Tag Archive: historie

Ok å være annerledes?

Av Siri E. Kvalheim

Homobevegelsens historie tilsier at skal vi skape en bedre verden, må vi akseptere annerledeshetene og arbeide for å alminneliggjøre dem, skriver skriver Siri E. Kvalheim i denne kronikken som er gjengitt i april-utgaven av månedsavisa Blikk. Hun mener LLH må må påvirke den moralske debatten om minoritetsproblematikk, ikke minst i lys av genteknologiens skremmende muligheter. Kvalheim er tidligere leder i Oslo-laget av Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring.

Vi gjør oppmerksom på at Siris orginalmanus er brukt som utgangspunkt for denne artikkelen, ikke Blikks noe kortere versjon.

Homobevegelsen trenger en grundig og bevisstgjørende debatt på hva selvaksept innebærer – både for vår egen del og fordi vi som minoritet må være med å prege hvilke menneskesyn vårt samfunn skal ha i fremtiden. Debatten er viktigere enn noen gang, særlig ut fra genteknologiens skremmende muligheter. Ønsker vi å normalisere homofili, graver vi vår egen grav. Å alminneliggjøre annerledeshet er det motsatte, og den eneste vei til et bedre samfunn for alle annerledesheter og minoriteter.

Med “annerledes” tenker jeg på minoritetsgrupper slik Ole.F. Einarsen definerer dem i Blikks februarnummer. Utifra sosial status og makt, med egen kultur og historie og hvor enkeltpersonene generelt sett identifiserer seg med gruppen som helhet (f.eks. svarte, samer, døve, homofile). Hvem som oppleves annerledes, avhenger av hvor man er og hvilken kultur som råder – til dels også kulturens menneskesyn. Toril Araldsen (Blikk nr 11/98) kan like det eller ikke: majoriteten i Norge er heterofil, minoriteten homofil!

Normalitetsbegrepet kommer fra ordet norm, og settes av flertallet/majoriteten ut fra hva som er normalt for dem – hva de synes er rett, riktig og dermed verdifullt. Motsatt er minoritetene unormal, feil, galt og mindreverdig.

I vårt samfunn er man normal dersom man er hvit, heterofil, hører og ser – og ikke har andre lyter. Begreper forenkler virkeligheten og beskriver fenomener, osv. Dette er ok. Utfordringen er å endre holdningene til en del av begrepene, holdninger som springer ut fra kunnskapsløshet mer enn menneskesyn. Se på endringene overfor homofile de siste 20 årene.

Å tro at holdningene endres bare man fjerner båsene, er naivt. Det er som å si at døve får bedre hørsel av å kalle seg tunghørte eller audionull! Jeg vil påstå at homoer må akseptere seg selv som annerledes for å få en fullgod livskvalitet. Ellers vil livet være en kamp for å bli så normal som mulig, en kamp man alltid vil tape. Å akseptere seg selv som “annerledes”, er slett ikke “passivt å godta” slik Tor Levin Hofgaard fremstiller det i februarutgaven av Blikk. Tvert imot krever det både stor aktivitet og bevissthet fra den det gjelder.

Skal holdninger endres, må vi se på hvordan samfunnet verdsetter mennesker, og arbeide derfra. Å benytte begreper som normalt og unormalt, er greit nok fordi det bare gir noen opplysninger om folk. Det som ikke er greit, er at menneskers egenverdi blir mål opp mot normalen. Altså jo mer normal du er eller ser ut, jo mer tror en selv og andre at du er verdt. Derfor går vi ofte via bifili før vi tør si homo, fordi bifili er litt mer normalt enn homofili Man tror man er litt mer normal og litt mer verdt enn en homo.

Ofte opplever man å falle mellom to stoler. Man ikke hører helt hjemme verken her eller der. Døve ser det samme: Tunghørte tror de er litt mer normale enn døve, lyver på seg litt ekstra hørsel og tror de blir enda mer normal – litt mer verdt. Resultat: de hører ikke hva hørende sier og forstår ikke hva døve sier (kan ikke tegnspråk). Makthierarkiet er klart, og eksemplene er mange.

