Tag Archive: norge

Penger, porno og Kvinnefront

En seksuell minoritet ble trakassert i antipornokampens navn.

“Når vi studerer ordlyden i loven mot diskriminering på grunnlag av seksuell legning, finner vi at denne seksuelle minoriteten er falt utenfor ordlyden. Jeg vil ikke hevde at [den ekstremradikale kvinnebevegelsen] bevisst går løs på akkurat den gruppen man antar ikke har noen lovbeskyttelse mot trakassering på seksuelt grunnlag, men jeg må ærlig si at det kan se slik ut.”

Kronikk i Dagbladet 29.9.2003

Det er umulig å godta heftet «Porno, kvinneforakt og løgn» som et seriøst forskningsarbeide, skriver forfatteren Willy Ustad i Dagbladet 29.9.2003.


I DAGBLADET
16.9.03 beklager Ragna Birkemo og Bjørg Bjørsvik at Kvinnefronten måtte betale tilbake kr 66 307, etter at John Alvheim stilte spørsmål ved Kvinnefrontens hefte «Porno, kvinneforakt og løgn». Jeg mener helseministeren gjorde rett i å kreve pengene tilbake.

For det første var pengene bevilget som «tilskudd til abortforebyggende tiltak – studiesirkel og selvforsvarskurs». Hvor et anti- pornohefte kommer inn i denne sammenhengen, kreves det nok litt spesielle briller for å se.

For det andre er det umulig å godta heftet «Porno, kvinneforakt og løgn» som et seriøst forskningsarbeide. Fordi jeg selv jobbet med research om pornobransjen i anledning av et bokprosjekt, studerte jeg heftet, og fant grunn til å se nærmere på de omtalte bladene. Min konklusjon er at man har plukket løse deler, for å bevise det man mente før «forskningen».

«FORSKNINGSARBEIDET» har bestått i å kjøpe en bunke pornoblader i en Narvesenkiosk. I en undersøkelse av norsk kioskporno ville jeg forventet en oppstilling av den prosentvise fordelingen mellom typer innhold så som bildestoff, kontaktannonser, telesexannonser, noveller, leserbrev etc. Jeg ville også ventet en redegjørelse for eierforhold, opplag og så videre, samt en vurdering av innholdet i henhold til norsk lov, ved en jurist. Spesielt ville jeg ventet at man hadde undersøkt flere nummer av hvert blad, for å påvise en helhet. Uten fakta kan man jo vanskelig trekke konklusjoner? At jeg også forventet edruelighet og sannferdighet i det som foregir å være en forskningsrapport, er en selvfølge.

Den såkalte rapporten oppfyller ikke noen av disse enkle kravene til selv den mest elementære forskermetode. Derimot fremmes det uriktige påstander om innholdet i de to bladene som utpekes særskilt; LEK og nå henfarne DUO.

I en artikkel om sprukne kondomer i Sør-Afrika skriver LEKs redaktør uttrykkelig at dette er alvorlig i et land der 9 prosent av befolkningen er HIVsmittet. Kvinnefronten fortier denne klargjøringen, siterer bare det som passer egne hensikter av artikkelen, og skriver at «de dårlige kondomene burde heller fått tankene over på Sør-Afrikas store og økende antall aids-smittede». Dette er fusk, og sverting av redaktøren i LEK.

I samme nummer av LEK hevder heftet at det finnes en artikkel på mange sider om «hvordan man kjøper kvinner» på et sted i Syden. I realiteten var dette en foto-reportasje der teksten neppe utgjorde mer enn en side tilsammen, og avsnittet om de prostituerte var kanskje en sjettedels side. Dette er en tvilsom tallmagi.

