv. i samme kategori som som føtter, lær og gummi.

Almås deler fetisjer i tre grupper:

Den arketypiske:
Tenner på objekter som kan assosieres med naturen. Lakk kan assosieres med vann, blonder med spindelvev (herunder hører også hår, pupper, rumpe, osv.).

Utviklingsfetisjer:
Oppstår i løpet av oppveksten. Mange er seksuelle nesten fra fødselen av, og kan etablere seksuelle assosiasjoner til forskjellige situasjoner og gjenstander. Som tiss, plastikkbukser, føtter (som barn ser når de kravler rundt på gulvet). Herunder finner vi også de tenningsmønstre som oppstår i puberteten (pupper, penis osv.).

Situasjonelle fetisjer:
Nye tenningsmønstre som oppstår når alt ligger til rette for en erotisk stemning (stearinlys, rødvis, osv.).

Les hele reportasjen med bilder på Magasinet Dagbladet online 2.7.02

Friskmeld parafiliene!

Av Elsa Almås,

Hentet fra Skeive nyheter 7.11.1999

All seksualitet kan perverteres, også heteroseksualitet. Det er grunn til å ha et behandlingsmessig beredskap i forhold til uhensiktsmessig eller skadelig forvaltning av seksualitet, dette bør imidlertid gjøres på et annet grunnlag enn ved sykeliggjøring og diagnostisering av harmløse seksuelle tenningsmønstre, skriver Elsa Almås i denne kronikken, som også har stått på trykk i avisa Fædrelandsvennen.

Diagnostikk er et medisinsk redskap som skal bidra til at sykdom skal kunne forstås og behandles korrekt. Feil behandling kan i verste fall føre til at man blir påført nye lidelser, noe som blir ansett som en så alvorlig feil, at ansvarlig behandlende instans kan bli strafferettslig ansvarlig.

Diagnostikk er et viktig instrument, og bør således evalueres og revideres i tråd med aktuell sykdomsforståelse. Forståelse av sykdom er et komplisert område, ikke minst fordi sykdom omfattes av trygderettigheter. Ved å fjerne en diagnose, fjerner man også trygderettighetene. Tradisjonell sykdomsforståelse innebærer en forestilling om at kroppen lider av for mye av noe, for lite av noe, eller at kroppen er utsatt for noe den ikke tåler, som bakterier, virus eller andre ødeleggense stoffer. Sykdom oppfattes generelt som en feil som bør rettes opp, vanligvis av en lege. Sykdommer i sinnet har vært beskrevet etter samme lest som somatiske sykdommer, selv om de samtidig har vært betraktet som svært forskjellige.

Moderne forståelse av psykiske lidelser har beveget seg langt bort fra tradisjonell sykdomsforståelse, for eksempel ved at man ofte ser at psykiske lidelser oppstår som resultat av et samspill mellom sosiale, psykiske og somatiske faktorer. Ofte kan en se at en psykisk lidelse heller kan betraktes som en normal reaksjon på en unormal situasjon, enn som en unormal reaksjon på en normal situasjon. Dette gjelder ikke minst stressrelaterte sykdommer, og reaksjoner på langvarig belastning. En type diagnoser som vanskelig kan beskrives ut fra noen av disse forståelsesmåtene, er diagnoser som har med kjønn og seksualitet å gjøre.

Homoseksualitet ble “friskmeldt”, det vil si tatt ut av diagnoselistene i Norge så sent som i 1979, men det finnes fremdeles en gruppe diagnoser under samlebetegnelsen “parafilier”, som bør fjernes fra diagnoselistene av samme grunn, nemlig fordi de ikke er syke, ingen trenger trygderettigheter på grunn av sin seksuelle lyst. Ordet parafili kommer fra gresk, og betyr direkte oversatt ved siden av kjærlighet. Under betegnesen parafilier, finner vi en rekke seksuelle tenningsmønstre som for eksempel ekhibisjonisme, fetisjisme, pedofili, seksuell masochisme, seksuell sadisme, transvestittisk fetisjisme og voyeurisme. Bakgrunnen for at disse ble betraket som sykdom, tidligere også sammen med homoseksualitet, er at kun seksuell adferd i forplantningens tjeneste ble betraktet som normal seksualitet. All annen seksualitet ble betraktet som “ved siden av” – eller altså parafil. Leser man historie, synes det å ha vært en sosial kunst i mange kulturer å forvalte sitt kjærlighetsliv på flere plan, både offisielt og “off records”.

Homoseksualitet har hatt mer eller mindre gunstige vilkår gjennom historien. Klostrene var i mange tilfeller fristeder for homoseksuell omgang “off records”, mens kirkens offisielle syn medførte forfølgelse, fordømmelse og lidelse for mange mennesker. Homoseksualitet, og en rekke seksuelle tenningsmønstre, ble beskrevet og definert av Richard von Krafft-Ebing på slutten av 1800-tallet, på grunnlag av mennesker som søkte hjelp fordi de opplevde seg som “feil”. Skrekken for avvisning, utstøtelse fra samfunnet førte til at mange utviklet problemer som vi nå betrakter som psykiske lidelser: Angst, depresjon, tvangstanker, tvangsmessig seksualitet. Seksuelle tenningsmønstrene kan være problematiske fordi de ikke aksepteres av den kulturen de befinner seg i, og får for usunne kår å utvikle seg innenfor, men med kulturelle endringer, skjer det også endringer i hvordan seksualiteten fungerer og oppleves.