Verst er det når homomiljøet bruker graderingen internt. Ser du til forveksling hetero ut og føler deg litt bedre enn de andre – vil man ofte ikke settes i samme “bås”. Man er litt mer normal, litt mer verdifull enn alle skrullene, butschene og sm-erne. Jo viktigere det er for deg å se “hetero” ut, jo større grunn til å stoppe opp. Det er helt ok å se “hetero” ut, å ha heterovenner eller ikke å like alle i miljøet. Men motivasjonen og begrunnelsen er viktig. Hvis det er fordi du føler deg litt bedre, litt mer verdifull, litt mer normal – da bør du ta deg noen runder i tankeboksen!

Menneskeverdet kommer verken fra klærne, boligen, paljettene, barna eller via heterovennene våre. Menneskeverdet kommer innenfra! Utfordringen er å få fram dette. Og der er litt av en jobb – det ser vi i vårt eget miljø.

Vår historie tilsier at skal vi skape en bedre verden, må vi akseptere annerledeshetene og arbeide for å alminneliggjøre dem. Er du homo – så er du faktisk annerledes ! Det er vel greit det? Vi vet at for heterofile så er vi annerledes – uansett hvor “normale” vi ser ut.

Som homoer burde vi vite mye om aksept. Vi har en kunnskap som heterofile aldri vil kunne tilegne seg – vårt møte med verden er annerledes. Dette gjør noe med oss – enten vi innrømmer det eller ikke. Vi føler det og lærer noe av det – på godt og vondt. Det er en grunn til at vi er forsiktige med å si det, eller ta med kjæresten på firmafester. Kyss og kjærtegn venter til vi er hjemme. Vi er redde for å bli stemplet som mindreverdige. Det er her kampen for holdningsendring ligger.

Det er faktisk naturlig at verden har annerledesheter. Slik er den sannsynligvis skapt for at vi skal lære av hverandres erfaringer og opplevelser av og i verden. Hva skal vi ellers lære av? Annerledeshetenes kunnskap er faktisk viktig for å drive verden videre.
Genteknologien er i full utvikling. Spørsmålet er: Skal vi akseptere eller eliminere annerledeshet? Hvem skal bestemme hvor grensene går? Skal dette alvorlige spørsmålet overlates til medisinerne? Skal vi være med å styre debatten? Genteknologi har mange positive sider, men den har også mange etiske sider hvor avgjørelsene og grensene blir svært alvorlige for fremtiden. Mongoloide er en utdøende rase – eliminert av ny teknologi via fostervannsprøver, aborter og vanskelige avveininger for foreldre. Noen påstår at homo-genet er funnet! Hvor mange foreldre ville juble over nyheten? Hvem skal få leve/bli eliminert – utfra hvilket grunnlag? Kanskje de finner ut at det er et skrullegen, et butschgen, et sm-gen og et gen som viser at “denne homoen ser nesten hetero ut”. Hva vil de “mer verdifulle homsene og lesbene” si til det? Hvor er solidariteten deres? Hvis elimineringen av mennesker som er annerledes gjennomføres, er det på bakgrunn av et nazistisk menneskesyn fordekt i barmhjertighet. Det vil neppe ta lang tid før man finner andre annerledesheter.

Dette fører ikke verden videre i en positiv retning. Tyskland og England revurderer nå trygdelovene i lys av genteknologi. Føder du et barn med lyter av noe slag, må du selv betale all behandling. Ingenting med oss å gjøre? Vær ikke sikker. Minoritetspolitikken kan som Einarsen sier, ikke løsrives fra homopolitikken fordi det er det samme menneskesyn som ligger bak.

Homobevegelsen har i alle år kjempet for retten til at homser og lesber skal kunne være seg selv. Ikke for at vi skal normaliseres og bli lik heterofile, men for å få de samme plikter, rettigheter og likeverd som dem. Det betyr ikke at man må skille seg ut, men at vi skal akseptere hverandre slik vi er! Homomiljøet består av ulikheter og rariteter – og takk for det! Men selv homoer diskriminerer hverandre – og det er ille! LLHs oppgave er å ivareta alle ulikhetenes interesser. Alle er vi en del av gruppa og blir rammet av det samme forkvaklete synes på annerledeshet. Verdsetting av mennesker hvor “normalen” er målestokk skjer pga av uvitenhet og egne behov for å være bedre – mer normal – enn andre.