OM BLADET DUO skrives det i heftet at «novellene handler om uskikkelige skolebarn som får ris og innføring i samleie av overordnede på skolen». Dette er en klar påstand om at DUO var et blad for pedofile. Angivelig skulle det undersøkte nummeret være DUO Special nr 1-1999. Annet stoff fra DUO som nevnes i heftet finnes imidlertid i nr 4-2000, som ikke er listet opp som «undersøkt». Fordi påstanden var så sterk, sjekket jeg fire hele årganger av DUO uten å finne en eneste slik novelle. En novelleserie av psevdonymet Bad Girl handler om hvordan hun selv brukes som modell i seksualundervisning, men elevene er uttrykkelig seksten (dvs over den seksuelle lavalder), ingen samleier eller «innføring» i sådant forekommer, og den eneste som får rapp i enden er jeg-personen selv – som beskriver seg som noenogtretti. Dette er klart innenfor lovene ramme. Langt tilbake i årgangene fant jeg et leserbrev der en mann fortalte at han fikk ris av en kvinnelig kateket under konfirmasjonsforberedelsen – trolig en gang på femtitallet. Men noen «innføring i samleie» fikk han såvisst ikke. Her prøver man urettmessig å henge ut DUO som et blad for pedofile. Heftet gir seg ut på en privat tolkning av straffelovens uttrykk angående porno om «barn eller noen som framstilles som barn». Her later Kvinnefronten til å mene at en engelsk skoleuniform godtgjør at en pornoaktør er framstilt som barn.

Så enkel er ikke verden: I de fleste land må en pornoaktør minst være atten år. Men hun eller han kan framstille en rollefigur som er – juridisk talt – én dag over den seksuelle lavalder i det landet filmen vises. Hun/han kan altså lovlig framstille en sekstenåring, på en norsk TVskjerm.

Med Kvinnefrontens måte å vurdere dette på, ville faktisk et bilde av en femtiårig infantilist i bleie også være en person som er «framstilt som barn».

I HEFTET brukes det mye energi på å få trafficking, prostitusjon, barneporno, vold mot kvinner og pomografi til å bli en enhet – et slags over-onde. Dette er en tvilsom sak: Trafficking forsyner prostitusjonsmarkedet, og i noen grad et illegalt, slaverilignende arbeidsmarked uten papirer eller rettigheter.

Barneporno er en forbrytersk virksomhet som opererer via private nettverk, og den vanlige pornobransjen i USA har faktisk både utlovt og utbetalt dusører for tips som fører til pågripelse av distributører av barneporno.

På syttitallet hendte det at prostituerte spilte inn pornofilmer, men dette tok en brå slutt da AIDS ble en faktor. I dag kreves det ferske hivtester, og den som har et utsvevende sexliv utenfor jobben risikerer at ingen vil jobbe med dem.

Og ennå har ingen seriøs forskning sagt at porno avler voldtekter. Lederen av Dixie – landsforeningen for voldtatte – opplyste tvert i mot til sosiolog Kjetil Rolness at gjennom de 12-15 år hun har arbeidet med å hjelpe voldtatte, har ikke en eneste av dem nevnt pornobruk som noen faktor i sammenheng med voldtekten.

Sveriges Brottsförebyggande Råd (BRÅ) advarte i år 2000 mot «en volds- og pornodebatt der likt log ulikt sauses sammen til en eneste stor grøt». Jeg vil til min dødsdag hevde Kvinnefrontens rett til å mene at virkeligheten er en slik grøt, men jeg kan ikke se at slike konklusjoner kan komme ut av – eller ha den minste sammenheng med – en ytterst lettvint gjennomgang av en tynn bunke norske pomoblader.

DET KLEBER en del ubehagelige ting ved heftet «Porno, kvinneforakt og løgn»: De to heftene LEK og DUO får gjennomgå mest, men er det tilfeldig?

LEK er det norske pornobladet som antas å ha den største andelen av kvinnelige lesere, og er dermed en ubehagelig påminnelse for Kvinnefronten om at et stadig økende antall kvinner faktisk leser porno.