Fetisjisme innebærer at ikke-levende objekter blir brukt som stimulans for å oppnå opphisselse og tilfredsstillelse. Mange mennesker vil kunne kjenne igjen grader av fetisjisme i sitt eget seksualliv, uten at de føler seg syke eller spesielt avvikende av den grunn. Seksuell sadisme og seksuell masochisme blir vanligvis forvaltet i relasjoner der seksualiteten utøves som et avtalt rollespill, der masochisten er den som setter grenser. Transvestitisk fetisjisme innebærer at han eller hun bruker klær som tilhører et annet kjønn, vanligvis er det menn som blir opphisset av å bruke kvinneklær som del av det seksuelle samvær.

Det er umulig å forby seksuelle fantasier og lyster, men det er mulig å forby seksuelle aktiviteter som innebærer at noen blir forulempet eller tar skade av det. Det er ikke noe argument for å akseptere seksuelle tenningsmønstre at de er “naturlige”. Selv om det er grunn til å betrakte pedofili som en naturlig seksuell lyst, vet vi at barn i altfor mange tilfeller tar skade av å bli brukt som objekt for voksen seksualitet, og vi har valgt å ikke akseptere slike seksuelle handlinger. Det at noe er naturlig betyr ikke at det er noe som finnes hos alle mennesker – det burde være kjent nok at naturen har mange måter å variere på, også på det seksuelle område.

Når det gjelder ekshibisjonisme (blotting) og voyerisme (titting) kan man stille spørsmålstegn ved hvor skadelig det er å bli utsatt for slik aktivitet. Dette er seksuelle tenningsmønstre som både finnes hos mentalt og sosialt velfungerende individer, der psykologisk eller psykiatrisk behandling har liten hensikt, og hos mindre veltilpassede mennesker. Noen ganger er det på sin plass å behandle, det vi kan behandle er imidlertid forvaltningen av en seksuell lyst, ikke den seksuelle lysten i seg selv.

Ordet parafili erstatter det litt eldre ordet perversjon. Det kan være grunner til å gå tilbake til igjen å bruke perversjonsbegrepet, og friskmelde parafiliene. Perversjon kan beskrives som sykelig eller skadelig forvaltning av seksualitet. Noen ganger er seksuelle perversjoner også uttrykk for dypere følelsesmessige forstyrrelser. All seksualitet kan perverteres, også heteroseksualitet. Det er grunn til å ha et behandlingsmessig beredskap i forhold til uhensiktsmessig eller skadelig forvaltning av seksualitet, dette bør imidlertid gjøres på et annet grunnlag enn ved sykeliggjøring og diagnostisering av harmløse seksuelle tenningsmønstre.

 

Relaterte saker:

Sex sykeliggjøres
Åshild Skogerbø som for tiden tar sin psykologpraksis hos Elsa Almås i Grimstad, skal snakke om menneskelig seksualitet og dens diagnoser på sexologi-seminaret i Grimstad. I dag sykeliggjør forskningen enkelte seksuelle legninger uten å ha hold for det. Kjærlighet ved siden av, kaller hun legningene. – Jeg mener det er farlig å ta inn fetisjisme, transvestikk-fetisjisme og sado-machosisme som sykelige legninger. Her finnes det ingen ofre. Likevel oppfattes disse i vitenskapelig forskning som syke og får medisiner. I positiv retning finnes det nå en teoretisk og praktisk utvikling som kalles queer politics. Denne retningen vil modernisere diagnostikken og legalisere disse seksuelle adferdene. – I dag er det akseptert å være homofil. Queer politics går ut på at flere andre legninger skal legaliseres på samme måte. Jeg vil komme med en liten snert av kritikk mot den homofile gruppen som har isolert seg og ikke vært med på å åpne for flere grupper, sier Skogerbø. Agderposten 18.9.99

Vil ha høyere utdanning i sexologi
Etter en sexologikongress i Grimstad i helgen, kommer forslaget om en spesialistutdanning innen klinisk sexologi opp på nytt. Espen Benestad håper på en åpning på Høgskolen i Agder. Sexologene har tidligere fått beskjed fra departementet om at de må avklare en del forhold knyttet til selve studiet, før det kan bli aktuelt å innlemme faget i planene til Høgskolen i Agder. Nettavisen 21.9.00

Elsa Almås og Esben Benestad: Sexologi i praksis
Inge Jarl Støylen anbefaler sterkt læreboken i klinisk sexologi på grunn av sin faglige bredde og sin åpne og klokt reflekterende holdning til et vanskelig tema. Tidsskrift for norsk psykologforening

Sexologi i praksis
Psykologen Elsa Almås og legen Esben Benestad fletter på en elegant måte sammen medisinske og psykologiske problemstillinger. Samtidig trekkes det inn historiske, kulturelle, filosofiske og sosiologiske perspektiver som gjør store deler av denne boka lesverdig langt ut over legers og psykologers rekker. Utposten 4-98

Sex -helg i Grimstad
Fetisjister, transvestitter, sadomasochister, homofile og andre – både ut-grupper og in-trender tas opp i full bredde. Grimstad-konferansen er en lukket fagkongress for nordiske sexologiinteresserte. Dagbladet 19.9.99