Derfor Helen Vogt; LLH er ikke “vinglete og ufokusert” og sakene ikke tilfeldig valgt. Også i 1981 sa man “de store sakene er over”, men det har da skjedd noe siden den gang også! Generalforsamlingene vedtar sakene utfra generelle/spesielle behov – avhengig av hva som er aktuelt. Tror noen at antall medlemmer vil øke drastisk hvis LLH arbeider ut fra et “fundament av felles interesser som alle er enige om”? Det blir en organisasjon uten engasjement og debatt, fordi mangfoldet krever at vi lærer av hverandre, åpner øynene og ørene for andres ønsker/behov som kanskje er helt annerledes enn våre egne. Det kalles solidaritet. Personlig ønsker jeg verken å inngå partnerskap, adoptere barn, bli sm-er eller prest. Uten solidaritet kan jeg således altså melde meg ut idag. Det er helhetssynet som teller – der alle er en del av helheten.

LLH må være radikal og provosere fram debatter som heterofile ikke tør ta. La oss være viktige aktører i samfunnsdebatter om annerledeshet og minoritetsproblematikk, og gjerne utvide vårt engasjement i slike saker. Å si at “alle er vi jo forskjellige fra hverandre”, er å pulverisere reelle forskjeller. Da neglisjerer man viktige deler av virkeligheten og erfaringer fra våre liv. Våre gode, spesielle og viktige kunnskaper kan bidra til en bedre verden for alle – la oss få dem mer fram i lyset!

Som leder i LLH Oslo, sto Siri Kvalheim sommeren 1991 på barrikadene for de aller mest uglesette minoritetene innen minoriteten på alle lesber og homsers vegne. Foto: Svein Skeid

Ny norsk seier i lærhomoEuropa

Denne artikkelen er hentet fra Skeive nyheter 7.9.1999
De norske lærhomsene har klart det igjen: I helgen ble Peter Wallace (31) kåret til Mr Leather Europe 1999 eller Mr Leather ECMC, på årskongressen til The European Confederation of Motorcycle Clubs i København. Dette følger en årviss rekke med norske seire de siste fire årene: Norsk forslag om antinazi-vedtekter vedtatt av lærEuropas høyeste organ i 1998. Peters samboer, Stein Losnegård (33) kåret til Mr Leather Europe i 1997 og det norske forslaget om at ECMC skal kunne jobbe for alle lærhomsers menneskerettigheter ble endelig vedtatt på årsmøtet i 1996.

Peter ble Europas lærkonge i København etter å bli kåret til Mr Leather SLM-Oslo på lærklubben i Grønlandsleiret 13. juni i år. Hans samboer Stein Losnegård kommer til å følge ham rundt på all representasjon i året som kommer. Kjenner vi guttene rett kommer de til å slå et slag for menneskerettigheter og aidsarbeid der de setter sine lærstøvler. Samboer Stein sitter forøvrig i LLHs diagnoseutvalg, med det formål å fjerne sykeliggjørende diagnoser på fetisjisme og sm i verdens helseorganisasjon WHO.

Den nykårede Europamester uttaler til SLM-bladet “Lenka” at det er bra at de nordiske klubbene har tatt fram spørsmål om ytringsfrihet og menneskerettigheter for lærhomser. – Det at lærklubbene engasjerer seg politisk gjør oss til noe mer enn bare sexklubber. Det primære for klubbene er å skape en trivelig og kameratslig atmosfære. Men samtidig er det viktig at klubbene hjelper folk til akseptere og leve ut sin egen seksualitet, uavhengig av samfunnets fordommer, sier Peter, som tenner på menn som kan by på et smil! Og det kan Peter.