DUO var sadomasochistenes blad, og den ekstremradikale kvinnebevegelsen har brukt nettopp sadomasochistenes filmer og seksuelle praksis som skremmebilder i antiporno-korstogene siden slutten av syttitallet. For å beholde dette skremmebildet intakt, ble faktisk tre kvinnelige medlemmer av S/M-foreningen SMil i Danmark kastet ut fra et antipornoseminar i Danmark i 1984, da de gikk i rette med den framstillingen som ble gitt. Og nettopp DUO var bladet med artikler der blant annet denne saken ble dratt fram. Bladet hevdet – ikke uten rett – at en seksuell minoritet ble trakassert i antipornokampens navn. Når vi studerer ordlyden i loven mot diskriminering på grunnlag av seksuell legning, finner vi at denne seksuelle minoriteten er falt utenfor ordlyden. Jeg vil ikke hevde at man bevisst går løs på akkurat den gruppen man antar ikke har noen lovbeskyttelse mot trakassering på seksuelt grunnlag, men jeg må ærlig si at det kan se slik ut.

USANNHETENE og de langsøkte konklusjonene i heftet gjør at det ikke kan kalles forskning. Det er en pamflett, beregnet på å samle tilhengere blant dem som ikke hadde sett disse bladene, eller ikke orket å kontrollere.

Det er bra at Staten støtter forskning. Men da har også Staten krav på at det virkelig gjøres forskning som fortjener betegnelsen. Heftet «Porno, kvinneforakt og løgn», var bare et ikke altfor saklig eller velfundert debattinnlegg. Og slike er det god folkeskikk å betale selv.

Sm-kvinner trakasseres av kvinner

Trashing: Sm-kvinner trakasseres av kvinner

Som ved andre typer overgrep, kan det se ut som om kvinner er spesielt utsatt. I følge Jad Keres-rapporten fra 1994, har 56 prosent av lesbiske/biseksuelle kvinner opplevd diskriminering og vold fra andre kvinner i det lesbiske miljøet på grunn av sin sm-tilhørighet.

https://ncsfreedom.org/component/k2/item/453-violence-against-s/m-women-within-the-lesbian-community-a-nation-wide-survey.html

One quarter of the sm women surveyed were physically assaulted by members of the lesbian community.

Discrimination within the lesbian community affects 30% of the women surveyed because of their sm orientation, including being ejected or refused admittance from a public accommodation, denied housing, and/or refused membership in a social, recreational, political, educational or spiritual lesbian group.

Den lesbiske forfatteren Pat Califia (Patrick Califa-Rice) beskriver i et intervju i den svenske avisa Homoplaneten forfølgelsen (trashing) av amerikanske sm-aktivister:

“Sm-lesber bankes opp og utestenges fra kvinners sosiale treffpunkter. Vår litteratur brennes, de ringer våre arbeidsgivere og sier vi er perverse slik at vi mister våre jobber.”
Kilde: “Samtal med Pat Califia”. Del 1: Feminismen. RFSL: Homoplaneten 12.10.1998.http://www.rfsl.se/?p=3815&aid=4757

Ting tyder på at trashing der radikalfeminister forfølger kvinner, forekommer også i Norge. Og SM-lesber nektes også i her i landet adgang til kvinners sosiale treffpunkter.

EKSEMPEL 1
“Paroler som uttrykker støtte til sm strider imot parolegrunnlaget og 8. mars-dagens intensjon og er derfor uakseptable i toget”.
Vedtak i 8. mars-komiteen i Oslo 20.2.1997. Kilde: Brev og telefon fra 8. mars-komiteen 1997.

EKSEMPEL 2
En 32 år gammel lesbisk kvinne ble i 1997 outet og hengt ut som sm-er på sin arbeidsplass av en kjent norsk radikalfeminist. 32-åringen hadde deltatt i en avis-debatt om sm og arrangerte et møte med temaet. Feministen deltok på en undervisningssamling på offerets arbeidsplass. 32-åringen var ikke tilstede på samlingen, men figurerte som terapeut på en video som ble brukt i undervisningen. Feministen kjente igjen den lesbiske kvinnen på videoen, og uttalte overfor offerets kolleger, fagsjef og representanter for andre institusjoner at “det er sjokkerende at kvinnen jobbet som terapeut når hun er sm-er”. Da den lesbiske kvinnen kom på jobb over helgen fortalte sjokkerte kolleger hva som hadde blitt sagt. Offeret følte at hun måtte stille opp på et møte med alle ansatte og gjøre rede for seg for at det skulle være mulig fortsatt å jobbe der. Etter dette roet situasjonen seg, og kvinnen arbeider ikke lenger der nå. Kilde: Personlig dokumentasjon.

EKSEMPEL 3
Det kan virke som om enkelte radikalfeminister systematisk lærer kvinner opp til frykt overfor sm-kvinner og sm-lesber. Den samme 32 åringen opplevde i 1995 at en kollega ved en institusjon for oppsøkende ungdsomsarbeid nektet å arbeide sammen med sm-kvinnen “fordi hun ikke kunne føle seg trygg på kvinnens holdninger til vold”. Kvinnen ble innkalt til sjefen i sakens anledning, men han hadde ingen problemer med sm-lesbens seksuelle orientering. Heller ikke tredjemann i teamet; en muslimsk amerikaner, hadde problemer med dette. Kvinnen var på den tiden leder i en sm-rettighetsgruppe. Kilde: Personlig dokumentasjon.

Pisk på moten

I dette tiåret er det sadomasochisme (SM) som er “skummelt”, og lakk og lær trenden vil nok vare til SM blir like akseptert som homofili er i dag, sier Kjersti Venaas og Berit Brønnstad i teatergruppa X3M.

Av Alexandra Beverfjord

Denne artikkelen er sakset fra Adresseavisen 6.11.1998

Når seksuelle særheter blir en ungdomsmote. For selv om lakk og lær-trenden fenger hele moteverdenen, er det på langt nær akseptabelt å stå frem som sadomasochist. – Det er ikke nok å være hetero, en må ha noe annet i tillegg, sier Sado-hunden Ole Jomar Moen. Han fleiper selvfølgelig. Ole Jomar er med i teatergruppen X3M, på scenen lar han seg piske og ydmyke på det groveste. Hadde han tent på dette på soverommet sitt, ville han neppe stilt opp med navn og bilde i avisen.

– På åttitallet var det veldig tabu å være homse, folk elsker å leke med tabuer og trenden spilte den gang veldig på homseting. I dette tiåret er det sadomasochisme (SM) som er «skummelt», og lakk og lær trenden vil nok vare til SM blir like akseptert som homofili er i dag, sier Kitty Cat (Kjersti Venaas) og Domina (Berit Brønnstad).

Alle medlemmene i X3M jobber i barnehager eller er førskolelærere og pedagoger. I to år har de spilt på lakk, lær og SM, først i revyene Djevelsk revy og Hotell Tabu, nå i deres X3M Show hvor pisking, kattemasker, lakkstøvletter og nettingstrømper er ingrediensene.

– Dette er ikke våre egne hemmelige lyster. Men vi liker å kjøre SM show for publikum og synes det er stilig med lakk og lær – selv om vi ikke tenner seksuelt på det, sier Kitty Cat og Domina legger til at når man er førskolelærer trenger man noe helt annet å koble av med.

Sexolog og lege Esben Benestad tror at fetisjistene og sadomasochistene selv er godt fornøyd med at deres seksuelle tilbøyeligheter har blitt mote: – Det øker jo tilgangen på klær og utstyr. Når en seksuell relatert trend blir veldig tydelig, åpner det samtidig for større aksept for den seksuelle tilbøyeligheten.

– Blir det flere fetisjister og sadomasochister, når dette er på moten? – Nei. Man må ha talent for fetisjisme for å bli fetisjist.

Sosialantropologer forteller at de fleste seksuelle uttrykksformer eksisterer i alle kulturer, men på den annen side: Man kan ikke være gummifetisjist hvis man lever i et samfunn uten gummi, sier Benestad.

Benestad tror de aller fleste mennesker er fetisjister i større eller mindre grad:

– Fetisjisme er et svært vidt begrep: Å være fetisjist betyr at man tenner på ting eller kroppsdeler. Det kan være alt fra mannerumper og nakker til antenner og rolex ur. Det er jo svært vanlig at folk tenner på for eksempel pupper, korsetter, sexy undertøy eller høye heler – å tenne på dette er fetisjistisk. Det som er mindre vanlig, er å bare tenne på ting. Dette kan også by på problemer fordi man ikke får noen nærhet og varme ut fra en lærjakke, for eksempel, sier Benestad.