-Jeg tenner på latter, sier han sier han til tidsskriftet Løvetann. “Smilet til den lune kjempen med blond manke er flørtende, følsomt, sårt og speiler styrke, ro -og livsglede”. Ikke så merkelig at han gikk av med seieren i København både med den holdningen og den utstålingen, begge deler like viktig i en slik kåring.

– Homse, visste jeg at jeg var veldig tidlig, ler han til Løvetanns reporter Christer Dynna. Jeg forførte min første mann da jeg var fem år, han var syv og dagmammaens sønn. Siden fikk familien vite det. Da var han blitt nitten. -Å gå til lærmiljøet var ingen markant overgang for meg, det er bare en av mange fasetter.

På spørsmål om hvorfra han har sitt vinnende vesen forklarer han seg med en spesiell familie hjemme i Sverige. Peter har vokst opp i Göteborg, og lærklubben var bare et steinkast fra hans leilighet. Han har også vært til sjøs og bodd fire år i utlandet, i Sveits, Sør-Korea og USA. Han har frekventert lærbarer over hele verden – Cape Town. Singapore, Seattle.

Foruten sine skotske aner hadde han en bestemor som danset på Folies Bergéres i Paris på 20tallet, han har selv besøkt kabaretteateret og sett et maleri av henne som henger der fremdeles. Familien reiste mye allerede da han var barn, Peter og broren var alltid med når de “åkte rundt”. De bodde noen år i USA. Siden gikk han ett år på hotellfagskole i Sveits. Det ga ett års jobb på hotell i Seoul i Korea.

I dag er den 1,97 cm høye kjempen med interesse for friluftsliv, sport og parties, restaurantsjef i åssiden i Oslo. Peter og hans samboeren Stein har han vært sammen i snart to år.

Les forøvrig mer om Peter Wallace i septembernummeret av tidsskriftet Løvetann som har flere temasider om SLM-Oslo, fetisj og sm-miljøet, blant annet om fotfetisjisme og definisjoner på de vanligste ord og uttrykk i lærmiljøet.

Relaterte saker

SLM Oslo ved 20 års jubiléet i 1996
Mange av våre homoledere var også “sånn”; over hele landet som spydspisser og arbeidsmaur i kampen for alle homoers rettigheter. Men sine innerste hemmeligheter delte de bare med noen få likesinnede…helt til SLM kom på banen 7. mai 1976.

ECMC 25 år 1999
Du har sikkert sett dem på byen med skinnjakker og ECMC-merket på skulderen. Håndtrykket symboliserer kameratskap, respekt og gjensidige avtaler mellom samtykkende voksne homofile menn.
Foto: SLM Oslo
SLM Oslo ved 20 års jubiléet i 1996
Mange av våre homoledere var også “sånn”; over hele landet som spydspisser og arbeidsmaur i kampen for alle homoers rettigheter. Men sine innerste hemmeligheter delte de bare med noen få likesinnede…helt til SLM kom på banen 7. mai 1976.

ECMC 25 år 1999
Du har sikkert sett dem på byen med skinnjakker og ECMC-merket på skulderen. Håndtrykket symboliserer kameratskap, respekt og gjensidige avtaler mellom samtykkende voksne homofile menn.

Nytt lys på Leopold von Sacher-Masoch

Artikkelen er sakset fra Skeive Nyheter 25.11.1998

Den tyske romanforfatteren Leopold von Sacher-Masoch (1836-1895) som har gitt navn til begrepet masochisme, var pioneren som brakte avtalen eller kontrakten mellom voksne likestilte partnere inn i sadomasochismen via sin roman, “Venus i pels”. Romanen beretter inngående om et avtalt forhold mellom den dominerende Wanda og den underkastende Severin.

Nå er det publisert en bok av forfatterens kone som setter nytt lys på den kjente forfatteren. I boka “Confessions of Wanda von Sacher-Masoch” forteller von Masochs kone detaljert om sitt liv, inkludert ekteskapet med historiens mest berømte “slave”. Von Masoch fremstilles i boka som en seksuelt besatt mann som brukte sin posisjon som en kjent og formuende mann til å presse og manipulere sine respektive “dominaer” til å oppfylle sine egne fantasier. Slik sett en tankevekker i forhold til potensielle problemer og fallgruver i et sm-forhold (liksom det sikkert kan være i alle forhold). Boken er allerede behørig grepet fatt i av enkelte feministiske kretser som bruker den i sin anti-sm-kampanje.