SM, fetisjisme og transvestisme ikke lenger sykt i Norge

1. februar 2010 kom meldingen om at Helsedirektoratet fjerner fem diagnoser på seksuelle preferanser, seksuelle identiteter og kjønnsuttrykk fra den norske versjonen av diagnoselista ICD. Nedenunder kan du lese pressemeldingen som direktoratet offentliggjorde på sine hjemmesider.

Bildet: Diagnoseutvalget feirer friskmeldingen på sitt møte 6.2.10: Foran: Svein Skeid (leder). Bak fra venstre: Kai T. Støyva, Ann Kristin Tangerud, Rolf Østvik, Anita Nyholt og psykolog Odd Reiersøl.

 

Den nedenstående teksten er sakset fra Helsedirektoratets nettsider 1.2.2010 (Helsedirektoratets linker oppdatert 27.11.2011):

http://www.helsedirektoratet.no/folkehelse/seksuell-helse/seksuelle-minoriteter/Sider/default.aspx

http://www.helsedirektoratet.no/folkehelse/seksuell-helse/seksuelle-minoriteter/Documents/endringer-i-norsk-versjon-av-icd-10-notat.pdf
Helsedirektoratet friskmelder seksuelle minoriteter

[01.02.2010 : Bente Steinnes] Helsedirektoratet har besluttet at enkelte diagnosekoder gjøres ugyldige for bruk i Norge ved å endre den norske versjonen av det internasjonale diagnoseregisteret (ICD-10).

Diagnosene som tas ut av registeret er fetisjisme, fetisjistisk transvestisme, sadomasochisme, mulitiple forstyrrelser i seksuelle objektvalg og transvestisme.

Seksuelle preferanser, seksuelle identiteter og kjønnsuttrykk

– Vi mener at det ikke er grunnlag verken i dagens samfunnsnorm eller helsefaglige tenkning for å klassifisere disse diagnosegruppene som sykdom, sier helsedirektør Bjørn-Inge Larsen (bildet). Ved å utelukke kodene for bruk i Norge ønsker direktoratet å bidra til å svekke en allmenn oppfatning om at enkelte seksuelle preferanser, seksuelle identiteter og kjønnsuttrykk kan sees på som en sykdomstilstander.

 

Vil unngå stigmatisering

Helsedirektoratet legger stor vekt på at en rekke interesseorganisasjoner og fagmiljøer gjennom lang tid har frembrakt kunnskap om at diagnosene i seg selv av mange opplevelses som støtende og bidrar til stigmatisering av gruppers og enkeltmenneskers seksualitet.

De aktuelle diagnosene er utdaterte og ikke på høyde med de vitenskapelige standarder som ellers preger den internasjonale diagnosemanualen ICD-10.

Innholdet i de aktuelle diagnosene har ikke blitt vesentlig endret på over hundre år. De oppsto på bakgrunn av teorier basert på datidens kunnskaper om og syn på seksuelle variasjoner blant mennesker i samfunnet. I beste fall er diagnosene slik de står fullstendig overflødige. I verste fall virker de stigmatiserende på minoritetsgrupper i samfunnet.

Uhensiktsmessige diagnosekoder for helsetjenesten

Hovedformålet med klassifikasjonene av sykdommer og helseproblemer er å muliggjøre en oversiktlig og sammenlignbar statistikk for beskrivelse av helsehjelpen som ytes når en pasient er i kontakt med helsetjenesten. Diagnosene som nå fjernes rapporteres i praksis i svært liten utstrekning og har derfor liten relevans som grunnlag for statistikk basert på innholdet i Norsk pasientregister.

Beslutningen gjelder fra 1. februar 2010 og oppdateringen i kodeverket vil skje så raskt det praktisk lar seg gjøre.

Ved å foreta denne revideringen føyer Norge seg inn i rekken sammen med Danmark og Sverige som foretok tilsvarende revideringer i henholdsvis 1995 og 2009. Verdens helseorganisasjon, WHO, er i ferd med å utarbeide en ny versjon av diagnosemanualen; ICD-11. At alle de skandinaviske landene nå har fjernet de aktuelle diagnosene for nasjonal bruk vil være et viktig faglig og helsepolitisk signal til WHO i arbeidet med utarbeidelsen av ICD-11.

Praktisk/teknisk gjennomføring

I praksis gjøres dette ved at man umiddelbart redigerer den nasjonale kodefilen og søkeverktøyet som ligger på nettet og de aktuelle kodene fjernes. Dette gjøres av KITH. Parallelt må både Helsedirektoratet og KITH informere sektoren om denne endringen. For at endringen skal virke, må den også effektueres i PAS-systemene i alle helseforetak.  På lengre sikt vil endringen også påvirke bokversjonen av ICD-10 slik at kodene ikke lenger er gyldige ved neste publikasjon.

Diagnosen transseksualisme forblir uendret

Diagnosene som omfatter transseksualisme hos voksne og barn (F64.0 og F642) er ikke berørt av denne revideringen. For disse gruppene finnes det konkrete behandlingstilbud. Helsedirektoratet skal i løpet av 2010 foreta en gjennomgang av behandlings- og oppfølgingstilbud til transseksuelle og transpersoner, samt vurdere eventuelle forbedringer av dagens praksis på feltet. Det vil i den forbindelse også være naturlig med en gjennomgang av diagnosekriteriene og bruken av disse.

[Publisert: 01.02.2010]

SM and fetish off the Norwegian sick list

Fetish and SM no longer diseases in Norway

The Norwegian Directorate of Health announced February 1, 2010, that the diagnoses of Fetishism, Fetishistic transvestism, Sadomasochism, Multiple disorders of sexual preference and dual-role transvestism, have been repealed from Norway’s official list of medical diagnoses by 1.02.10.

Picture: Revise F65 celebrates the victory February 6, 2010: In front: Svein Skeid (leader). Behind from left: Kai T. Støyva, Ann Kristin Tangerud, Rolf Østvik, Anita Nyholt og psychologist Odd Reiersøl.

What follows is translated to English from the Norwegian Directorate of
Health’s website February 1st 2010 by psychologist Odd Reiersøl (URL to the websites updated November 27, 2011 by the Directorate of Health):

The Norwegian Directorate of Health takes sexual minorities off the sick list

[01.02.2010: Bente Steinnes] The Norwegian Directorate of Health has decided that certain diagnostic codes are now invalid in Norway, thus changing the Norwegian version of the international diagnoses register (ICD-10).

The following diagnoses are taken out: fetishism, fetishistic transvestism, sadomasochism, multiple disorders of sexual preference, and transvestism.

Sexual preferences, sexual identities and gender expressions

– In our opinion there is no basis, neither in today’s societal norms nor in professional health thinking, to classify these diagnostic groups as disease, says head of the Health Directorate Bjørn-Inge Larsen (picture). By excluding the use of these codes in Norway the Directorate wishes to contribute to the weakening of a general opinion that certain sexual preferences, sexual identities and gender expressions may be seen as states of illness.
We want to avoid stigmatizing

The Directorate of Health gives considerable emphasis to the fact that several interest organizations as well as health professionals from various environments have for a long time presented knowledge that these diagnoses in and of themselves, are experienced by many people as offensive and that they contribute to stigmatizing both groups and individuals.

The diagnoses mentioned are outdated and not at the level of the scientific standards that otherwise characterizes the international diagnostic manual (ICD-10).

There have been no essential changes to these diagnoses for over one hundred years. They came into being as a result of theories based on the current knowledge and viewpoints on human sexuality in society of those long gone days. At best these diagnoses, are completely superfluous. At worst they are stigmatizing minority groups in society.

These diagnoses are not useful to the health care system

The main objective of the classification of illnesses and health problems is to enable clear and comparable statistics describing the health care assistance to patients in contact with the health care system. The diagnoses which are now deleted are very seldom reported, and are therefore of minor relevance as a basis for the contents of the Norwegian Patience Register.

The decision applies as of February 1st 2010, and the code register will be updated as soon as practically possible.