SM – en sexy diagnose (inkludert lærlesber 1998)

Blikk november 1998 ved Lillian Jensen

Artikkelen først publisert på internett av Skeive Nyheter november 1998

Den tyske forfatteren Leopold Ritter von Sacher-Masoch (1836-1895) skrev boka Venus i pels, en roman om en mann som opplevde seksuell nytelse ved å underkaste seg en dominant kvinne. Han var den første som skrev om den gjensidige avtalen mellom masochisten og sadisten, som er en essensiell del av et sm-forhold. Leopold Ritter von Sacher-Masoch etternavn har i ettertid blitt knyttet til begrepet masochisme.

Begrepet sadisme skriver seg fra franskmannen Marquis de Sade (1740-1814), som skrev flere erotiske bøker hvor sadisme var et sentralt tema. Hans mest kjente bok er novellen Justine . De Sades bøker var forbudt i Frankrike helt til på 1970-tallet.

Den første som tok i bruk begrepene sadisme og masochisme var psykiateren Richard von Krafft-Ebing i det medisinske verket Psychopathia Sexualis som kom ut i 1886. I boka gir han uttrykk for at han har innsett at det er en forskjell på normal tøff sex-lek som begge parter har glede av og voldelige overgrep han hadde hatt befatning med i sitt yrke.

Fortsatt diagnose

Til tross for at det er over hundre år siden Krafft-Ebing som den første beskriver sadomasochisme som en gjensidig sex-lek, er sm fortsatt en sykdomsdiagnose i Norge og i de aller fleste andre land. I Danmark ble sm fjernet fra diagnoselista i 1995, og USA fjernet i 1994 sykdomsdiagnosen i de tilfeller hvor utøvelsen av sadomasochisme ikke medfører psykiske, fysiske eller sosiale problemer.

Verkstedet Smia, som er en organisasjon for lesbiske, biseksuelle og homoseksuelle som tenner på sm og fetisjer, ser på fjerningen av sykdomsdiagnosen som en av sine aller viktigste oppgaver. Organisasjonens medlemmer opplever diagnosen som en umyndiggjøring av voksne mennesker som har gjensidig glede av sm-sex. Landsforeningen for lesbisk og homofil friggjøring vedtok i sitt arbeidsprogram i vår å prioritere arbeidet for å få fjernet sykdomsdiagnosen.

Egne lærlesbekvelder

Smia er per i dag den eneste organisasjonen som ivaretar rettighetene også til lesbiske og bifile kvinner som foretrekker sm-sex. I 1990 ble det gjort et forsøk på å starte opp en interessegruppe som kalte seg Lesber i lær. Forsøket strandet relativt fort på grunn av manglende interesse, men da Smia ble startet i 1995 meldte flere lesber seg inn i organisasjonen. I år arrangeres det for første gang egne kvinnekvelder i regi av Smia.

Ikke uvanlig

Det finnes ingen norske undersøkelser om lesber og sm, men undersøkelser fra utlandet kan tyde på at interessen for sm-sex er stor blant lesbiske kvinner. Det amerikanske homomagasinet Advocat gjennomførte i 1995 en omfattende spørreundersøkelse blant sine lesere. 8000 lesbiske kvinner svarte på detaljerte spørsmål omkring seksualitet. 25 prosent av kvinnene oppga at de i løpet av de siste fem årene hadde hatt sex hvor bondage og dominans/underkastelse var inkludert, syv prosent hadde hatt andre former for sm-sex. Selv om man må anta at de kvinnene som tar seg bryet med å svare på en slik undersøkelse er de som er mest interesserte i seksualitet, viser undersøkelsen at sadomasochisme i forskjellige varianter slett ikke er uvanlig blant lesber. Advocates undersøkelse viste også at det særlig var yngre lesber, under 30 år, som krydret sex-livet sitt med sm.