By making this revision Norway has now joined Denmark and Sweden which made similar revisions in 1995 and 2009 respectively. The World Health Organization, WHO, is currently working on a new version of the diagnostic manual: ICD-11. As all the Scandinavian countries have now abolished the diagnoses for use at the respective national levels, this will be a significant professional and health political signal to WHO in the compilation process of the ICD-11.

The diagnoses of Transsexualism remain unchanged

The diagnoses that cover transsexualism among adults and children (F64.0 and F64.2) are not affected by this revision. Concrete treatment offers are available to these groups. In 2010 the Directorate of Health shall investigate the treatment options which are available to transsexuals and transpersons, and evaluate possible improvements. In that connection it will be reasonable to evaluate the diagnostic criteria and how they are being used.

Fra samfunnsfiende til friskmeldt (English summary at bottom)

Fjerning av norske fetisj- og sm-diagnoser er et sterkt signal om at vi er likeverdige samfunnsborgere og at færre mennesker etter hvert behøver å leve skjult med sin identitet og sine preferanser. Historien viser imidlertid at holdningsendringer tar tid.

Av Svein Skeid, leder i Diagnoseutvalget Revise F65.
Oppdatert versjon av et foredrag holdt ved Universitetet i Agder 13.11.2009.
Også publisert i Blikks februarnummer 2010 som kronikk av Svein Skeid og Andrès Lekanger.

I dag møtes lærhomsene på SLM i Rådhusgata, mens SMil og Oslo BDSM slår seg løs i Grønlandsleiret. SMia er undergruppe i LLH Oslo-Akershus og LLHs Diagnoseutvalg Revise F65 har nettopp lykkes i å fjerne sykdomsstempelet overfor alle gruppene.

Klimaet var annerledes på 1970-tallet. Avkriminalisering og fjerning av homofili som sykdomsdiagnose ga lesber og homser bedre levevilkår og i 1976 ble SLM stiftet som Norges første fetisj- og sm-forening for homofile.

Etableringen skapte debatt. Dagbladet og homogruppa Lambda advarte mot ”de sadomasochistiske lærgutta i SLM” og “en reaksjonær vind fra Amerika – en skummel subkkultur med sm, lær, uniformering og vold”.

Stort bedre var det ikke da SMil ble dannet i 1988. I følge norske psykiatere misjonerte vi for et sexliv der ”der vold inngår som en naturlig del” og vi ”kjennetegnes av manglende evne til å sette oss inn i andre menneskers følelser.” Sommeren 1991 var Dagbladets forside dekket av krigstypene ”Rå homosex i Oslo” og SLM-treff ble sammenlignet med ”gestapos julebord”. Sm-ere som stakk hodet fram opplevde trakassering, tap av jobb og utstøting fra familien. I et slikt klima var det ikke lett å oppnå friskmelding eller bedre levekår. Verdens helseorganisasjon hadde oppdatert sin sykdomsliste til versjon 10 (ICD-10). Og der sto transvestisme, fetisjisme, fetisjistisk transvestisme og sadomasochisme fremdeles oppført som diagnoser.

Men så begynte ting å skje. I 1994 ble den amerikanske diagnosemanualen DSM vesentlig forbedret og Danmark fjernet transvestisme og sadomasochisme fra sin sykdomsliste. LLH sendte flere brev til helsemyndighetene, men i en radiodebatt våren 1995 satte Statens Helsetilsyn ned foten for en slik menneskerettighetsreform. Da LLHs diagnoseutvalg formelt ble etablert et par år senere, var vi derfor innstilt på en langvarig kamp.

Diagnoseutvalgets vellykkede kamp er resultat av pionérarbeid på tvers av seksuell orientering der dusinvis av aktivister og fagfolk har bidratt i årenes løp. Vi har et bredt mandat fra nasjonale og internasjonale fetisj, homo- og sm-organisasjoner i tillegg til støtte fra fremtredende fagpersoner og deres organisasjoner.

Utvalget fikk etterhvert representanter for SLM og SMil i gruppen, samt psykolog og psykiatere. Det internasjonale arbeidet skjøt fart etter etablering av nettside i 2002. Vi reiste Norge og verden rundt med foredrag og presentasjoner der vi argumenterte for at diagnosene er overflødige, utdaterte, uvitenskapelige og stigmatiserende. Vi spilte inn filmen ”Lærhomsen” og bidro i boka ”Sadomasochism, Powerful Pleasures” (2006). Til tross for gjentatte henvendelser til departement og direktorat, fikk vi ikke noe svar tilbake.

Revise F65 hadde nå direkte kontakt med bestemmende myndigheter i Verdens helseorganisasjon som inviterte oss til å delta i WHOs forestående revisjon av ICD-10 til versjon 11.

Sverige opplevde samtidig en stille revolusjon. Inspirert av møter med representanter fra diagnoseutvalget, ble det etablert en arbeidsgruppe etter norsk mønster. RFSU vedtok å støtte saken og resultatet kjenner vi: Fra 1. januar 2009 fjernet Sverige de samme sm og fetisj-diagnosene som Revise F65 anbefaler.

Så var vi ikke samfunnsfiender lenger. ”Dere er ikke syke! Dere er ikke perverse! Dere er fullverdige samfunnsborgere”, erklærte generaldirektør Lars-Erik Holm i den svenske Socialstyrelsen. Norske helsemyndigheter fulgte opp med positive uttalelser og departementet påla Helsedirektoratet å utrede saken. Etter flere utsettelser, ble direktoratet på slutten av 2009 direkte instruert om å fjerne diagnosene.

Helsedirektoratets vedtak 1. februar 2010 er en viktig menneskerettighetsreform for en betydelig minoritet i samfunnet. Offisiell friskmelding blir en milepæl i en samfunnsutvikling i retning av større åpenhet overfor seksuelle minoriteter. Slik sett har formelle endringer i lover, regler og diagnoser alltid gått hånd i hånd med holdningsendringer i befolkningen.

Men fjerning av diagnoser kan også være viktig for å demme opp for motkrefter som roper på sensur og vil forby privat besittelse av sm-porno, slik vi ser i USA og Storbritannia. Samtidig som disse landene strammer til, så er det viktig at det kommer andre signaler fra de skandinaviske landene så folk ikke kveles av moralpolitiet.

Målrettet diagnosearbeid har gjennom 16 år gått hånd i hånd med generell folkeopplysning. Slik sett er Diagnoseutvalget blitt den mest aktive og synlige gruppa som jobber med seksualpolitikk og menneskerettigheter i forhold til sadomasochister og fetisjister i Norge.

Dette skjer i en tid da få eller ingen ledere i norske fetisj- og sm-organisasjoner står åpent fram og fronter medlemmenes interesser. Ledere som tidligere har vært åpne, har gått inn i sm-skapet igjen fordi de fikk problemer med kunder, klienter, elever, osv. Åpenhet var ikke forenlig med å fungere i jobb som lærer, arkitekt, osv.

Forhåpentlig kan fjerningen av fetisj- og sm-diagnosene bidra til at færre mennesker etterhvert trenger å leve skjult med sin identitet og sine preferanser. Dette er noe Helsedirektoratet også sterkt understreker i sin pressemelding om friskmeldingen.

På mange måter er vedtaket en naturlig oppfølging av myndighetenes mangeårige folkehelsearbeid for å bedre levekårene for seksuelle minoriteter. Direktoratet tar konsekvensen av sine egne strategi- og handlingsplaner om identitetsbyggende arbeid og økt selvrespekt som et viktig helseforebyggende virkemiddel også overfor fetisjister og sm-ere.

Nå ser vi at dominobrikkene faller i land etter land. Det gir inspirasjon til å gå videre overfor Verdens Helseorganisasjon som for tiden reviderer diagnoselisten ICD. Helsedirektoratet har uttalt at de ønsker å arbeide for at WHO gjør tilsvarende endringer i sitt kodeverk, dersom vedtaket gikk gjennom i Norge. Vi håper at direktoratet nå står ved sine lovnader.

 

 

This article describes the positive changes in the public opinion and changes of attitude of Norwegian health authorities the last 15 years regarding SM and fetishism.