På tross av at undersøkelsen viser at interessen for sm-sex er relativt stor blant lesbiske kvinner er det få som åpent vedkjenner seg dette. Ifølge Smias leder finnes det bare fire-fem lesber i Norge som er åpne om sin sm-orientering overfor sine omgivelser.

Åpen tysk lærlesbe

Homobevegelsen har aldri vært bortskjemt med at kjente personer står fram som lesber og homser, og når det gjelder kvinner som foretrekker sm er situasjonen enda verre. I Norge har vi hittil ikke opplevd at offentlig kjente mennesker har kommet ut som sadomasochister. På europeisk plan er det bare det tyske forbundsdagsmedlemmet Christina Schenk som hittil har vedkjent seg sine sadomasochistiske preferanser. Det vakte oppsikt i Tyskland da Schenk i 1992 offentlig fortalte at hun foretrakk sm-sex. Schenk hadde noen år tidligere stått fram som lesbisk.

Det mest smertefulle…

Selve “guruen” blant sadomasochistiske lesber, og den som kanskje i sterkest grad har talt sm-lesbenes sak er den amerikanske forfatteren og feministen Pat Califia. Califia har siden hun kom ut som lesbisk sadist i 1983, i bøker og artikler i intense ordelag beskrevet det nære samspillet med sine masochistiske partnere. Califias bok Macho Sluts som kom ut i 1988, ble raskt en slags bibel for lesbiske sm-ere. I forordet til Macho Sluts skriver Califia at “det mest pinefulle med å være sadomasochist er at det som er vakkert, inspirerende og meningsfyllt for meg, virker stygt, hatefullt og latterlig for andre mennesker. Denne grunneleggende forskjellen i oppfattelsen av ting er det mest smertefulle med å være sadomasochist.”

Prisbelønnet sexolog bryter ned fordommer om SM

Hentet fra Skeive nyheter 15.4.97

Sexolog og professor i historie, Vern L. Bullough har latt seg intervjue om ulike seksuelle vern_bulloughorienteringer av Levi Fragell i bladet til Human-Etisk Forbund i Norge. Bullough er grunnlegger av “The Center for Sex Research” ved California State University, Northridge, USA og visepresident i humanistenes verdensforbund, IHEU.

Bullough påpeker i intervjuet at sadomasochisme som stimulerende sexlek er noe annet enn destruktiv og skadelig vold: – Liksom homoseksualitet, er absolutt frivillighet, gjensidighet og likeverd nøkkelordene også her.

Vi sakser fra “Fri Tanke”, bladet til Human-Etisk Forbund:

Humanister må ta ansvaret for den seksuelle revolusjon

Blant flere temaer, uttaler visepresidenten i humanistenes verdensforbund, Vern Bullough seg om sadomasochisme i intervju med Levi Fragell:

“Grenser

– Sadomasochisme?

– Absolutt frivillighet, gjensidighet og likeverd er nøkkelordene også her” (liksom homoseksualitet).

“De fleste sadomasochister lever et helt normalt, lovlydig og samfunnsgagnlig liv. Du vil ikke kunne plukke dem ut verken på gata eller på arbeidsplassen.

Sadomasochisme som stimulerende sexlek er noe annet enn destruktiv og skadelig vold.

– Det går en grense mot det inhumane, sier humanistlederen Vern Bullough, som føyer til at de fleste forgrunnsfigurer under den seksuelle revolusjon har vært humanister, selv om de ikke uttrykkelig har henvist til humanismen i sitt virke.”



I følge sexolog og historiker Vern Bullough (1928-2006), ble SM eller sadomasochisme verken betraktet som sykdom eller en synd før den tyskøsterrikske psykiateren Richard von Krafft-Ebing publiserte sin bok Psychopathia sexualis i 1886. Krafft-Ebing introduserte etterhvert begrepene Sadisme og Masochisme etter forfatterne Marquis de Sade og Leopold von Sacher-Masoch. (Bullough & Bullough 1977).

Blant mange priser, har Bullough mottatt Kinseyprisen for sitt banebrytende arbeid innen faget sexologi.